Monthly Archives: November 2011

David Eagleman om hjernen og ondskap som sykdom

David Eagleman er en hjerneforsker som vil være kjent for mange som forfatteren av den skjønnlitterære samlingen Sum: Forty Tales from the Afterlives, og en hyppig gjest på programmer som Radiolab og skribent og intervjuobjekt i New York Times, New Yorker og Atlantic Monthly.

I sistnevnte tidsskrift hadde han en artikkel på trykk for en tid siden som virker enda mer aktuell nå. Eagleman legger fram en rekke eksempler på kriminelle som har vist seg å ha hjernesvulster og andre anomalier, og mener at teknologiske framskritt vil gjøre oss i stand til oppdage slike forklaringer på stadig flere forbrytelser.

Han mener også at innsiktene kan gi oss muligheten til å kurere kriminelle gjennom mentale treningsprogrammer, og han argumenterer for at biologiske innsikter vil gjøre det enklere å skille mellom kriminelle som kan slippes ut i samfunnet igjen, og de som må oppbevares. En tankevekkende artikkel.

Den menneskelige faktor

Mens vi tidligere speilet oss i dyr og natur, ser vi nå til teknologien for å finne ut hva vi ikke er.

Bokessaypublisert i Prosa 4/2011

The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive – Brian Christian; Doubleday, mars 2011


I følge Harvard-psykologen Daniel Gilbert må enhver av hans kolleger i løpet av sitt virke formulere sin egen versjon av «Setningen». Setningen med stor S lyder «Mennesket er det eneste dyret som ______», og det tomme feltet skal fylles med den mest essensielle menneskelige egenskap eller aktivitet. I The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive henviser forfatter Brian Christian til Gilberts setning, og legger til at den alltid har blitt formulert, ikke bare av psykologer, men av filosofer og forskere, helt siden tenkningens røtter. Ja, mange vil sikkert være spissfindige nok til å formulere Setningen dithen at «mennesket er det eneste dyret som formulerer Setningen».

Som tittelen røper, dreier Christians bok seg nettopp om hva det er som gjør oss menneskelige. Han har studert både filosofi og poesi, men for å finne svaret på denne gåten, valgte han å vende seg mot sitt tredje fagfelt: datateknologi. En gang i året  arrangeres The Loebner Prize i England, en konkurranse som følges med stor interesse av de av verdens programmerere som jobber med kunstig intelligens. Utfordringen er å passere den såkalte Turing-testen, som ble formulert av matematikeren og data-pioneren Alan Turing i 1950. Allerede i datamaskinenes barndom så Turing den teoretiske muligheten for at de en gang skulle kunne tenke på egen hånd, og forestilte seg en metode for å avgjøre når maskinene hadde nådd langt nok til å bli regnet som intelligente.

Testen går ut på at en person i et lukket rom kommuniserer med et menneske i et annet rom gjennom skriftlige beskjeder, og dessuten fører en tilsvarende «samtale» med en datamaskin, også i et annet rom, uten å vite hvem som er hva. Om ikke testpersonen kan avgjøre hvilken av samtalepartnerne som er menneske og maskin, må computeren krediteres som et tenkende vesen, mente Turing. I den moderne Loebner-versjonen utføres testen slik at et dommerpanel chatter med et utvalg av verdens beste chatteprogrammer via en dataterminal, i fem-minutters seanser. Innimellom chatter de også med et utvalg mennesker. Hvert år mottar det programmet som overbeviser flest dommere om at det er et menneske, prisen for «The Most Human Computer», mens det mest vellykkede mennesket – som altså er flinkest til å overbevise dommerne om sin menneskelighet – får prisen «The Most Human Human.»

I 2008 var det bare én stemme som hindret et dataprogram i å lure dommerne 30 prosent av gangene, den grensen Turing i sin tid satte. Da Brian Christian fikk høre det, bestemte han seg for å stille som menneskelig agent under The Loebner Prize i 2009, for å forsvare menneskenes ære mot datamaskinene. Beskjeden han fikk fra arrangørene var å dukke opp og «være seg selv». Men Christian ville gå grundigere til verks, og satte seg fore å finne ut hvordan han kunne framstå som mest mulig menneskelig. Boka følger ham i hans forberedelser, og forteller hva han lærte, supplert med ekskursjoner i mer hverdagslig omgang med datamaskiner.

Read more of this post

Dataspill anmeldt på Gamer.no

Dataspill har nå fått sin første anmeldelse, på Gamer.no.

Anmelder Kjersti Stuestøl sier blant annet:

Dataspill er gjennomillustrert, med fargerike og klare farger, og illustratør Rune Markhus har gjort en fabelaktig jobb. Illustrasjonene er livlige, og demonstrerer godt den grafiske utviklingen spillene har hatt i sin drøye femti år lange eksistens.

Innholdsmessig er boka vel så egnet for voksne, for den lettfattelige gjennomgangen av spillhistorien er absolutt interessant. Rammefortellingen med Kim og katten er også et fint grep som binder historien godt sammen.

Alt i alt er det en fargerik og sjarmerende bok trioen Agdestein, Stenvik og Markhus (illustrasjoner) serverer. Og har du en yngre bekjent som tilfeldigvis syns spill er det kuleste i verden, skal du ikke se bort i fra at du får en temmelig høy stjerne hos vedkommende dersom du putter denne boka under treet i år.

Dataspill i Dagbladet

Dagens kulturtips i Dagbladet er Dataspill, og journalist Snorre Bryne sier blant annet:

«Over 135 sider tar Maren Agdestein og Bår Stenvik for seg dataspillets historie, men ikke i en form vi vanligvis forbinder med lærebøker. På magisk vis blir Kim og katta Ludo trukket inn i spillenes verden, der de lekent leder oss gjennom tiår med digital moro. Takket være Rune Markhus’ fantasirike og tematisk passende strek, pakkes hele historien inn i en form som vekker oppmerksomhet.»

Ideer vs. bøker

Marshall Poe skriver i denne Atlantic-artikkelen om den prosessen han ble sendt igjennom i den amerikanske forlagssfæren da han skulle skrive en «Big Idea»-bok. For å kunne selge mye i USA må en populærvitenskapelig bok ha 1. en idé om en ny ting som «forandrer alt», 2. den må ha en catchy tittel, 3. gjerne være kontraintuitiv, 4. og denne ideen må kunne gjøre leseren rik, lykkelig eller vakker.

Dessverre er det gjerne sånn at mange ideer blir kjedeligere av å forenkles og strømlinjeformes. Om man kan summere en idé i noen få setninger, kan man jo spørre seg hva man egentlig skal fylle boken om den ideen med. Noen av de beste idé-bøkene, som Malcolm Gladwells Blink, fungerer bra nettopp fordi de egentlig handler om mange små fenomener som er forbundet av et motiv. Bøker som James Surowieckis The Wisdom of Crowds, får man gjerne følelsen av at man ikke trenger å lese mer enn baksideteksten på.

Ideer er billige, selv de gode. I alle fall om man skal lage en bok. Ideen er bare unnskyldningen for det reelle innholdet, som består av eksempler, personer, fortellinger, innsikter og koblinger. Da Gladwell fikk spørsmålet om hva Blink handlet om, var det opplagte svaret rapid cognition, men han understreket også at den i løpet av de første fire kapitlene tok for seg blant annet «marriage, World War Two code-breaking, ancient Greek sculpture, New Jersey’s best car dealer, Tom Hanks, speed-dating, medical malpractice, how to hit a topspin forehand, and what you can learn from someone by looking around their bedroom.»

Forskjellen mellom de som skriver bøker for å understøtte og selge en enkel idé og de som bruker ideen som utgangspunkt for en reise (Gladwell kaller sine bøker «intellectual adventure stories») kan minne om det gamle skillet mellom forklarere og undersøkere. Selv synes jeg Mary Roach er en super representant for den undersøkende typen forfattere, og hun kan kanskje knapt beskyldes for å skrive ide-bøker i det hele tatt. Hun skriver om ånd i Spook og romreiser i Packing for Mars, men kommer hele tida unna med lange digresjoner om prompekunstnere i Paris på 1800-tallet, eller amerikanske stiftelser for anti-gravitasjonsarbeid. Om en streng redaktør hadde luket ut alle disse irrelevante avstikkerne, ville bøkene vært mye kjedeligere. Og heldigvis prøver Roach verken å gjøre leseren tynn eller velstående. Men hun gjør meg litt lykkelig.

Se hva jeg gjør nå

I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en av forfatterens Geoff Dyers spalter i New York Times, hvor han denne gangen tar for seg en bestemt akademisk skrivemåte. Det jeg vil fremheve er at Dyer påpeker interessante trekk ved denne konvensjonen, som går ut på å fortelle at man skal gjøre noe, før man gjør det. Av disse særegenhetene vil jeg nevne det mest påfallende: at denne skrivemåten muliggjør en markert økning av tekstens lengde, uten betydelig tilførsel av innhold, noe jeg også mener å ha demonstrert i det foregående.

Skitt (og meg) på radio!

Jeg er intervjua om Skitt på Radio Nova-programmet «Grenseløst» av Olav Alteren, og nå er det lagt ut på nettet, og kan både lyttes til og delvis leses, her.

Dataspill i Adresseavisen

Min medforfatter Maren Agdestein er intervjua i dag i Adresseavisen. Der snakker hun om den ferske boka vår, Dataspill, og sier kloke ting som:

– For det første fantes det ingen slik faktabok for unge om dataspill, selv om det er den aldersgruppen som bruker dataspill mest. Dataspill er også mediet den gruppen bruker mest av de ulike underholdningsmediene. Boken tar for seg både spillsjangere og den teknologiske utviklingen. Vi vil at folk skal lære mer om dataspill, og få folk til å reflektere rundt bruken. Den er fin for foreldre som ikke vet helt hva barna driver med når de spiller, slik at de kan bli kjent med barnas hobby.

og

– Dataspill kan være så mye forskjellig, ikke bare voldelige skytespill. Det finnes også lærerike spill med gode og spennende fortellinger. Det er viktig at foreldre setter seg ned med barna, og kanskje spiller sammen med dem.

James Wood om fine setninger

Nærmere bestemt Alan Hollinghurst sine. Jeg tillater meg å gjengi første avsnitt fra denne New Yorker-anmeldelsen.

«Most of the prose writers acclaimed for “writing beautifully” do no such thing; such praise is issued comprehensively, like the rain on the just and the unjust. Mostly, what’s admired as beautiful is ordinary; or sometimes it’s too obviously beautiful, feebly fine—what Nabokov once called “weak blond prose.” The English novelist Alan Hollinghurst is one of the few contemporary writers who deserve the adverb. His prose has the power of re-description, whereby we are made to notice something hitherto neglected. Yet, unlike a good deal of modern writing, this re-description is not achieved only by inventing brilliant metaphors, or by flourishing some sparkling detail, or by laying down a line of clever commentary. Instead, Hollinghurst works quietly, like a poet, goading all the words in his sentences—nouns, verbs, adjectives, and adverbs—into a stealthy equality. I mean something like this, from his novel “The Line of Beauty” (2004):

“Above the trees and rooftops the dingy glare of the London sky faded upwards into weak violet heights.” We can suddenly see the twilit sky of a big city afresh, and the literary genius is obviously centered in the unexpected strength of the adjective “weak,” which brings alive the diminishing strata of the urban night sky, overpowered by the bright lights on the ground. The effect is paradoxical, because we usually associate heights not with weakness but with power or command. And the poetry lies not just in what the sentence paints but in how it sounds: there is something mysteriously lovely about the rhythm of “weak violet heights,” and the way the two adjectives turn into a plural noun that is really just another adjective; the sentence does indeed seem to drift away into the far distance.»

Read more http://www.newyorker.com/arts/critics/books/2011/10/17/111017crbo_books_wood#ixzz1dIQdi2ne

Skitt i Frankfurt og på NRKs bokblogg

Knut Hoem blogger fra bokmessen i Frankfurt på NRKs bokblogg, og under tittelen «Disse bøkene snakket vi om i Frankfurt» nevner han blant annet Skitt, og henviser til agent Eirin Hagen, som plasserer boka i kategorien «US-trendy» og mener den kan bli samtaleemne i Manhattans barer.
Blant mange andre forfattere som trekkes fram i bloggposten er Jussi Adler-Olsen i sjangeren nordisk krim, og Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvis debut Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg nå er solgt til Tyskland, Sverige, Portugal, Spania, USA og Danmark!