Category Archives: Forskning

Menn trekkes mot risiko, men forstår de den?

I anledning den kommende kvinnedagen, trykket DNs lørdagsmagasin nettopp en artikkel hvor en rekke kjente menn fikk uttale seg om kvinnedag og likestilling. Forretningsmann og politiker Henning Holstad påpeker at menn alltid vil gjøre det bedre i bransjer som involverer risiko, siden de ikke forstår seg på slikt: «Menn både skjønner og tar risiko. For å si det slik, med bare kvinner i en bedrift ville det ikke blitt tjent mye penger.»

Utsagnet fikk meg til å tenke på psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahnemans ferske bok Thinking: Fast and Slow, hvor han vier stor plass til å vise at ledere i næringslivet, og da særlig menn, gjerne har altfor høye tanker om sin egen evne til å håndtere risiko, og skader selskapene med sin uforsiktighet – paradoksalt nok i enda større grad om de selv har investert i firmaet.

En av kildene Kahneman henviser til i sin bok er en studie fra 2001 av Brad Barber og Terrance Odean, Boys will be Boys. De to forskerne undersøkte investeringsatferden til tusenvis av amerikanere, og fant ut at menn hadde større tro på sin egen kompetanse, og dermed stadig handlet feil, mens kvinner var mer fornuftige og langsiktige, og dermed tjente mer i lengden, funn som senere er bekreftet av andre, og sammenfattet i denne NYTimes-artikkelen.

Jeg har for øvrig skrevet litt om Kahnemans forskning på lykke og velvære tidligere.

Håndfaste metaforer

Hvis noen kaller en person sleip, får jeg da mindre lyst til å ta på ham?

I Jan Kjærstads seneste roman, Normans Område, settes handlingen igang i det en forlagsredaktør blir kvalm av å lese middelmådige manus. Altså ikke i metaforisk forstand – han blir fysisk kvalm, i den grad at han må løpe på toalettet for hver klisjé, og tvinges til å ta permisjon og reise på landet.

Rettere enn å si at kvalmen ikke er metaforisk, er det kanskje å si at metaforen blir fysisk – eller at den kollapser, slik Finn Skårderud har sagt det om den sinnslidende som må gå med solbriller fordi hans kjæreste er blendende vakker.

Spørsmålet om hvor konkrete eller symbolske metaforer er, står også sentralt i forskningen omkring avsky. Ligner moralsk kvalme i det hele tatt på fysisk kvalme, eller er det bare en språkfigur? I sin klassiske bok Hverdagslivets metaforer og flere senere verker argumenterer George Lakoff og Mark Johnson for at alle våre begreper først er fysiske, og at de abstrakte er bygd på dette fundamentet (for å si det med en metafor). Dermed har også metaforene våre avgjørende betydning for hvordan vi tenker og resonnerer.

Kritikere som Steven Pinker har angrepet Lakoff og Johnson med argumenter om at metaforene vi bruker når vi snakker om «å veie våre ord» eller «hun sank i anseelse» er så automatiserte at vi ikke lenger forbinder noe fysisk med dem, som kan påvirke hvordan vi tenker. Mens Lakoff vil hevde at de former både politikk og økonomi.

En studie fra Emory University gir imidlertid støtte til tanken om at metaforen strekker seg langt over mot det fysiske. De la noen studenter i en hjernescanner, og testet responsen deres på uttrykk knyttet til tekstur, som «rough day» – på norsk ville kanskje «sleip type» gjort nytten. Voila – uttrykkene satte i gang aktivitet ikke bare språksentrene i hjernen, men også områder som er knyttet til følelse og tekstur.

Nå er det en stor forenkling å gi inntrykk av at det finnes gitte områder for forskjellige oppgaver i hjernen, men resultatene bekrefter tidligere undersøkelser som indikerer at vår abstrakte, språklige tenkning nettopp ikke bare foregår i de nye, avanserte delene av hjernen, men også i de mer basale. Vi har dyret med oss i våre sofistikerte vurderinger, og håndfaste fornemmelser følger oss når vi bruker abstrakte vendinger. Noe som vil si at forrige setning muligens aktiverte fornemmelsen av å bære med seg et dyr, og bli fulgt av noe mens vi vender på noe annet.

Jan Kjærstad selv har i essayet «Sole, spundet av vand» gått ut til forsvar for metaforen, mot dem som fordømmer den som ren pynt og ornamentikk i språket. Kanskje er det rett og slett er veldig vanskelig for oss å forstå noe abstrakt uten å gå til metaforene (nok en metafor). Da jeg intervjuet Mark Johnson om temaet til boka Skittsnakket han om et stort paradoks i den vestlige tanketradisjon: Store deler av religiøs og fysisk tenking verdsetter sjelen eller sinnet høyt, og nedvurderer kroppen og det materielle – men ingen klarer å snakke på en forståelig måte om sjelen eller teoretiske problemstillinger uten å gripe til fysiske metaforer.

Når man så tenker på hvor ofte selve leseakten omtales med uttrykk som «teksten flyter lett», eller «det lugger litt», er det kanskje heller ikke rart at Kjærstads hovedperson blir litt uvel av vasne klisjéer og sukkersøt romantikk.

Vemmelse i vinden

New York Times melder om at avsky er på moten, bare kort tid etter at Cosmopolitan kalte boka mi om skitt trendy. Og kun få dager etter New York Times-anmeldelsen av en annen ekkel bok, Rachel Herz’ That’s Disgusting!

Avsky er blitt et mer stuerent emne for forskning og populærvitenskapelige bøker de siste årene, og flere er blitt interessert i hvor mye av livet som berøres av denne følelsen. Fra beskyttelse av kroppen mot skjemt mat og sykdommer, til hersketeknikk i skolegården, og politiske og etiske vurderinger. Og ikke minst merker vi det i underholdning og estetikk, fra Goya og Bosch til dagens horrorfilmer og familiekomedier. Avant garde-kunst og Jack-ass kan av og til framstå som to sider av samme sak. Og den saken er ofte avsky.

Times-artikkelen er ledsaget av en liste med nylige avsky-bøker – alle så ferske at jeg jeg ikke rakk å lese dem før Skitt gikk i trykken, og sikkert med mye interessant stoff for den som har sans for det avskyelige.

Hvordan leve livet?

Er vi til å stole på når vi blir bedt om å vurdere vår egen lykke og velvære? Nei, sier nobelprisvinner Daniel Kahneman. I sin ferske bok Thinking – Fast and Slow, elsker han å fortelle oss hvor irrasjonelle vi er. For eksempel at minnet om en opplevelse farges av hvordan den endte.

Et eksempel er eksperimentet hvor forsøkspersoner satt en gang i 60 sekunder med hånda i kaldt vann, og en gang i 90 sekunder. Forskjellen var at i 90-sekundersvarianten ble det gradvis sluppet inn litt varmere vann de siste 30 sekundene, noe som farget minnet deres av opplevelsen. De fleste valgte, da de ble spurt om hvilken variant de ville velge for det tredje og siste forsøket, å gjenta den versjonen med 30 sekunders unødig smerte på tampen.
Et Kahnemansk tankeeksempel formulerer en annen versjon av dilemmaet: Hvordan ville du forholde deg til å gjennomføre en operasjon som påførte deg ulidelig smerte i flere timer, om du ble garantert av legen at du ville få en glemselsmedisin etterpå, som fjernet ethvert minne om opplevelsen? De fleste har få bekymringer med det. Som Kahneman sier: “Odd as it is, I am my remembering self – my experiencing self, who does the living, is but a stranger to me.”
Dette skillet mellom de to selvene våre har også betydning i hverdagslivet, ikke bare i tankeeksperimenter. Tatt i betraktning at vi er delt mellom 1) det selvet som opplever hverdagen og 2) det som husker og evaluerer – hvilket skal vi ta hensyn til når vi legger opp livet vårt?
Om vi velger en ambisiøs jobb med mye pendling, vil vi utsette oss selv for mange timer med dårlig stemning i transit hver dag, som det erfarende selvet må lide seg gjennom. De få gangene vi blir spurt om hvor fornøyde vi er med livet, kan imidlertid det evaluerende selvet komme til orde og si at vi er fornøyd med hvor vi er endt opp karriere- og statusmessig.

Klikk for å lese Jennifer Seniors feature om «why parents hate parenting» i New York Magazine.

Et mer kontroversielt eksempel har fått en del medieoppmerksomhet de siste par åra: Å få barn fører for de fleste til mindre lykke i hverdagen. Vi tilbringer flere timer med å krangle, stresse og organisere, og færre med sysler vi synes er behagelige og tilfredsstillende. Men det huskende og evaluerende selvet vil vurdere lykken ikke ut fra hvordan livet føles når vi lever det, men hvordan det ser ut på avstand: familielykke, etterkommere og fine barndomsminner som gjentas.

Kahneman har ikke noen entydig løsning på denne knipa. Er det rasjonelt å leve et traurig liv så lenge det evaluerende selvet har en god historie å fortelle? Det opplagte svaret er nei, men så lenge opplevelsen vår heller ikke er rasjonell, blir spørsmålet straks mer komplisert. Så lenge jeg tror at jeg er lykkelig når noen spør meg, er ikke det den oppfatningen som teller?
Forskningen synes med andre ord å vise at selv om vi lever i nuet, bryr vi oss til syvende og sist fint lite om hvordan vi faktisk har det i nuet. Det fine er at denne mekanismen også kan brukes konstruktivt, på flere områder av livet, ved å flytte vurderingen bevisst fra det ene selvet til det andre. Et gammelt religiøst triks er at den troende jevnlig skal minne seg selv, gjennom bønn, om å være takknemlig for det hun har. En moderne versjon kunne være å stoppe opp en gang i blant når livet er kjedelig og leit, og fortelle seg selv at en lever i en velferdsstat med sosialt sikkerhetsnett og offentlig helsevesen, eller en annen større historie med heldig utfall.