I anledning Alain de Bottons nye bok om religion for ateister, legger jeg ut denne smakebiten fra ritual-kapitlet i min egen bok, Skitt – et utdrag som også ble trykket i Dagbladet i September 2011.
«Skitt, som vanligvis er destruktivt, blir noen ganger kreativt,» skriver sosialantropologen Mary Douglas i Rent og urent. I sine studier oppdaget hun at mange samfunn definerer gitte handlinger og størrelser som skitne, for så å gi dem en spesiell rolle og kraft i visse ritualer. «Incest er en uren handling hos Bushong-folket,» skriver hun, «men en ritualisert incest-dåd er påkrevd for å gjøre kongen deres hellig, og han sier at han er nasjonens avskum». Når noe ubehagelig og forbudt plasseres innenfor en spesiell ramme, får det brått en helt annen funksjon. Douglas bruker en landbruksmetafor for å beskrive denne mekanismen. Om alt ugress ble fjernet fra hagen, sier hun, ville jorden utarmes, og derfor finner kulturer metoder for å «kompostere» skitt og «pløye den ned», tilbake til jorda, så kraften kan utnyttes. Ikke ulikt den sykliske skitt-økologien som i oppveksten min på landet innbefattet både avføring og avdøde.
For å lage trygge rammer iscenesettes overgangsriter, hvor ett eller flere individer beveger seg fra en tilstand til en annen. I ursamfunn er slike ritualer ofte knyttet til overgangen mellom rollen som barn og voksen, og innebærer at man blir midlertidig «uren» i douglask forstand. Å tre utenfor de sosiale rollene forbindes med både fare, urenhet og kraft. På Andaman-øyene hender det at en av beboerne blir gal og vandrer rundt i skogen. Etter en stund vender han tilbake fra sitt eksil, nå med helende krefter: «Mannen som kommer tilbake fra disse utilgjengelige områdene, har med seg krefter som ikke er tilgjengelig for dem som har holdt seg trygt innenfor samfunnet og fornuftens grenser.»
Vi trenger ikke se til fjerne verdensdeler for å finne rituell bruk av skitt og smuss. Selv de mest ærverdige skolene i Vesten har lange tradisjoner for ydmykende og ekle innvielsesritualer. Faktisk er det særlig de ærverdige og tradisjonstunge institusjonene som ber sine nykommere om å spise slimete substanser, kravle gjennom gjørma eller vaske do. I Norge kjenner vi det for eksempel fra Norges tekniske høgskole, nå kjent som NTNU. Da jeg studerte i Trondheim, kunne man hver høst se unge halvnakne mennesker løpe igjennom bygatene som del av en eller annen seremoni. Marin teknikks linjeforening Mannhullet hadde for eksempel en obligatorisk dåp i fiskeslo. Andre linjeforeninger krevde at man måtte spise fiskeøyne, eller kravle igjennom gjørma til man var brun fra topp til tå. Det siste minner selvfølgelig også om forsvaret, hvor alle rekrutter må gjennom fornedrende øvelser før man kan stige i gradene. Det er den store nivelleringsmekanismen som alle må gjennom. Alle starter med samme utgangspunkt, alle har dummet seg ut og ydmyket seg. Alle ungguttene må ned i gjørma så de kan komme opp renset, gjenfødt som menn.
Et av de mest synlige ritualene i Norge er russetida. For russen er det overgangen fra elev til ferdigutdannet i et moderne utdanningssystem som markeres, og i noen uker har videregåendeelevene lov til å praktisere den moderne norske versjonen av «å vandre gal rundt i skogen». De kan drikke alkohol til alle døgnets tider, rulle seg på bakken, gå i skitne russeklær, og få utmerkelser for handlinger som å «Rekke opp hånden i timen og be om alles oppmerksomhet før man slipper en promp» (2010, russeregel §42 – prompepute). Hvert år dukker det også opp rykter om uoffisielle knuteregler som premierer ekstreme og utillatelige handlinger som vold og i noen tilfeller voldtekt mot russ fra andre skoler.
Men for de fleste er russetida en midlertidig og ufarlig nedstigning i det dionysiske. I en musikkvideo som ble lagd til artisten Torgnys låt «Big Day» i 2010, har filmskaperen Emil Trier fulgt en gruppe russejenter fra Asker gjennom en skoledag og natt til 17. mai. I de innledende scenene studerer kameraet jentenes gjennomskitne joggesko, medtatte etter russetida. Etter hvert som filmen skrider fram, drikker jentene vin fra flasketuten og raver rundt i gatene, de bader i fontener og tegner hverandre i ansiktet med tusj, som en slags moderne krigsmaling. Videoen skildrer jentenes bevegelser dvelende, i sakte kino, som action-scener eller dokumentarklipp av ville dyr fanget i spranget. Ei av de fulle jentene gjør volter med skru på en gressplen, vi ser henne sveve rundt, bukte seg gjennom lufta. I senket hastighet forandres rølpen til ballett. Ei jente skraper seg opp, og vi får se nærbilde av den skitne og blodige hånda hennes. Russefeiringa handler på et eller annet vis om noe så abstrakt som læring og kunnskap, men her er alt gjort konkret. Ritualene snakker gjennom kroppen, deres språk er blod, kjøtt og skitt.
Mot slutten er 17. mai-feiringa i gang, og vi ser folketoget og russejentenes familier i finstasen ved siden av sine møkkete og fulle døtre. De midlertidig gale, trygt innrammet av normaliteten de skal tilbake til. Ei jente i bikini hjelpes ut av en fontene, mens de bunadkledde ser på. En annen står kroket og spyr foran garasjeporten til et velstelt forstadshus.
For meg var russefeiringa en ambivalent affære, men jeg deltok, og jeg bidro med min dose med oppkast. Et av de fineste minnene fra feiringa er faktisk fra da en kompis spydde en foss av rødvin mens jeg støttet ham opp. Det var noe merkelig intimt og greit ved det den gangen. Fordi vi var russ, var det liksom en del av programmet, noe som bekreftet et brorskap. Jeg var typisk nok lattermild og følte samtidig en viss ømhet for ham som brakk seg. Jeg visste ikke om det den gangen, men mer fornemme folk enn Namsos-russen har satt pris på en runde oppkast. I en artikkel i Dagens Næringsliv skildres den eksklusive Bullingdon-klubben ved Oxford-universitetet, som i sin tid inkluderte senere statsminister David Cameron: «Medlemmene har hver sin sølvbøtte med seg i middagsselskaper. Den skal fylles med eget oppkast etter å ha spist standardrettene hummer, pattegris og foie gras og skylt den ned med rikelige mengder Dom Perignon eller annen champagne som måtte finnes i kjelleren. Men hvis de bommer er det greit, for oppkast på vesten tilhører klubbens folklore. Tradisjoner er viktig.»
