Tag Archives: barn

Hvordan leve livet?

Er vi til å stole på når vi blir bedt om å vurdere vår egen lykke og velvære? Nei, sier nobelprisvinner Daniel Kahneman. I sin ferske bok Thinking – Fast and Slow, elsker han å fortelle oss hvor irrasjonelle vi er. For eksempel at minnet om en opplevelse farges av hvordan den endte.

Et eksempel er eksperimentet hvor forsøkspersoner satt en gang i 60 sekunder med hånda i kaldt vann, og en gang i 90 sekunder. Forskjellen var at i 90-sekundersvarianten ble det gradvis sluppet inn litt varmere vann de siste 30 sekundene, noe som farget minnet deres av opplevelsen. De fleste valgte, da de ble spurt om hvilken variant de ville velge for det tredje og siste forsøket, å gjenta den versjonen med 30 sekunders unødig smerte på tampen.
Et Kahnemansk tankeeksempel formulerer en annen versjon av dilemmaet: Hvordan ville du forholde deg til å gjennomføre en operasjon som påførte deg ulidelig smerte i flere timer, om du ble garantert av legen at du ville få en glemselsmedisin etterpå, som fjernet ethvert minne om opplevelsen? De fleste har få bekymringer med det. Som Kahneman sier: “Odd as it is, I am my remembering self – my experiencing self, who does the living, is but a stranger to me.”
Dette skillet mellom de to selvene våre har også betydning i hverdagslivet, ikke bare i tankeeksperimenter. Tatt i betraktning at vi er delt mellom 1) det selvet som opplever hverdagen og 2) det som husker og evaluerer – hvilket skal vi ta hensyn til når vi legger opp livet vårt?
Om vi velger en ambisiøs jobb med mye pendling, vil vi utsette oss selv for mange timer med dårlig stemning i transit hver dag, som det erfarende selvet må lide seg gjennom. De få gangene vi blir spurt om hvor fornøyde vi er med livet, kan imidlertid det evaluerende selvet komme til orde og si at vi er fornøyd med hvor vi er endt opp karriere- og statusmessig.

Klikk for å lese Jennifer Seniors feature om «why parents hate parenting» i New York Magazine.

Et mer kontroversielt eksempel har fått en del medieoppmerksomhet de siste par åra: Å få barn fører for de fleste til mindre lykke i hverdagen. Vi tilbringer flere timer med å krangle, stresse og organisere, og færre med sysler vi synes er behagelige og tilfredsstillende. Men det huskende og evaluerende selvet vil vurdere lykken ikke ut fra hvordan livet føles når vi lever det, men hvordan det ser ut på avstand: familielykke, etterkommere og fine barndomsminner som gjentas.

Kahneman har ikke noen entydig løsning på denne knipa. Er det rasjonelt å leve et traurig liv så lenge det evaluerende selvet har en god historie å fortelle? Det opplagte svaret er nei, men så lenge opplevelsen vår heller ikke er rasjonell, blir spørsmålet straks mer komplisert. Så lenge jeg tror at jeg er lykkelig når noen spør meg, er ikke det den oppfatningen som teller?
Forskningen synes med andre ord å vise at selv om vi lever i nuet, bryr vi oss til syvende og sist fint lite om hvordan vi faktisk har det i nuet. Det fine er at denne mekanismen også kan brukes konstruktivt, på flere områder av livet, ved å flytte vurderingen bevisst fra det ene selvet til det andre. Et gammelt religiøst triks er at den troende jevnlig skal minne seg selv, gjennom bønn, om å være takknemlig for det hun har. En moderne versjon kunne være å stoppe opp en gang i blant når livet er kjedelig og leit, og fortelle seg selv at en lever i en velferdsstat med sosialt sikkerhetsnett og offentlig helsevesen, eller en annen større historie med heldig utfall.