Bår Stenvik

Denne artikkelen sto på trykk i magasinet Perspektiv i desember 2012.

Hvem skal redde oss fra å drukne i informasjonsstrømmen? Data- og tall-eksperter kan være vår generasjons uventede helter.

«90 prosent av datamengden i verden ble skapt i løpet av de to siste årene,» uttalte nylig statistikeren Nate Silver til et amerikansk radioprogram. Utsagnet er oppsiktsvekkende av to grunner: For det første viser det hvilken forbløffende mengde digital informasjon som produseres nå for tida. For det andre var tallknuseren Silver ikke intervjuet som en kjedelig, anonym forskerkilde. 34-åringen og hans bragder var hovedfokuset for saken, han var innom studio på sin triumfferd gjennom alle store medier: Verdens første statistiker-superstjerne.

Mens den totale mengden informasjon vokser eksplosivt, er kun en liten del særlig nyttig for den som vil forstå verden. De interessante faktaene må først lokaliseres, og så må de settes i sammenheng. Matematiske modeller og dataprogrammer må analyseres og beregne materialet før det blir anvendelig for vanlige folk. Det er denne tilstanden, og folk som Nate Silver, som får folk til å snakke om en global «Nerdenes hevn».

Info-frykt. Den greske filosofen Sokrates advarte i sin tid mot skrift og bøker – farlige oppfinnelser som ødela lesernes hukommelse. Etter at Gutenberg fant opp trykkpressen i 1440 ble det hele mye verre, snart fantes det så mange forskjellige trykksaker i verden at en alminnelig aristokrat ikke lenger kunne samle alle i sitt private bibliotek, langt mindre ha oversikten i hodet. Nye innovative løsninger dukket opp, som bedre notatteknikker og oversiktsverker, men de opplyste strevde likefullt med å henge med.

I dag har de fleste gitt opp å holde hodet over vannet i informasjonshavet, og prøver bare så godt de kan å snappe opp interessante fragmenter som fyker forbi. Utallige nyhetskanaler og spesialiserte portaler for fagstoff og underholdning er spredt så langt øyet ser; bare å skaffe seg oversikt over informasjonskanalene er en overveldende oppgave, og så skal man i tillegg forholde seg til selve informasjonen.

Mye blir mindre. Slik framstilles i alle fall situasjonen av kommentatorer som Nicholas Carr, som skrev boka The Shallows (2010). I den henviser han blant annet til en studie som sammenligner 34 millioner akademiske artikler publisert mellom 1945 og 2005. Mot slutten av perioden var en mengde akademiske skrifter digitalisert og tilgjengelige. Likevel viste det seg at forskerne henviste til et stadig mindre utvalg, og ofte de samme fra gang til gang.

Carr mener at den digitale søkeprosessen former informasjonsutvalget, både for forskere og vanlige folk. For å trenge gjennom villnisset leter vi etter fraser som passer oss, og vi klikker oss langs opptrådde virtuelle stier, mens tidligere tiders informasjonsjegere trasket langs bokhyllene og lot blikket falle på andre bøker på veien eller i nærheten av den de var på leting etter. På samme måte sirkulerer dagens lesere stadig de samme linkene på facebook, og journalister abbonerer på de samme nyhetsfeedene. Informasjon finnes i massevis, men et bittelite utvalg får all oppmerksomheten.

Digitale guider. En stadig vanligere strategi for mediebrukere er smarte programmer som veileder deg gjennom mediajungelen. Aggregatorer, smarte nettsider og apper som samler akkurat det stoffet du er interessert i. Zite er et program som henter artikler innen dine valgte stoffområder til smarttelefonen eller nettbrettet, og presenterer dem i samlet form, selv om de er hentet fra vidt forskjellige kilder. Appen responderer på hvilke artikler du liker og ikke, og skaffer deg mer av samme sort.

Medieforskeren Nicholas Negroponte lanserte tidlig i internettalderen begrepet «Daily Me» – han så for seg at alle kom til å få sin egen spesialtilpassete nyhetsstrøm, så grundig tilrettelagt for å kile individets smakspreferanser at alle ville leve i hver sin virkelighetsoppfatning, basert på et nennsomt utvalg av fakta.

Tallenes sannhet. Samtidig kan statistikk og tall også gi nye muligheter for å lete fram skjulte sannheter: Den amerikanske reporteren Tom Hargrove samlet data om 200 000 uløste drapssaker, og utviklet et program som lette etter mønstre i informasjonen. Han fant blant annet minst åtte tilfeller hvor det var sannsynlig at seriemordere var på ferde. Også politiet stoler i større grad på dataeksperter, og leter etter digitale spor like ofte som fingeravtrykk. I informasjonssamfunnet har vi fått en ny type helter – det er nerdene som kommer til unnsetning.

Nate Silver fikk sitt store gjennomslag etter det amerikanske presidentvalget i høst, da han brukte sine statistiske superkrefter til å spå riktig utfall i 50 av 50 stater, og forutså Obamas seier med 90.9 % sikkerhet mens politiske kommentatorer av den gamle skole fremdeles mente det var jevnt løp. Silvers nye innfallsmåte var hans teknologiske verktøy. Hans seier over de gammeldagse kommentatorene viste at datamaskiner, i motsetning til den menneskelige hjerne, er bygd for å håndtere store tallmengder og statistiske regler.

Våpenkappløp. Selvfølgelig er det ikke bare sannhetsjegere som kan bruke data – amerikanske presidentkampanjer bruker i stadig større grad databaser for å automatisk tilpasse ordlyden i eposter de sender ut, så de passer best mulig til avsenderens antatte preferanser. Samtidig finstiller nettsider både annonser og tips ut fra søkehistorikken til brukerne, og googles algoritmer henter informasjon fra brukernes eposter til å reklamere for sydenturer i riktig øyeblikk.

I rustningskappløpet kan den kompetente forbruker også forsvare seg, ved å finne informasjon om hvordan markedsførerne jobber, og bruke programmer som AdBlock for å filtrere ut uønskede annonser på nettsidene. Stilt overfor mengder av tilbud om tilnærmet like produkter kan hun bruke timer foran skjermen på å sette seg inn i de små nyansene, finne tester og prisoversikter og forbrukeranmeldelser.

Uansett er det sikkert at vi i stadig større grad trenger teknologisk hjelp til å hanskes med informasjonsmengdene rundt oss. Det blir neppe mindre av det.

TALLFØLELSE

Nerdene har til og med gjort sitt inntog i sporten. Fjorårets Brad Pitt-film Moneyball forteller historien om baseball-manager Billy Beane, som ledet Oakland Athletics til suksess ved å gjøre det motsatte av alle andre baseball-lag. Han stolte ikke på ekspertenes blikk og magefølelse, og plukket heller ut underprisete spillere ut fra statistiske beregninger basert på deres prestasjoner.

DIGITALE PENGER

En utskjelt gruppe moderne matematikkstjerner – de såkalte «quants», lagde dataprogrammer for å spekulere i aksjemarkedet, og skapte mange av de kompliserte finansinstrumentene som til slutt  var med på å skape finanskrisen i 2007 – etter at de hadde blitt styrtrike.

INDIANA JONES VS. BIG DATA

Da 16 gravhauger i november ble funnet ved Kjose i Larvik kommune, var det ikke en arkeolog som hadde vært ute i felten, og oppdagelsen skyldtes heller ikke tips fra lokalbefolkningen. Funnet ble gjort av en datamaskin ved Norsk regnesentral i Oslo. Den utførte automatiske beregninger ut fra en rekke laserskanninger utført av fly som hadde kartlagt området, en metode som blir stadig vanligere.