Monthly Archives: February 2013

Er jegeren den nye hipsteren?

I dag publiserte NRK en kommentar om nye perspektiv på friluftsliv. Ser vi her online-menneskets lengtende blikk mot naturen? Et forsøk på å injisere den nye mannsrollen med rødt blod? Naturnyting som luksusgode og imagebyImagegging for den som vet å «ta seg god tid» i en stresset tilværelse?

En annen mulighet, som jeg ikke kom så mye inn på, er at friluftsliv som livsstil nå oftere hektes sammen med miljøvennlighet. Den miljømessige gevinsten ved friluftslivet kan nok diskuteres, særlig for dem som kjører bil ut av byen og kjøper stadig nytt turutstyr designet i Nederland og produsert i Kina. Rollemodell Zach Klein viser en forbilledlig vilje til gjenbruk med sin blogg Beaver Brook, hvor han og vennene hans dokumenterer resirkulering av en gammel låve til lekker hytte. Men miljøavtrykket og selvbergingsavkastningen ble redusert noe av at bjelkene ble transportert mange mil, renset og kjemisk behandlet før de ble gjenreist et helt annet sted etter spesifikasjoner fra en arkitekt.

De fleste er fornøyde med å nyte drømmen om det enkle livet i små porsjoner, via hytteblogger eller en dagstur. Men for noen blir det virkelig et liv, ikke bare livsstil. Som Andrea Hejlskov, en dansk forfatter og coach (og kvinne) som har valgt å flytte med familien off the grid, ut i naturen, og nå oppsøkes av journalister som stiller spørsmål av typen «Det er vældig trendy lige nu med nøjsomhed og den slags. Er i montro en del af den kreative klasses seneste dille?» Hvordan avisen fant henne ute i skogen, sier du? Hun har jo selvfølgelig egen blogg.

Beyonce, lipsync-gate og juks

ImageI dag har jeg en sak på trykk i Dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2013/02/07/kultur/litteratur/bok/25615413/

 

Når endene er gode

My-Fair-Lady_event_previewI kveld er det premiere i Oslo på My Fair Lady. Som mange vet, er musikalen en slags feelgood-versjon av George Bernard Shaws stykke Pygmalion, og en av endringene som ble gjort for å minske tyggemotstanden, var å mørne det hele med en happy ending. I George Bernard Shaws versjon kommer nemlig ikke den søte piken tilbake til professoren, avskjeden hennes er permanent.

Shaws teaterpublikum hadde for ikke særlig sans for realistiske slutter, de heller. Stykket ble mye mer populært da regissøren innførte noen grep for å antyde at de to hovedpersonene likevel ville bli sammen til slutt, blant annet ved å la professoren kaste en blomsterbukett til sin elev, og la henne komme inn igjen. Shaw ble rasende, og skrev en ettertekst til senere oppsetninger som slo fast at en romantisk finale var utenkelig.

La meg benytte anledningen til å gjentrykke denne teksten om vår kulturs preferanse for happy endings før og nå, og hvorfor det voksende hjemmekinomarkedet kan forandre filmsluttens vesen:

Read more of this post