Tag Archives: Film

Åja? Dette er deg!

Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?

Bilde

Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.

Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.

TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»

Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.

Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?

Read more of this post

Når endene er gode

My-Fair-Lady_event_previewI kveld er det premiere i Oslo på My Fair Lady. Som mange vet, er musikalen en slags feelgood-versjon av George Bernard Shaws stykke Pygmalion, og en av endringene som ble gjort for å minske tyggemotstanden, var å mørne det hele med en happy ending. I George Bernard Shaws versjon kommer nemlig ikke den søte piken tilbake til professoren, avskjeden hennes er permanent.

Shaws teaterpublikum hadde for ikke særlig sans for realistiske slutter, de heller. Stykket ble mye mer populært da regissøren innførte noen grep for å antyde at de to hovedpersonene likevel ville bli sammen til slutt, blant annet ved å la professoren kaste en blomsterbukett til sin elev, og la henne komme inn igjen. Shaw ble rasende, og skrev en ettertekst til senere oppsetninger som slo fast at en romantisk finale var utenkelig.

La meg benytte anledningen til å gjentrykke denne teksten om vår kulturs preferanse for happy endings før og nå, og hvorfor det voksende hjemmekinomarkedet kan forandre filmsluttens vesen:

Read more of this post

Åja? Dette er deg:

 Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?

Denne teksten sto på trykk i Dagbladets papirutgave 22. desember 2011.

Tidlig i filmen The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»

TULLEDUELL: Både Rob Brydon og Steve Coogan viser seg i The Trip som imitatorer av rang, men Coogans er likevel ambivalent til formen, på grunn av sine seriøse ambisjoner.

Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.

Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?

Read more of this post