Tag Archives: Alain de Botton

Religion for troløse

Alain de Botton er ute med en ny bok: Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion.  Den sveitsiske pop-filosofen er ute etter å grunnlegge en «Ateisme 2.0» som ikke bare avviser religiøse symboler og opplevelser, men tar det beste fra de religiøse tradisjonene opp i seg.

Selv var jeg nok en ganske typisk ung-ateist i oppveksten; jeg avviste alle ritualer. Gudstjenestene i jula var ikke noe for meg, og jeg følte et ubestemmelig ubehag ved andre ritualer, som skoleavslutninger, demonstrasjonstog og 17. mai. En fornemmelse av nedarvet, tanketom overtro.

Samtidig er det vanskelig å komme seg gjennom livet uten å lage sine egne ritualer – i moderne tid har mange sluttet å møtes i kirka, og kommer i stedet sammen for å dyrke sport på puben eller stadion, shopping i kjøpesentrene eller rockekonserter – noe antropologen Wendy Fonarow har beskrevet, og jeg kjenner meg godt igjen i.  Russetida er et annet rituale av den ukristelige sorten.

Vi trenger steder å møtes. Sånn sett er faktisk ritualene det minst overtroiske og mest pragmatiske med kirken. På samme måte som ateismen ikke så mye mangler en åndelig dimensjon, som en fysisk. Mens de religiøse møtes og rører på seg, sitter ateistene og  grubler, de skriver bøker og kritiserer jula, som Marius Lien påpekte for litt siden i Morgenbladet. Noe som kan framstå som ganske pietistisk.

Alain de Botton and Tom Greenall's proposed Temple to Perspective, right foreground.Alain de Botton ser ut til å ta et tilbakevendende ateist-dilemma på alvor, og kommer med konkrete forslag til hvordan ateister kan lage seg en mer komplett opplevelse, for intellekt, ånd og kropp. For eksempel med konkrete forslag til ateist-templer i England.

På sett og vis er det noe av dette Humanetisk forbund har gjort i Norge, og jeg satte i min tid stor pris på at den borgerlige konfirmasjonen lot meg delta i et sosialt rom uten at jeg måtte inn i kirka. Humanetikerne har også fått kritikk fordi de baserer seg på ritualer – som den forhatte kirken.

Men vi lager oss ritualer av en eller annen sort uansett, bevisst eller ubevisst, så spørsmålet er heller hvilken type ritualer vi ateister har lyst på. Og hvor effektive. Når det gjelder det siste har nok de Botton et poeng i at religionene er et interessant sted å plukke opp noen triks.

Våre skitne ritualer

I anledning Alain de Bottons nye bok om religion for ateister, legger jeg ut denne smakebiten fra ritual-kapitlet i min egen bok, Skitt – et utdrag som også ble trykket i Dagbladet i September 2011.

«Skitt, som vanligvis er destruktivt, blir noen ganger kreativt,» skriver sosialantropologen Mary Douglas i Rent og urent. I sine studier oppdaget hun at mange samfunn definerer gitte handlinger og størrelser som skitne, for så å gi dem en spesiell rolle og kraft i visse ritualer. «Incest er en uren handling hos Bushong-folket,» skriver hun, «men en ritualisert incest-dåd er påkrevd for å gjøre kongen deres hellig, og han sier at han er nasjonens avskum». Når noe ubehagelig og forbudt plasseres innenfor en spesiell ramme, får det brått en helt annen funksjon. Douglas bruker en landbruksmetafor for å beskrive denne mekanismen. Om alt ugress ble fjernet fra hagen, sier hun, ville jorden utarmes, og derfor finner kulturer metoder for å «kompostere» skitt og «pløye den ned», tilbake til jorda, så kraften kan utnyttes. Ikke ulikt den sykliske skitt-økologien som i oppveksten min på landet innbefattet både avføring og avdøde.

For å lage trygge rammer iscenesettes overgangsriter, hvor ett eller flere individer beveger seg fra en tilstand til en annen. I ursamfunn er slike ritualer ofte knyttet til overgangen mellom rollen som barn og voksen, og innebærer at man blir midlertidig «uren» i douglask forstand. Å tre utenfor de sosiale rollene forbindes med både fare, urenhet og kraft. På Andaman-øyene hender det at en av beboerne blir gal og vandrer rundt i skogen. Etter en stund vender han tilbake fra sitt eksil, nå med helende krefter: «Mannen som kommer tilbake fra disse utilgjengelige områdene, har med seg krefter som ikke er tilgjengelig for dem som har holdt seg trygt innenfor samfunnet og fornuftens grenser.»

Vi trenger ikke se til fjerne verdensdeler for å finne rituell bruk av skitt og smuss. Read more of this post