I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en av forfatterens Geoff Dyers spalter i New York Times, hvor han denne gangen tar for seg en bestemt akademisk skrivemåte. Det jeg vil fremheve er at Dyer påpeker interessante trekk ved denne konvensjonen, som går ut på å fortelle at man skal gjøre noe, før man gjør det. Av disse særegenhetene vil jeg nevne det mest påfallende: at denne skrivemåten muliggjør en markert økning av tekstens lengde, uten betydelig tilførsel av innhold, noe jeg også mener å ha demonstrert i det foregående.
