Marshall Poe skriver i denne Atlantic-artikkelen om den prosessen han ble sendt igjennom i den amerikanske forlagssfæren da han skulle skrive en «Big Idea»-bok. For å kunne selge mye i USA må en populærvitenskapelig bok ha 1. en idé om en ny ting som «forandrer alt», 2. den må ha en catchy tittel, 3. gjerne være kontraintuitiv, 4. og denne ideen må kunne gjøre leseren rik, lykkelig eller vakker.
Dessverre er det gjerne sånn at mange ideer blir kjedeligere av å forenkles og strømlinjeformes. Om man kan summere en idé i noen få setninger, kan man jo spørre seg hva man egentlig skal fylle boken om den ideen med. Noen av de beste idé-bøkene, som Malcolm Gladwells Blink, fungerer bra nettopp fordi de egentlig handler om mange små fenomener som er forbundet av et motiv. Bøker som James Surowieckis The Wisdom of Crowds, får man gjerne følelsen av at man ikke trenger å lese mer enn baksideteksten på.
Ideer er billige, selv de gode. I alle fall om man skal lage en bok. Ideen er bare unnskyldningen for det reelle innholdet, som består av eksempler, personer, fortellinger, innsikter og koblinger. Da Gladwell fikk spørsmålet om hva Blink handlet om, var det opplagte svaret rapid cognition, men han understreket også at den i løpet av de første fire kapitlene tok for seg blant annet «marriage, World War Two code-breaking, ancient Greek sculpture, New Jersey’s best car dealer, Tom Hanks, speed-dating, medical malpractice, how to hit a topspin forehand, and what you can learn from someone by looking around their bedroom.»
Forskjellen mellom de som skriver bøker for å understøtte og selge en enkel idé og de som bruker ideen som utgangspunkt for en reise (Gladwell kaller sine bøker «intellectual adventure stories») kan minne om det gamle skillet mellom forklarere og undersøkere. Selv synes jeg Mary Roach er en super representant for den undersøkende typen forfattere, og hun kan kanskje knapt beskyldes for å skrive ide-bøker i det hele tatt. Hun skriver om ånd i Spook og romreiser i Packing for Mars, men kommer hele tida unna med lange digresjoner om prompekunstnere i Paris på 1800-tallet, eller amerikanske stiftelser for anti-gravitasjonsarbeid. Om en streng redaktør hadde luket ut alle disse irrelevante avstikkerne, ville bøkene vært mye kjedeligere. Og heldigvis prøver Roach verken å gjøre leseren tynn eller velstående. Men hun gjør meg litt lykkelig.
