Monthly Archives: February 2012

Håndfaste metaforer

Hvis noen kaller en person sleip, får jeg da mindre lyst til å ta på ham?

I Jan Kjærstads seneste roman, Normans Område, settes handlingen igang i det en forlagsredaktør blir kvalm av å lese middelmådige manus. Altså ikke i metaforisk forstand – han blir fysisk kvalm, i den grad at han må løpe på toalettet for hver klisjé, og tvinges til å ta permisjon og reise på landet.

Rettere enn å si at kvalmen ikke er metaforisk, er det kanskje å si at metaforen blir fysisk – eller at den kollapser, slik Finn Skårderud har sagt det om den sinnslidende som må gå med solbriller fordi hans kjæreste er blendende vakker.

Spørsmålet om hvor konkrete eller symbolske metaforer er, står også sentralt i forskningen omkring avsky. Ligner moralsk kvalme i det hele tatt på fysisk kvalme, eller er det bare en språkfigur? I sin klassiske bok Hverdagslivets metaforer og flere senere verker argumenterer George Lakoff og Mark Johnson for at alle våre begreper først er fysiske, og at de abstrakte er bygd på dette fundamentet (for å si det med en metafor). Dermed har også metaforene våre avgjørende betydning for hvordan vi tenker og resonnerer.

Kritikere som Steven Pinker har angrepet Lakoff og Johnson med argumenter om at metaforene vi bruker når vi snakker om «å veie våre ord» eller «hun sank i anseelse» er så automatiserte at vi ikke lenger forbinder noe fysisk med dem, som kan påvirke hvordan vi tenker. Mens Lakoff vil hevde at de former både politikk og økonomi.

En studie fra Emory University gir imidlertid støtte til tanken om at metaforen strekker seg langt over mot det fysiske. De la noen studenter i en hjernescanner, og testet responsen deres på uttrykk knyttet til tekstur, som «rough day» – på norsk ville kanskje «sleip type» gjort nytten. Voila – uttrykkene satte i gang aktivitet ikke bare språksentrene i hjernen, men også områder som er knyttet til følelse og tekstur.

Nå er det en stor forenkling å gi inntrykk av at det finnes gitte områder for forskjellige oppgaver i hjernen, men resultatene bekrefter tidligere undersøkelser som indikerer at vår abstrakte, språklige tenkning nettopp ikke bare foregår i de nye, avanserte delene av hjernen, men også i de mer basale. Vi har dyret med oss i våre sofistikerte vurderinger, og håndfaste fornemmelser følger oss når vi bruker abstrakte vendinger. Noe som vil si at forrige setning muligens aktiverte fornemmelsen av å bære med seg et dyr, og bli fulgt av noe mens vi vender på noe annet.

Jan Kjærstad selv har i essayet «Sole, spundet av vand» gått ut til forsvar for metaforen, mot dem som fordømmer den som ren pynt og ornamentikk i språket. Kanskje er det rett og slett er veldig vanskelig for oss å forstå noe abstrakt uten å gå til metaforene (nok en metafor). Da jeg intervjuet Mark Johnson om temaet til boka Skittsnakket han om et stort paradoks i den vestlige tanketradisjon: Store deler av religiøs og fysisk tenking verdsetter sjelen eller sinnet høyt, og nedvurderer kroppen og det materielle – men ingen klarer å snakke på en forståelig måte om sjelen eller teoretiske problemstillinger uten å gripe til fysiske metaforer.

Når man så tenker på hvor ofte selve leseakten omtales med uttrykk som «teksten flyter lett», eller «det lugger litt», er det kanskje heller ikke rart at Kjærstads hovedperson blir litt uvel av vasne klisjéer og sukkersøt romantikk.

Knausgårds bæsj

Image

Det danske tidsskriftet Victor B. Andersens maskinfabrik trykker i sitt siste nummer et essay som måtte klippes ut av Karl Ove Knausgårds siste Min Kamp-bind for at boka skulle kunne få plass mellom permene. Det handler om bæsj.

Norske forfattere har skrevet om bæsj før, som det kom fram i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum for noen år siden. Mange husker sikkert Jon Øystein Flinks åpningsscene i Ole-Kristian Oksrød, hvor en dresskledd herre akkurat som Knausgård sliter med å holde den pressende avføringen inne. Tidligere har Prøysen gjort det, om enn litt mer subtilt, i Jørgen Hattemaker-visa. Frode Sander Øien skrev om malerier malt med bæsj i Fantastiske Pepsi Love. Jo Nesbø har en bæsj-scene i Hodejegerne, det er velpløyd mark.

I motsetning til de andre dukker imidlertid Knausgård litt lenger ned i avføringens filosofiske potensial. I essayet tar han for seg hvordan bæsjen gjør oss oppmerksom på kroppen, og blir et møtepunkt mellom kropp og ånd. Ikke minst hvordan den minner oss om vår egen dødelighet. Avskyforskerne Paul Rozin og Jonathan Haidt, som jeg skriver om i min bok Skittforklarer vår motvilje mot kroppsekskresjoner med at de minner oss om at vi, på tross av våre store hjerner, har de samme kroppsfunksjonene som alle dyr. Såkalt animal reminder disgust. 

For Knausgård er det tydeligvis ikke bare ubehag som kommer ut av å være bæsjetrengt på vei hjem fra butikken, men også mange sider med essayistikk. Noe som minner meg om en kobling mellom ekskresjon og tankeaktivitet, en av de mange tingene jeg ikke fikk plass til da jeg skrev Skitt: 

Luk Warlop  og Mirjam Tuk ved universitetet i Leuven mottok i fjor Ig Nobel-prisen for sin forskning på full blære og økonomiske beslutninger. Ig Nobel-prisen må ikke forveksles med Nobelprisen. Den deles ut til forskning som «først får deg til å le, og så til å tenke,» som de sier, og tidligere vinnere har vært studier av hvorfor hakkespetter ikke får hodepine og om forskjellen på å svømme i vann og i sirup.

Warlop og Tuk undersøkte om tissetrengte folk foretok mer fornuftige økonomiske langtidsvurderinger enn de som hadde lettet seg. Det gjorde de. Å forklare hvorfor er vanskeligere, men en teori går ut på at å holde igjen tisset aktiverer en del av hjernen vår som har som jobb å utøve selvkontroll, og at denne aktiviteten smitter over på de finansielle vurderingene. Når vi holder igjen i blæra, holder vi også igjen våre usunne økonomiske impulser.

Disse undersøkelsene er på en måte antitesen til Dan Arielys resultater, som han beskriver i sin bok Predictably IrrationalAriely pakket inn laptoper i gladplast etter at han hadde lagt inn erotiske bilder på dem, deretter fikk forsøkspersonene med seg maskinene hjem, med instrukser om at de skulle onanere foran skjermen, og svare på en rekke spørsmål mens de var som mest opphisset. De gjorde dårlige økonomiske vurderinger i den sinnstilstanden, viste det seg.

Sånn sett er det nesten merkelig at så mange flere bøker beskriver sex enn å være bæsjetrengt, om det er den siste opplevelsen som stimulerer til økt kritisk bevissthet.

Eller kanskje er det nettopp derfor.