Hvorfor demme opp teksten med lange, slappe substantiv, der kjappe verb kunne tilført liv?
Den amerikanske litteraturviteren Helen Sword har skrevet en kommentar i NY Times om en epidemi som angriper akademiske miljøer, byråkrati og næringsliv: Hver dag blir friske og uttrykksfulle verb infisert av en uhyggelig parasitt og eser ut til apatiske, bleke substantiv.
Mens zombie-substantiv er en betegnelse på resultatet, brukes ofte ordet verbocide om prosessen. Begge begrepene er ment å trekke oppmerksomheten mot et fenomen som gjør språket kraftløst og vagt. I sin grunnleggende form består alle setninger av en mini-historie. Noen gjør noe ( evt. med eller mot noen).
For eksempel:
Per slo Pål.
Men med en substantivering gjøres setningen raskt både lengre og mer ullen:
Slåing ble utført av Per overfor Pål.
Subjektet kan til og med forsvinne helt.
Et tilfelle av slåing inntraff, med Pål som den skadelidende part.
Eller som i George Orwells satiriske eksempel fra Politics and the English Language (1946) på en «moderne engelsk oversettelse» av en bibelpassasje, gjengitt i Swords tekst:
I returned and saw under the sun, that the race is not to the swift, nor the battle to the strong, neither yet bread to the wise, nor yet riches to men of understanding, nor yet favour to men of skill; but time and chance happeneth to them all.
Here it is in modern English:
Objective considerations of contemporary phenomena compel the conclusion that success or failure in competitive activities exhibits no tendency to be commensurate with innate capacity, but that a considerable element of the unpredictable must invariably be taken into account.
Når et ord skifter klasse ved hjelp av en ending, blir ordet lengre, og for enkelte kanskje mer imponerende; Paul Fussell i sin bok Class (1983) beskrev jakten på flere stavelser per ord som en typisk middelklasselidenskap. (Det skal nevnes at det samme kan oppnås ved å gjøre substantiver til verb, som i operasjonalisere.)
Akademikere er kanskje enda mer tilbøyelige til å øke tekstens kjøttvekt på dette viset. Princeton-psykologen Daniel M. Oppenheimer har studert denne tendensen i sin artikkel «Consequences of Erudite Vernacular Utilized Irrespective of Necessity: Problems with Using Long Words Needlessly.» Han antar (her holdt jeg på å skrive «tar utgangspunkt i en antakelse») at målet med ordforlenging er å virke smartere, og undersøker om effekten er som ønsket.
I flere forsøk har han laget flere versjoner av samme tekster, noen med korte ord, andre med lengre synonymer, og fått lesere til å rangere dem ut fra hvor smarte de tror forfatteren er. Resultatet er at tekstene med lengst ord anses for å være skrevet av de dummeste skribentene. Effekten er motsatt av den formodentlig ønskede.
Helen Sword er i sin NYT-kommentar elskverdig nok til å linke til Writers Diet, et nettsted hvor en skribent kan lime inn et utdrag av sin (engelske) tekst og få høre hvordan det står til med teksthelsa. Kanskje det hadde vært en idé for språkrådet, som ellers har en lignende satsing med sitt Klarspråk-prosjekt, hvor de også advarer mot substantivsjuka: «Å gjøre potetene til gjenstand for langvarig koking» er ikke noe annet enn å koke potetene lenge.»
