I kveld er det premiere i Oslo på My Fair Lady. Som mange vet, er musikalen en slags feelgood-versjon av George Bernard Shaws stykke Pygmalion, og en av endringene som ble gjort for å minske tyggemotstanden, var å mørne det hele med en happy ending. I George Bernard Shaws versjon kommer nemlig ikke den søte piken tilbake til professoren, avskjeden hennes er permanent.
Shaws teaterpublikum hadde for ikke særlig sans for realistiske slutter, de heller. Stykket ble mye mer populært da regissøren innførte noen grep for å antyde at de to hovedpersonene likevel ville bli sammen til slutt, blant annet ved å la professoren kaste en blomsterbukett til sin elev, og la henne komme inn igjen. Shaw ble rasende, og skrev en ettertekst til senere oppsetninger som slo fast at en romantisk finale var utenkelig.
La meg benytte anledningen til å gjentrykke denne teksten om vår kulturs preferanse for happy endings før og nå, og hvorfor det voksende hjemmekinomarkedet kan forandre filmsluttens vesen:
En versjon av denne saken sto på trykk i DN i 2007.
Død og Disney. Happy endings har alltid vært populære. Shakespeares mørke tragedie King Lear slo opprinnelig svært dårlig an, men da Nahum Tate limte på en feelgood-slutt senere på 1600-tallet, gikk det for fulle hus. Goethes klassiker «Unge Werthers Lidelser» sluttet så trist at den samtidige forfatteren Friedrich Nicolai så seg nødt til å skrive og gi ut en alternativ slutt, hvor Werther overlever, får jenta, og til og med blir en ansvarlig samfunnsborger. Men selv om de optimistiske sluttene slo godt an blant det samtidige publikummet, er det i begge tilfeller er den tragiske versjonen som blir husket i ettertid. Kanskje fordi det er de kulturelle som skriver historien.
Også geografiske ulikheter spiller inn: Det er ikke uvanlig at en film blir sluppet med mer optimistisk slutt på det Amerikanske enn det Europeiske markedet. Regissør Guillermo del Toro har uttalt at han måtte lage Pans labyrint i Spania fordi det ville være umulig å la hovedpersonen dø om han skulle realisert filmen i USA. Han mener at toleransen for tristesse har minket drastisk de siste tiårene:
– De gamle Disney-filmene framstår som vågale nå! Jeg tror ikke dagens studioer ville hatt baller til å drepe Bambis mor – de ville teste det og ødelegge hele greia, sa han nylig i et MTV-intervju.
Opium til folket. De oppløftende Hollywoodsluttene selger så godt fordi de tjener en dyp psykologisk funksjon. I følge litteraturviteren Frank Kermode trenger vi slutter til historiene våre av samme grunn som vi deler inn historiene i epoker – vi har behov for å føle at ting skjer i en viss orden, at ikke alt er kaos. De sluttene som føles best er de som forsikrer om a universet er velorganisert og meningsfullt. Og aller helst skal de, på samme måte som slutten på en epoke er starten på den neste, innebære en ny begynnelse, som bryllupet i slutten på en komedie.
Likevel: Ville «Thelma og Louise» blitt husket i det hele tatt om den hadde endt i fred og fordragelighet? Er det ikke nettopp den paradoksale slutten som sitter igjen på netthinna? Bilen som flyr utfor stupet, de to heltinnene frie, men på vei mot døden?
Feelbad. Da Will Smith-filmen «I am Legend» nylig ble sluppet på DVD, blusset ivrige debatter opp i nettforum og blogger. Blant ekstramaterialet fantes nemlig en alternativ slutt. I den nye slutten ofret ikke Will Smith livet sitt på heroisk vis for å utrydde en haug med onde zombier og redde menneskeheten. I stedet ble han tvunget til å innse at de ikke var helt de monstrene han hadde trodd, og filmen endte langt mer tvetydig.
Mange mente at den nye slutten var mer i pakt med det skuespillere og regissør hadde ønsket, noe som ble underbygd av uttalelser Will Smith hadde kommet med om at de hadde ønsket å lage slags kunstfilm, og bare måtte kaste inn actionbitene på slutten for å tilfredsstille Warner Brothers.
Kunstnerisk kontroll. Trenden med å inkludere alternative slutter på DVD-er har falt i god jord blant mange filmentusiaster, som er vant til å klage over «Hollywood Endings«: Klisjefylte finaler som filmselskapene tvinger gjennom for å gjøre filmer mer salgbare til et massepublikum. «Blade Runner», «Brazil», og «Farlig begjær» er bare noen eksempler på kjente filmer som har fått sluttene sine fikset på før de ble sluppet.
I slike tilfeller blir det ofte reist spørsmål om filmene kan sies å representere regissørens «kunstneriske visjon» i den formen de blir sluppet. I noen tilfeller blir til og med den opprinnelige regissøren satt helt på sidelinjen, som i Nicole Kidman-filmen «Invasion». Oliver Hirschbiegel («Der Untergang») måtte vike for Wachowski-brødrene («Matrix»), som ble hentet inn for å lage en ny og mer actionfylt og optimistisk slutt.
De som er opptatt av regissørens krav på kunstnerisk kontroll, trekker ofte fram 70-tallet som en gullalder. Regissørene hadde stor makt, og insisterte på den ene tragiske slutten etter den andre, i klassiske filmer som «Taxi Diver», «Easy Rider» og «Gjøkeredet». Dystre slutter regnes fremdeles som et tegn på en sofistikert smak, og er populære blant «seriøse» filmfans. Men allerede Aristoteles, som i sin tid skrev ned de fleste av prinsippene dagens manusforfattere følger, mente at lykkelige slutter var for pyser. Forfatterne bak slike slutter var etter hans mening enten ikke i stand til å skrive en ordentlig slutt, eller de ville appellere til de dummeste i publikum.
Kompromissløsning. DVD-teknologien har gjort det mulig å få i både pose og sekk. Filmsnobbene kan få sine deprimerende konklusjoner, de andre kan få kose seg med sine oppløftende finaler. Ekstramaterialet til The Butterfly effect bød til og med på tre versjoner av slutten: en glad, en trist, og en sånn passe. Så skulle man tro at alle var fornøyde. Men blir opplevelsen den samme? Noe av poenget med en slutt er tross alt at den gir oss en endelig konklusjon. Når slutten bare er en av mange, er den da en virkelig slutt?
Billy Ray, regissør av spionthrilleren Avsløringen, luftet nylig sin bekymring i et intervju med Filmstew.com:
– Jeg er alltid nysgjerrig på alternative slutter, men jeg tror det er en fare involvert: Det sert til at studioene nå mener at slutten på kinoversjonen av filmen er mindre viktig fordi DVD-en vil gi regissøren en sjanse nummer to. Dermed kan studioet si «Gjør det på vår måte i kinoene. Så kan du gjøre det på din måte på DVD-en.» Jeg tror slike kompromisser er dårlig for filmen.
Sluttens paradoks. Søker man på «alternate ending» på Youtube, finner man ikke bare slutter som studioene har sluppet. Mange fans har sine egne meninger om hvordan favorittfilmene deres burde slutte, og har klippet sammen forslag som de har lagt ut. Kanskje kan vi få en framtid hvor alle kan customize filmene etter sine egne preferanser. Spørsmålet er om alle ender er like gode.
Jan Sardi, som ble nominert til Oskar for manuset til Shine, har sagt at «Manusforfatterens utfordring er å overraske publikum med uavvendeligheten i alt som skjer.» Den perfekte slutten makter å overraske publikum fullstendig, samtidig som de sitter igjen med følelsen av at filmen ikke kunne ha endt på noen som helst annen måte.
En nærmest umulig oppgave. Og kanskje grunnen til at de fleste slutter er ganske standardiserte. Få filmer har slutter som vi virkelig opplever som spesielle, som biter seg fast i oss. Og vi husker dem nettopp av den grunn. Fordi de er unike. Fordi de er endelige.
TI KLASSISKE SLUTTER
Some Like it Hot
Billy Wilder fant som vanlig på slutten underveis, med stort hell: Når Jack Lemmon forteller sin redningsmann at han er en mann i kjole, svarer han uanfektet «Nobody’s perfect!»
Casablanca
Bergman reiser med flyet, og Bogart blir igjen, kanskje for aldri å se henne igjen. Men han har alltids sitt potensielt vakre vennskap med den lille politimannen.
Farlig begjær
Testpublikummet hatet Glenn Close så intenst at slutten måtte endres slik at hun ble drept og Michael Douglas slapp fengsel.
Blade Runner
I studioversjonen kjører Harrison Ford og Sean Young mot lysere tider. I regissørens variant er det mørkere, og det antydes at replikantjegeren selv er replikant.
Seven
Da studioet ville gjøre slutten litt lysere, nektet Brad Pitt plent. Dermed ble den værende kullsvart, og massemorderen vant over helten.
Manndomsprøven
Dustin Hoffman redder Katherine Ross fra sitt eget bryllup, og de kaster seg på bussen, men så blir de bare sittende og se rett fram, mens scenen varer og varer. Hva nå?
A Clockwork Orange
Alexander LeGrande gjenforenes med sin Ludvig Van og hans niende, og vi blir merkelig nok glade for at han er sitt onde selv igjen.
Butch Cassidy and the Sundance Kid
Idet de to sjarmerende lovløse løper ut av dekning, fryses bildet mens vi hører skuddsalvene fra soldatene, og vi skjønner at de ikke greide å lure døden denne gangen.
Fight Club
I en av de mest ironiske hollywoodslutter som er lagd, står helten og heltinnen hånd i hånd og ser på skyskraperne som sprenges utenfor vinduet.
Thelma & Louise
Ble en kultfilm for feminister og lesbiske og kvinner generelt, mye på grunn av slutten, hvor heltinnene heller kjører i den visse død enn å overgi seg til patriarkatet.
