I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.
Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?
13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?
Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.
MED VITENSKAPENS hjelp prøver vi kontinuerlig å overkomme våre begrensninger. Levealderen øker jevnt og trutt, vi blir flinkere til å fikse ødelagte kroppsdeler. Vi fikser til og med de delene som virker, men ikke er pene nok. Med uante muligheter i sikte kommer også debatten om hva som er rett og galt. The Economist hadde senest 31. august en special report om biologisk ingeniørkunst og etikk, og tok i vår for seg robot-etikk. Det blir viktigere å ta stilling til de moralske sidene ved utviklingen etter som utviklingen akselererer. For de som har ambisjoner om å forbedre mennesket, byr både genteknologi, robotikk, informasjonsteknologi og nanoteknologi på gode muligheter.
Hva er det som kan forbedres? Menneskekroppen settes på ekstra harde prøver i krig og sport, og begge er gode steder å lete etter tidlige tegn. Det amerikanske forsvarets forskningsavdeling DARPA er nå i gang med et prosjekt ved navn «The metabolically dominant soldier». De jobber for å modifisere soldatenes oksygenopptak, målet er å få dem til å løpe i olympisk sprinthastighet i 15 minutter på ett innpust. De har en smertevaksine på gang. De prøver å finne ut hvordan de kan få bortsprengte armer til å gro ut igjen.
Sportsutøvere ser ikke så langt fram, men de bruker det de får fatt på. Menneskelig veksthormon, for eksempel, er uhyre effektivt, og svært vanskelig å påvise, med det resultatet at beskyldningene hagler i elitesporten. En av bieffektene av veksthormonbruk kan være ukontrollerbar vekst i kraniet, og flere kritikere har påpekt en mistenkelig høy frekvens av toppidrettsutøvere med tannregulering.
DET ER LETT å kritisere slik dopingbruk, og det er lett å si at det er unaturlig. Samtidig ser vi nettopp i sporten hvor forskjellig folk er utrustet fra naturens side. Ikke alle er født med fysikken til Thomas Alsgård eller Dennis Rodman, og det er allerede vanskelig å skille mellom medisinering og doping. Hva med de som bruker blodfortynnende midler? Hvis noen bruker genterapi for å behandle en muskelskade, og som et resultat kan trene mer, er det doping? Om en gutt som ellers ville blitt 1.60 får et hormonpreparat som lar ham vokse og bli 1.80, bør han da utestenges fra konkurranser?
Ressursene er heller ikke rettferdig fordelt fra naturens side: Den finske langrennsløperen Eero Mentyrantas var i mange år mistenkt for bloddoping, inntil forskerne oppdaget at slekta hans var bærere av en genetisk mutasjon. Den førte til at han hadde dobbelt så mange røde blodceller som andre i blodet, noe som gjorde det umulig for andre å konkurrere med ham. Hva om man kunne etterligne denne mutasjonen hos andre? Kan man si at de ville være mer unaturlige enn Mentyranta selv?
Slike eksempler minner oss på at evolusjonen tross alt bare er et resultat av tilfeldigheter. Den har gjort en god jobb, men hva skjer om vi finner ut hvordan vi kan gjøre den bedre? Sci-fi-filmen «Gattaca» fra 1997 tegner et framtidssamfunn hvor foreldrene kan velge sine barns gener, og arvelige defekter kan unngås. Som et resultat utgjør menneskene som blir unnfanget og født på den gamle måten en underklasse, som er utestengt fra attraktive jobber og posisjoner. Tar man tanken videre, kan man se for seg et samfunn hvor noen mennesker er så oppgradert at de knapt kan sies å tilhøre samme art som oss. Noen vil kalle dem neste trinn i evolusjonen.
HELT SIDEN neandertalerne kastet inn håndkleet for tredve tusen år siden, har menneskene nytt privilegiet å være den eneste høyerestående art på kloden. Mange lærde er enige om at vi kanskje ikke får nyte det så mye lenger – men de er uenige om det er bra eller dårlig.
I boka «Radical Evolution» fra 2005 tar skribenten Joel Garreau for seg både optimistiske og pessimistiske fremtidsscenarier. Det aller mest optimistiske står dataingeniøren Ray Kurzweil for. Han er hevder at datamaskinene en dag vil bli smartere enn oss, og at vi mennesker vil fusjonere med maskinene og bli udødelige.
En ting er at teknologisk oppgraderte kropper vil kunne bli flere hundre år og være ved god helse. Enda mer drastisk er hans påstand om at vi vil få softwarebaserte mennesker. Det kan være folk som har lastet opp personligheten sin på nettet og forlatt sin jordiske kropp. Det kan også være såkalte kunstige intelligenser, fullstendig maskinskapte «mennesker». Og alle vil leve i fred og harmoni og uendelig spiritualitet. Svært mange mener Kurzweill er vel optimistisk.
I den andre enden av spekteret finner vi Bill Joy. Da teknologimagasinet Wired trykte hans 24-siders artikkel «Why the future doesn’t need us» i 2000, skapte det stor oppstandelse. Joy, en av verdens fremste datapionerer og sjefsforsker i Sun Microsystems, spådde i denne artikkelen menneskehetens undergang om ikke teknologien ble underlagt streng kontroll. I en verden hvor datamaskinene er mer intelligente enn menneskene, vil flesteparten av menneskene bli overflødige, og kanskje redusert til husdyrstatus, eller utryddet. Om ikke de blir utryddet av et virus skapt med nano- eller genteknologi.
PÅ GRUNN AV slike sterke advarsler har Bill Joy blitt kalt en moderne fabrikkstormer og dommedagsprofet. Andre kritikere er mer opptatt av de moralske implikasjonene av å skape nye former for liv. Hvordan skal vi hanskes med et genetisk klasseskille mellom oppgraderte og naturlige mennesker? I en verden bestående av de «oppgraderte», de «naturlige» og «resten» kan det tenkes at gammeldagse forskjeller som kjønn og hudfarge fortoner seg merkelig ubetydelige. Vil diskrimineringen og skjevfordelingen øke tilsvarende?
Om man ser på den ujevne tilgangen på legemidler i dag, er det vanskelig å forestille seg at de fattige landene i framtida vil ha samme tilgang på oppgraderingsteknologi som de rike. I boka «Enough» argumenterer miljø-etikeren Bill McKibben for at det er umoralsk å ta i bruk genmodifisering, nanomedisin og livsforlengende teknikker. Han mener menneskene med det vil fjerne det som gjør dem menneskelige: biologiske begrensninger for alder, tenkning og fysikk er noe av det som gir mening til våre valg, sier han: å leve evig ville være uutholdelig meningsløst.
Det ville i hvert fall ikke være menneskelig. Men ville det være umenneskelig? Eller bare overmenneskelig?
Mennesket 2.0
Ifølge transhumanismen er det vår rett som mennesker å velge å ikke være mennesker.
DA MAGASINET Foreign Policy i 2004 spurte åtte av verdens mest kjente politiske tenkere hva som var «verdens farligste idé», var svaret klart fra professor Francis Fukuyama: «transhumanismen». Transhumanistene er en bevegelse av vitenskapsmenn og kunstnere som oppsto på 1970-tallet. De ser på sin filosofi som en forlengelse av humanismens fokus på individets posisjon og valg, og mener at enkeltmennesket bør kunne velge å forbedre seg selv som det selv vil, uten å være bundet til sine biologiske begrensninger. Fukuyamamener at denne posisjonen kan føre til større ulikhet mellom folk enn vi har sett noen gang tidligere.
Flyktig definisjon
Lederen av World Transhumanist Association, filosofen Nick Bostrom, mener Fukuyama tar feil i å hevde at det finnes en menneskelig essens vi må forholde oss til. Ifølge transhumanismene er vi i stadig forandring, vi er til en viss grad transhumane allerede, på vei til å bli posthumane. Det vil si vesener som ikke lenger er mennesker. Et av argumentene deres er at vi sluttet å være naturlige for lenge siden.
Proteser, implantater, medisiner og teknologiske hjelpemidler i hjem og arbeidsliv fungerer allerede som forlengelser av våre biologiske kropper. LA Times intervjuet i 2004 studenter som følte at de «måtte» bruke amfetaminpreparater som Ritalin for å prestere under eksamen, siden så mange av medstudentene gjorde det. En av yndlingssakene til transhumanistene er forskningen på såkalte «smart drugs» som booster hjernefunksjonen, mange av dem som resultat av alzheimer- og parkinson-forskning. Det forskes også på preparater som gjør deg like glad og utadvendt som alkohol, men uten hangover – og med en motgift som gjør deg «edru» på ett minutt. Framtida har vel knapt vært lysere.
Risikofylt
Skeptikerne argumenterer med at det innebærer en risiko å gjøre seg avhengig av teknologi. Et eksempel er en kinesisk kvinne som gikk i sjokk fordi datamaskinen hennes krasja. Hun var så knyttet til maskinen sin at hun reagerer fysiologisk på samme måte som når vi mister en arm eller befinner oss i livsfare.
