Ja, men hvorfor må popartistene være så ekte da?

Screenshot 2014-08-28 12.27.34

I aviser og kommentarfelt raser for tiden debatten om hvorvidt Marit Larsen og andre artister er ærlige og ekte når de sier at de er  «ærlige» og «ekte», foranlediget av Jon Mikkel Broch Ålviks ferske Doktorgrad om kjønnsroller i popmusikk. I den forbindelse, som ofte når populærmusikk og autentisitet diskuteres, henviser man ofte til Hugh Barker og Yuval Taylors Faking it: The Quest for Authenticity in Popular Music. Og det er jo en god grunn til å republisere artikkelen jeg skrev i Dagbladet da boka kom ut,  i 2007. For øvrig ikke eneste gang jeg har skrevet om musikk og autentisitet.

 

EKTE VARE

Hvorfor er det så viktig for oss å tro at rockemusikere er autentiske?

Screenshot 2014-08-28 12.27.58Hugh Barker og Yuval Taylor «Faking It: The Quest for Authenticity in Popular Music» 304 sider W.W. Norton

Det er jo litt trist, men vi har solgt flere Ramones-skjorter enn det Ramones har solgt plater,» uttalte punkveteranen Arturo Vega under årets Bylarm. Det er sannsynligvis mange som deler hans oppfatning om at verken punken eller rocken er særlig opprørsk lenger. Men uansett om man tror på en svunnen gullalder eller fremdeles setter sin lit til undergrunnen, lever ideen om det autentiske i rocken stadig videre. Artister som The White Stripes, for eksempel, skaffer seg historisk autentisitet gjennom å covre gamle blueslåter, kulturell autentisitet gjennom å posisjonere seg i «opposisjon til musikkbransjen» og personlig autentisitet gjennom måten de framstiller seg selv i tekster og image.

Read more of this post

Bløff anmeldt i Morgenbladet!

morgenbladet anmeldelseMorgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen sier blant annet:

 

«I all sin referanserikdom er det først og fremst med det alminnelige bondevettet Bløff gir til beste sin fortelling om bløffens historie og beskaffenhet.»

«Stenvik [har] beholdt sin tro på betydningen av å undersøke et fenomen som står sentralt i vår tilværelse uten å redusere eller operasjonalisere – altså skrive kunnskapen om til livsstilsanbefalinger.»

«Stenviks egne samtaler med norske kilder, for eksempel avhørseksperten Asbjørn Rachlew og sjekkekunstneren Espen Korsvik, utgjør de mest minneverdige partiene.»

… og nå over til noe helt annet

For 45 år siden stiftet verden for første gang bekjentskap med Monty Python. Med sin eksperimentelle og assosiative stil forandret de det humoristiske landskapet for alltid.

montypython-610x225

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk på Dagbladets Ideer-sider i 2009 i anledning gruppas 40-årsjubileum, og gjøres tilgjengelig for nye lesere, siden Pythonerne nok en gang spiller gamle sketsjer live.

5. oktober 1969 var tilsynelatende en helt vanlig søndag i England. Men før den var omme hadde BBCs publikum blitt utsatt for et underholdningsprogram av et helt nytt slag. Mozart presenterte Djengis Khans endelikt i noe som så ut til å være en døds-konkurranse. Et kulturprogram ble til en sportssending som fulgte Picasso, syklende gjennom london mens han malte et nytt verk. En engelskmann prøvde å lære italienere italiensk.

Sketsjene fløt over i hverandre, og ble aldri avsluttet på ordentlig vis. Mye hoderysting, kritikk og anklager skulle følge. Men 40 år senere er verdens ledende komikere enige om at Python-gjengen forandret humorens premisser for alltid.

Read more of this post

Bløff i Harvest

Screenshot 2014-07-03 11.37.53Nettmagasinet Harvest har publisert et utdrag fra Bløff. Nærmere bestemt fra starten på kapitlet om sivilisasjon, der jeg foretar en liten lesning av Hamsuns Markens Grøde. 

Boka framstår ved første øyekast som fortellingen om mennesket som legger naturen under seg takket være sin kløkt, og vice versa. Men kanskje er historien om hodet vårt en helt annen?

Intervjuet i Magasin-podcasten

Screenshot 2014-07-03 11.05.35Magasin-podcasten er en norsk podcast viet til intervjuer med magasinjournalister. Journalisten Per Magnus Riseng står bak, og han har tidligere snakket med folk som Kjetil Østli, Trude Lorentzen og Bernt Jakob Oksnes.
Nå har altså jeg også blitt intervjuet, om livet som frilansjournalist, familiefar og forfatter. Podcasten kan lastes ned fra itunes her.

Anmeldt i Prosa!

Prosa3.14_forside_trykk-270x323Forfatter og kritiker May Grethe Lerum har anmeldt Bløff i siste nummer av Prosa. Her er noen sitater fra anmeldelsen:

«Det er denne kombinasjonen av etterrettelighet og sjarm som gjør Bår Stenviks prosjekt så uimotståelig. Han leker med stoffet sitt. Han sjonglerer tung vitenskapelig tradisjon med samme letthet som når han nærmer seg myter om løgndetektorer, norsk strafferettspraksis og sosialmedia-sannheter.»

 

«Forfatteren dveler uansett mest ved den største bløffen av alle, definert som selvbedraget vi alle bedriver når vi skal prøve å se oss selv med andre menneskers blikk. Her gynger han sine teser elegant i en bred hengekøye spunnet av enkelttråder fra et ekstremt stort kildenett.»

 

«Hadde jeg levert min vurdering av denne bokopplevelsen til VG, ville jeg ha insistert på at de skulle gi meg en blank terning. På den ville jeg ha tegnet to øyne, og et schempe-mega-digert-anti-meta-ironisk-imponert smil. Det tilsvarer vel en femmer.»

Binære relasjoner

I Spike Jonzes nye film «Her» får Joaquin Phoenix en kjæreste som virkelig kan multitaske: Et operativsystem spilt av Scarlett Johansson. Vi elsker dingsene våre – men kan de elske oss?

her

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Dagbladet 18. februar.

 

Forfatteren Jonathan Franzen beskrev i et New York Times-essay for noen år siden sin egen kjærlighetsaffære med smarttelefonen sin, og antydet at dagens forbrukere ikke lenger takler ekte mellommenneskelige forhold – vi foretrekker digitale relasjoner med sexy dippedutter. Slike som bare er til behag og aldri stiller krav. Spike Jonzes nye film «Her» er fortellingen om hva som skjer når de teknologiske hjelpemidlene blir likeverdige partnere.

Filmens molefonkne hovedpersonen Theodore Twombly bor i et subtilt forandret framtids-L.A., med høyere bygninger og pendlertog. Han strever med å takle bruddet med kona, og får en redningsline når han kjøper et nytt operativsystem, den kunstige bevisstheten OS1. Programmet tilpasser seg umiddelbart eierens særegenheter, utstyrer seg med Scarlett Johanssons varme stemme og navnet Samantha, og synes etter kort tid å ha utviklet mer personlighet enn Theodore selv.

Filmer som «Terminator», «Matrix» og «2001: en romodyssé» har lenge portrettert intelligente datamaskiner av den mekaniske og morderiske sorten. En annen tradisjon, representert ved «Star Wars» og «Star Trek», har skildret kunstige intelligenser som tjenestevillige og underdanige administratorer og hjelpere. Etter verdenskrigene og industrialiseringen var det naturlig å se teknologi som kilde til umenneskeliggjøring og død på den ene siden, og opplysning og framskritt på den andre. Det som var mangelvare i begge disse sci-fi-visjonene, er blitt hovedingredienser i «Her»: Intimitet og følelser. Read more of this post

Anmeldt i Adresseavisen!

Adresseavisens anmelder Stein Roll har gitt Bløff terningkast 5, og sier blant annet at den er “et imponerende stykke nybrottsarbeid gjort i et underholdende språk”!

IMG_1837

Smakebit fra Bløff på Salongen.no

BildeSalongen.no, nettstede for filosofi og idéhistorie, har trykket et utdrag fra Bløff. Nærmere bestemt fra kapitlet “Autentisitet”, om natur og naturlighet som statussymbol:

http://salongen.no/-/bulletin/show/830498_naturlige-lyster

Bløff anmeldt i Stavanger aftenblad!

ImageBløff er nå anmeldt i Stavanger aftenblad, og anmelder Ole Kallelid har mye hyggelig å si, blant annet:

«Denne boka er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er ikke vitenskapelig, og gir seg heller ikke ut for å være det, men er snarere journalistisk eller essayistisk. Forfatteren har gått grundig til verks i skrivearbeidet. Han refererer til en stor mengde litteratur og nettsteder, og han har oppsøkt mange mennesker og ulike miljø som kan bidra til å kaste lys over emnet som undersøkes.

Stenvik er i løpet av boka innom så vel bildekunst, musikk og skjønnlitteratur som selvhjelpslitteratur, plastisk kirurgi og moter. Naturens verden og politikkens vesen, ikke minst når det kommer til konflikt og krig, blir også analysert med henblikk på hvilken rolle løgn og lureri spiller for aktørene og tilskuerne. Pussige episoder og funfacts bindes sammen av forfatterens vurderinger på en måte som gjør framstillingen leseverdig, tross de mange og sprikende innfallsvinklene på temaet.

Innimellom kan det oppleves som at Stenvik i sin begeistring over å ha funnet gode innfallsvinkler, samtalepartnere og intervjuobjekter mister hovedtematikken av syne. Men han henter seg alltid fint igjen. Avstikkerne har det til felles at de alle viser ulike sider ved juks og bedrag. De mange anekdotene og det store tematiske nedslagsfeltet gjør boka til en lett og ledig gjennomgang av menneskets hang til å bløffe og til å la seg bløffe.»