Category Archives: Artikler

Binære relasjoner

I Spike Jonzes nye film «Her» får Joaquin Phoenix en kjæreste som virkelig kan multitaske: Et operativsystem spilt av Scarlett Johansson. Vi elsker dingsene våre – men kan de elske oss?

her

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Dagbladet 18. februar.

 

Forfatteren Jonathan Franzen beskrev i et New York Times-essay for noen år siden sin egen kjærlighetsaffære med smarttelefonen sin, og antydet at dagens forbrukere ikke lenger takler ekte mellommenneskelige forhold – vi foretrekker digitale relasjoner med sexy dippedutter. Slike som bare er til behag og aldri stiller krav. Spike Jonzes nye film «Her» er fortellingen om hva som skjer når de teknologiske hjelpemidlene blir likeverdige partnere.

Filmens molefonkne hovedpersonen Theodore Twombly bor i et subtilt forandret framtids-L.A., med høyere bygninger og pendlertog. Han strever med å takle bruddet med kona, og får en redningsline når han kjøper et nytt operativsystem, den kunstige bevisstheten OS1. Programmet tilpasser seg umiddelbart eierens særegenheter, utstyrer seg med Scarlett Johanssons varme stemme og navnet Samantha, og synes etter kort tid å ha utviklet mer personlighet enn Theodore selv.

Filmer som «Terminator», «Matrix» og «2001: en romodyssé» har lenge portrettert intelligente datamaskiner av den mekaniske og morderiske sorten. En annen tradisjon, representert ved «Star Wars» og «Star Trek», har skildret kunstige intelligenser som tjenestevillige og underdanige administratorer og hjelpere. Etter verdenskrigene og industrialiseringen var det naturlig å se teknologi som kilde til umenneskeliggjøring og død på den ene siden, og opplysning og framskritt på den andre. Det som var mangelvare i begge disse sci-fi-visjonene, er blitt hovedingredienser i «Her»: Intimitet og følelser. Read more of this post

Verden rundt på 500 sider

Min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til i går sto på trykk i Morgenladet 31. oktober, og kan også leses her:

ImageJared Diamond har skrevet en selvhjelpsbok for dem som ikke liker selvhjelpsbøker.

Jared Diamond, mannen bak mursteinene Våpen, pest og stål og Kollaps, har kommet med et nytt verk som etter endt lesning kan legges oppå de to andre og erstatte et manglende sengebein. Der de tidligere bøkene beskrev hvordan moderne sivilisasjoner vokste frem og hvordan ulike samfunn har gått under, tar Verden fram til i går for seg ulike trekk ved tradisjonelle samfunn – slike som tidligere ble kalt «primitive» eller til og med «barbariske» – og sammenligner dem med våre moderne måter å gjøre ting på. For å dempe forventningene som vekkes av ordet «VERDEN» tvers over omslaget i versaler, erkjenner han i introduksjonen at det er umulig å beskrive temaet uttømmende. I stedet har han plukket et knippe temaer, nærmest for småsaker å regne: helse, alderdom, barneoppdragelse, språk, krig, risiko og religion.

Read more of this post

Hvorfor jobber alle sci-fi-heltene på fabrikk for tida?

Skjermbilde 2013-10-16 kl. 11.25.14

Jeg hadde denne artikkelen på trykk i Dagbladet for en måneds tid siden, om politisk urealisme i nye filmer som Elysium, Total Recall og In Time, som alle skriver seg inn i tradisjonene etter Metropolis med å beskrive framtidens proletarer. Her er den, til glede for nye lesere:

I Neill Blomkamps nye film, «Elysium», er jorda forandret til en eneste stor slum. Støv, skrot og spansktalende småkriminelle omgir hovedpersonen Max i Matt Damons skikkelse. Han er en ekskriminell som prøver å stable på beina en lovlig tilværelse som fabrikkarbeider. I skyene, høyt over bølgeblikkskurene, svever noe som likner på en gigantisk Mercedes-stjerne: Romstasjonen Elysium, tilholdssted for jordas elite anno 2154.

Read more of this post

Sight, spillifisering og skumle visjoner

Jeg har skrevet en ny post på Vagants redaksjonsblogg, om kortfilmen Sight, augmented reality, spillifisering, apper, BF Skinner, framtida og sånn.

 

Våre skitne ritualer

I anledning Alain de Bottons nye bok om religion for ateister, legger jeg ut denne smakebiten fra ritual-kapitlet i min egen bok, Skitt – et utdrag som også ble trykket i Dagbladet i September 2011.

«Skitt, som vanligvis er destruktivt, blir noen ganger kreativt,» skriver sosialantropologen Mary Douglas i Rent og urent. I sine studier oppdaget hun at mange samfunn definerer gitte handlinger og størrelser som skitne, for så å gi dem en spesiell rolle og kraft i visse ritualer. «Incest er en uren handling hos Bushong-folket,» skriver hun, «men en ritualisert incest-dåd er påkrevd for å gjøre kongen deres hellig, og han sier at han er nasjonens avskum». Når noe ubehagelig og forbudt plasseres innenfor en spesiell ramme, får det brått en helt annen funksjon. Douglas bruker en landbruksmetafor for å beskrive denne mekanismen. Om alt ugress ble fjernet fra hagen, sier hun, ville jorden utarmes, og derfor finner kulturer metoder for å «kompostere» skitt og «pløye den ned», tilbake til jorda, så kraften kan utnyttes. Ikke ulikt den sykliske skitt-økologien som i oppveksten min på landet innbefattet både avføring og avdøde.

For å lage trygge rammer iscenesettes overgangsriter, hvor ett eller flere individer beveger seg fra en tilstand til en annen. I ursamfunn er slike ritualer ofte knyttet til overgangen mellom rollen som barn og voksen, og innebærer at man blir midlertidig «uren» i douglask forstand. Å tre utenfor de sosiale rollene forbindes med både fare, urenhet og kraft. På Andaman-øyene hender det at en av beboerne blir gal og vandrer rundt i skogen. Etter en stund vender han tilbake fra sitt eksil, nå med helende krefter: «Mannen som kommer tilbake fra disse utilgjengelige områdene, har med seg krefter som ikke er tilgjengelig for dem som har holdt seg trygt innenfor samfunnet og fornuftens grenser.»

Vi trenger ikke se til fjerne verdensdeler for å finne rituell bruk av skitt og smuss. Read more of this post

Åja? Dette er deg:

 Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?

Denne teksten sto på trykk i Dagbladets papirutgave 22. desember 2011.

Tidlig i filmen The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»

TULLEDUELL: Både Rob Brydon og Steve Coogan viser seg i The Trip som imitatorer av rang, men Coogans er likevel ambivalent til formen, på grunn av sine seriøse ambisjoner.

Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.

Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?

Read more of this post

Den menneskelige faktor

Mens vi tidligere speilet oss i dyr og natur, ser vi nå til teknologien for å finne ut hva vi ikke er.

Bokessaypublisert i Prosa 4/2011

The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive – Brian Christian; Doubleday, mars 2011


I følge Harvard-psykologen Daniel Gilbert må enhver av hans kolleger i løpet av sitt virke formulere sin egen versjon av «Setningen». Setningen med stor S lyder «Mennesket er det eneste dyret som ______», og det tomme feltet skal fylles med den mest essensielle menneskelige egenskap eller aktivitet. I The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive henviser forfatter Brian Christian til Gilberts setning, og legger til at den alltid har blitt formulert, ikke bare av psykologer, men av filosofer og forskere, helt siden tenkningens røtter. Ja, mange vil sikkert være spissfindige nok til å formulere Setningen dithen at «mennesket er det eneste dyret som formulerer Setningen».

Som tittelen røper, dreier Christians bok seg nettopp om hva det er som gjør oss menneskelige. Han har studert både filosofi og poesi, men for å finne svaret på denne gåten, valgte han å vende seg mot sitt tredje fagfelt: datateknologi. En gang i året  arrangeres The Loebner Prize i England, en konkurranse som følges med stor interesse av de av verdens programmerere som jobber med kunstig intelligens. Utfordringen er å passere den såkalte Turing-testen, som ble formulert av matematikeren og data-pioneren Alan Turing i 1950. Allerede i datamaskinenes barndom så Turing den teoretiske muligheten for at de en gang skulle kunne tenke på egen hånd, og forestilte seg en metode for å avgjøre når maskinene hadde nådd langt nok til å bli regnet som intelligente.

Testen går ut på at en person i et lukket rom kommuniserer med et menneske i et annet rom gjennom skriftlige beskjeder, og dessuten fører en tilsvarende «samtale» med en datamaskin, også i et annet rom, uten å vite hvem som er hva. Om ikke testpersonen kan avgjøre hvilken av samtalepartnerne som er menneske og maskin, må computeren krediteres som et tenkende vesen, mente Turing. I den moderne Loebner-versjonen utføres testen slik at et dommerpanel chatter med et utvalg av verdens beste chatteprogrammer via en dataterminal, i fem-minutters seanser. Innimellom chatter de også med et utvalg mennesker. Hvert år mottar det programmet som overbeviser flest dommere om at det er et menneske, prisen for «The Most Human Computer», mens det mest vellykkede mennesket – som altså er flinkest til å overbevise dommerne om sin menneskelighet – får prisen «The Most Human Human.»

I 2008 var det bare én stemme som hindret et dataprogram i å lure dommerne 30 prosent av gangene, den grensen Turing i sin tid satte. Da Brian Christian fikk høre det, bestemte han seg for å stille som menneskelig agent under The Loebner Prize i 2009, for å forsvare menneskenes ære mot datamaskinene. Beskjeden han fikk fra arrangørene var å dukke opp og «være seg selv». Men Christian ville gå grundigere til verks, og satte seg fore å finne ut hvordan han kunne framstå som mest mulig menneskelig. Boka følger ham i hans forberedelser, og forteller hva han lærte, supplert med ekskursjoner i mer hverdagslig omgang med datamaskiner.

Read more of this post