For 45 år siden stiftet verden for første gang bekjentskap med Monty Python. Med sin eksperimentelle og assosiative stil forandret de det humoristiske landskapet for alltid.
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk på Dagbladets Ideer-sider i 2009 i anledning gruppas 40-årsjubileum, og gjøres tilgjengelig for nye lesere, siden Pythonerne nok en gang spiller gamle sketsjer live.
5. oktober 1969 var tilsynelatende en helt vanlig søndag i England. Men før den var omme hadde BBCs publikum blitt utsatt for et underholdningsprogram av et helt nytt slag. Mozart presenterte Djengis Khans endelikt i noe som så ut til å være en døds-konkurranse. Et kulturprogram ble til en sportssending som fulgte Picasso, syklende gjennom london mens han malte et nytt verk. En engelskmann prøvde å lære italienere italiensk.
Sketsjene fløt over i hverandre, og ble aldri avsluttet på ordentlig vis. Mye hoderysting, kritikk og anklager skulle følge. Men 40 år senere er verdens ledende komikere enige om at Python-gjengen forandret humorens premisser for alltid.
«MONTY PYTHONS innflytelse besto i å la karakterenes absurditet erstatte punchlinen, den ba-dum-bum-greia,» har Martin Short sagt. Og nettopp dette var noe av motivasjonen for truppens dannelse. Michael Palin, John Cleese, Terry Jones, Eric Idle, Graham Chapman og amerikanske Terry Gilliam hadde alle jobbet for forskjellige BBC-programmer tidligere. Det de hadde til felles var at de følte seg hemmet av rammene i andre humorshow.
«Surrealistiske ting ville bli foreslått, og alle forfatterne ville le,» har John Cleese sagt om sin tid i The Frost Report. «Og produsenten ville synes det var morsomt selv, og så ville han si, «Ja, men de vil ikke forstå det i Bradford.”» Med Monty Python’s Flying Circus så de fem muligheten til å lage alle de sketsjene de selv syntes var morsomme, men som ble forkastet som for tøysete eller absurde i andre show. BBC satte ingen begrensninger for innholdet, ifølge Eric Idle: «De bare ga oss tretten episoder og sa «sett i gang.»
ETTER Å HA fått frie tøyler av BBC, gikk gruppa i gang med å parodiere både moderkanalen og tv-mediet generelt, for eksempel ved å ta frasen « … and now for something completely different.» til ytterste konsekvens. I et England hvor kommersiell tv nylig hadde funnet sin form, var de pionerer i så måte.
En annen viktig forutsetning for humorens gjennomslagskraft var at den kom på tampen av et opprørsk tiår, som hadde banet vei for den gjennomført anti-autoritære holdningen i sketsjene. De framstilte gjennomgående maktpersoner, historiske figurer og den engelske overklassen som akkurat like smålige og dustete som vanlige folk, om ikke mer.
Selv kom alle de fem engelskmennene i Monty Python fra så midt i middelklassen som det gikk an, i følge Michael Palin. De hadde også det til felles at de hadde høyere utdanning fra enten Cambridge eller Oxford, noe som forklarte den store forekomsten av navn som Jean Paul Sartre og Henri Bergson i sketsjene. Heldigvis sammenfalt gruppas vekst med en tilsvarende vekst i høyere utdanning i England, noe som gjorde unge folk modne for universitetshumor oversatt til TV.
EN VISS ELITISTISK tendens (paradoksalt nok blandet med før nevnte opprørstrang) har både vært gruppas styrke og svakhet. DaMonty Python ble eksportert til USA og markedsført som en popgruppe, fikk de raskt kultstatus. De trakk til seg den type fans som kan sitte i timevis og resitere sketsjer til hverandre, eller liker å kle seg ut som karakterer fra showene.
At slike dedikerte tilhengere (nerder, om du vil) kan bidra til å støtte opp om et fenomen, kjenner vi fra Star Trek og fotballens verden. Men for outsidere kan slike kulturer virke både provoserende og ekskluderende, og de som ikke elsker Monty Python-humoren, kan med et visst belegg kalle den gutteklubb-aktig og selvfornøyd.
Python-biograf Kim Johnson velger å se på den lyse siden i sin tolkning: «De hadde aldri det største publikummet, men de hadde det hippeste publikummet,» mener han. South Park-skaper og selværklert fanboy Matt Stone sier på sin side, «De snakket annerledes, kledde seg annerledes. Python var surrealistiske og absurdistiske – så jævla smarte,» Og en stor del av respekten Python nyter stammer fra de mange originale ideene de fant på.
ET STORT ANTALL av sketsjene er konseptuelle og fremmedgjørende på en måte som minner om kunst eller litteratur. Et favorittgrep var å utsette tjenestemenn, offisererer og dommere for absurde omstendigheter, som de så behandler som om de var helt ubemerkelsesverdige. Et eksempel den kjente «Ministry of silly walks», hvor John Cleeses mesterstykke er å beholde den byråkratiske tørre maska mens kroppen hans går amok. Denne kombinasjonen av intelligens og kroppskontroll er et av de fremste kjennetegnene på det pythonske.
Blandet med high brow-vitsene var alltid en mengde gammeldags kroppshumor, med seksuelle hentydninger, slapstick og spying. Engelsk og amerikansk medias stivbeinte holdning til «naughty bits» ga truppen rikelig med anledninger til å drive gjøn og teste grenser.
Om innholdet i sketsjene var uhørt, var formen enda mer skandaløs. De kastet tradisjonell narratologi på båten, og dyrket verken fram karakterer som i situasjonskomedien, eller sluttpoenger som i revy. Istedet henga de seg til det de har kalt en stream-of-counsciousness-form basert på assosiasjon og innfall, hvor premissene for en scene var i konstant forandring gjennom skifter i sjanger og fokus, og karakterer fra en sketsj kunne bryte inn i en annen uten forvarsel.
UTEN MONTY PYTHON er det vanskelig å tenke seg Mel Brooks, Saturday Night Live, KLM, «Hjelp, vi flyr», «Austin Powers», «South Park», «Family Guy» og alle andre serier som skaper humor ut av å bryte mediets egne konvensjoner. I 2007 ble Monty Pythonmed suveren overvekt stemt fram av engelske TV-seere som den mest innflytelsesrike komiserien i historien.
Likevel, når man ser på dagens humoristiske landskap er det stort sett dominert av humor som baserer seg på god gammel gjenkjennelseseffekt. Serier som «The Office» eller filmer som «Borat» dreier seg om å dyrke fram karaktererer og fortelle historier, der en Pythonsk framgangsmåte på mange måter handler om det motsatte, å alltid bryte forventningene og forvirre seeren.
Til og med Pythonene selv gikk i mer tradisjonelle retninger etterpå. Cleese med forviklingskomikk i «Hotell i særklasse», Gilliam med sine fantasifulle men narratologisk streite filmer, Idle med musikaler og Palin med likandes reiseprogrammer. Kanskje var det sånn at akkurat den sammensetningen av personligheter og ulike talenter i en historisk oppbruddstid i England var det som skulle til for å skape det unike brygget.
Om de gjenlevende fem Pythonene fremdeles har kjemien på plass vil vise seg snart: I anledning 40-årsjubileet gjenforenes de den 15. oktober 2009 i New York.
… og nå spiller de altså på ny, i 2014 i London.
