Monthly Archives: October 2012

Sex og avsky / jeg er på TV i kveld

I kveld er jeg en av tre gjester på det relativt nye talkshowet Sent med Simen Sund, som sendes på TV2 Zebra klokka ti. De andre gjestene er Dominika Peczynski, som driver en nettdatingside, Victoria Milan, for gifte folk som vil være utro, og komikeren Christer Torjussen, som deler sine innsikter om prompehumor. Selv snakker jeg om boka mi, Skitt. Et dirty trekløver, altså.

Mitt pirrende emne i programmet er «sex og avsky». Temaet dukker opp her og der i Skitt, men i tillegg  kom jeg nylig over denne nederlandske studien, som er gjort etter at boka kom ut. Forsøket ble gjort for å undersøke sammenhengen mellom sex og avsky. Eller rettere sagt den manglende sammenhengen. I avskyforskningen regner forskerne vanligvis kroppssekreter som sæd, svette og spytt for å være avskyens kjøtt og poteter, så å si. Pålitelige og velprøvde avskyvekkere. Men i en opphetet situasjon bekymrer ikke dette oss nevneverdig. Som nederlenderne siterer Freud på i sin artikkel: «A man, who will kiss a pretty girl’s mouth passionately, may perhaps be disgusted by the idea of using her tooth-brush.»

I forsøket ble tre grupper med kvinner utsatt for ulike visuelle stimuli: En erotisk film (av den «kvinnevennlige» sorten, presiserer forskerne), ekstremsportklipp, og scener av tog i bevegelse (ment å ikke være opphissende på noe vis – vi får regne med de unngikk den pikante sluttscenen fra «North by Northwest»).

Deretter ble kvinnene bedt om å utføre standardarsenalet av tester i avskyforskningen, som å drikke fra et glass med et falskt insekt i, spise av en kjeks som lå ved siden av en levende mark, etc. Kvinnene som kom rett fra den erotiske visningen viste seg å være mer villige til å gjøre de ekle tingene enn de andre.

En eller annen mekanisme er altså i funksjon når vi er kåte, som får oss til å bli mer grisete. Knapt så overraskende. Det minner også mye om Murray Davis’ fine gamle fenomenologiske studie av sex, Smut, hvor han skildrer den nødvendige glidningen fra hverdagen og inn i «erotisk virkelighet». Forspill, som det kalles. Kjønnsorganer fortoner seg monstrøse om de spretter fram for tidlig.

I samtalen nevner Dominika noe lignende om nettsidene sine: Hun er oppgitt over de mange mennene som innbiller seg at de kan gå rett på grisepraten i chaten uten noe som helst innledende bli kjent-prat. Om noen har noe å lære av nederlenderne, er det sannsynligvis disse gutta: Først si pent hallo og hvem du er, så kanskje etter hvert gli mot litt kvinnevennlig erotikksnakk.

I disse tider, hvor alle psykologiske mekanismer underlegges hjerneforskernes lupe, er det merkelig at det ikke finnes noen studier som undersøker sammenhengen mellom avskydesensitivering og seksualaktens aktive hormoner, som oxytocin. Jeg spår at den er rett rundt hjørnet. Nyhetsoverskrift: «”Cuddle hormone” turns you into a filthy girl.»

Dødsmorsomt

ImageKan kreft være morsomt? Ja, det og mere til, har Tig Notaro bevist.

Da den amerikanske komikeren Tig Notaro kom på scenen på klubben Largo i august i år, framsto det som starten på en helt vanlig stand up-forestilling. I rundt 20 sekunder. «Hei alle sammen,» sa hun til lyden av applaus, «takk, takk, hvordan går det? Jeg har kreft.»

Fra det øyeblikket fortonte showet seg ganske annerledes. En uke før hadde Notaro fått diagnosen dobbel brystkreft, og dagen i forveien fikk hun høre at kreften var i fase to og muligens hadde spredd seg til lymfekjertlene. Hun kunne ikke gå på scenen og levere de samme vitsene som vanlig, så hun fortalte sannheten. I en halvtime røpet hun ikke bare sine tanker om kreften, men også om at mora hennes nylig døde tragisk og at kjæresten forlot henne. På en morsom måte.

En vanlig teori om humor er at den opprinnelig er en forsvarsmekanisme, en av mange måter å takle vanskelige og farlige ting. Notaros evne til å omforme noe dypt tragisk og skremmende til humor er et eksempel på noe veldig menneskelig, og samtidig håndverk på ekstremt høyt nivå. Opptakene av forestillingen røper at publikum har vidt forskjellige måter å takle opptrinnet på, og det veksler hele tida. Noen gråter. Noen er stille. Noen ler. Andre hysjer på dem som ler.

Notaro improviserer hele tiden, hun lytter til salen, snur stemingen. Hun beroliger dem, hun får dem til å eksplodere i latter. Det er som om både hun og publikum utfører en kollektiv balansekunst over en avgrunn. Den kjente komikeren Louis CK var tilstede, og kalte etterpå forestillingen for en av de beste han hadde sett noen gang. Han har nå gjort den tilgjengelig for salg på sin nettside.

ImageBåde Notaro og CK er blitt intervjuet på radioprogrammet Fresh Air, og sier mye interessant om hva humor kan gjøre og være. Et utdrag av forestillingen kan høres på den siste podcasten til This American Life.

Da jeg skrev om skitt og humor i Skitt, kom jeg borti forskeren Robert Provine, som kunne fortelle at sjimpanser lager latter-aktige lyder når de lekeslåss. En teori er at de signaliserer til hverandre at de fortsatt bare leker, at det ikke er på alvor. Lykkeforskeren George Vaillant har rangert humor som en av de sunneste måtene å takle livets prøvelser på (andre teknikker i vårt arsenal er paranoia, stormannsgalskap og intellektualisering).

Pinlige situasjoner og prompehumor i film framkaller latter fordi det er ubehagelig, potensielt farlig – gjennom latteen forsikrer vi hverandre om at det går bra, vi skal ikke dø. Notaro tok det hele ett skritt lenger den kvelden på Largo. Hun skulle kanskje dø, og valgte humoren for å takle det.

I ettertid har Notaro fjernet begge brystene, og det ser ut som det skal gå bra. Forestillingen anbefales, den er full av intense øyeblikk. Som når hun roer ned en opprørt kvinne i salen: «Relax, it’s ok. You’ll be ok.» For så å snu om, komitragisk, som om hun kommer på det i samme øyeblikk: «I won’t, but you will.» Latter.