I anledning Alain de Bottons nye bok om religion for ateister, legger jeg ut denne smakebiten fra ritual-kapitlet i min egen bok, Skitt – et utdrag som også ble trykket i Dagbladet i September 2011.
«Skitt, som vanligvis er destruktivt, blir noen ganger kreativt,» skriver sosialantropologen Mary Douglas i Rent og urent. I sine studier oppdaget hun at mange samfunn definerer gitte handlinger og størrelser som skitne, for så å gi dem en spesiell rolle og kraft i visse ritualer. «Incest er en uren handling hos Bushong-folket,» skriver hun, «men en ritualisert incest-dåd er påkrevd for å gjøre kongen deres hellig, og han sier at han er nasjonens avskum». Når noe ubehagelig og forbudt plasseres innenfor en spesiell ramme, får det brått en helt annen funksjon. Douglas bruker en landbruksmetafor for å beskrive denne mekanismen. Om alt ugress ble fjernet fra hagen, sier hun, ville jorden utarmes, og derfor finner kulturer metoder for å «kompostere» skitt og «pløye den ned», tilbake til jorda, så kraften kan utnyttes. Ikke ulikt den sykliske skitt-økologien som i oppveksten min på landet innbefattet både avføring og avdøde.
For å lage trygge rammer iscenesettes overgangsriter, hvor ett eller flere individer beveger seg fra en tilstand til en annen. I ursamfunn er slike ritualer ofte knyttet til overgangen mellom rollen som barn og voksen, og innebærer at man blir midlertidig «uren» i douglask forstand. Å tre utenfor de sosiale rollene forbindes med både fare, urenhet og kraft. På Andaman-øyene hender det at en av beboerne blir gal og vandrer rundt i skogen. Etter en stund vender han tilbake fra sitt eksil, nå med helende krefter: «Mannen som kommer tilbake fra disse utilgjengelige områdene, har med seg krefter som ikke er tilgjengelig for dem som har holdt seg trygt innenfor samfunnet og fornuftens grenser.»
Vi trenger ikke se til fjerne verdensdeler for å finne rituell bruk av skitt og smuss. Read more of this post
