Bår Stenvik

I likhet med mange andre brukte jeg litt tid i sommer på å tenke over Elsters utfordring-konkurransen i Morgenbladet, og endte opp med å skrive en tekst. I dagens Morgenbladet offentliggjøres vinneren, Olav Elgvin, som løste oppgaven på fiffig vis ved å bruke Elsters eget arbeid for å gjendrive Elsters innvendinger. En del av de andre deltakerne er også publisert i et dedikert bilag, og det er interessant å se kjente navn som Dag Solhjell og Dag Østerberg.

En av finalistene,  Ole Røgeberg, som er viet ekstra plass, satset på sosial smitte for å forklare Bourdieus teorier. Det gjorde også jeg, og selv om jeg ikke havnet helt i teten, er jeg svært fornøyd med å få «hederlig omtale» fra Elster selv i avisa. Et lite sammendrag av min tekst er publisert i bilaget, men jeg sitter igjen med den lange versjonen. Og hva gjør man med 30 000 tegn som man ikke har noe sted å putte? Man putter dem inn i bloggen sin. Så her er teksten i sin fulle lengde, for den som måtte havne her, og ikke har noe bedre å gjøre enn å lese mitt bidrag, om smak, kulturell utvelgelse og emergens.

Distinksjon, intensjon og seleksjon:

En redegjøring for ubevisste strategier og virkninger som årsaker.

 

«Et mål uten et subjekt for hvilket det er et mål er et inkonsistent konsept,»[1] skriver Jon Elster i sin London Review of Books-anmeldelse av Pierre Bourdieus Distinksjonen (1981). Utsagnet synes ved første øyekast selvinnlysende. Målet må jo eksistere i noens bevissthet. Derav Elsters første spørsmål i den Morgenbladet-utlyste konkurransen: Hvordan kan en strategi være ubevisst? Om en strategi defineres som en framgangsmåte for å nå et subjekts bevisste mål, vil definisjonen forutsette både et subjekt og en bevissthet for at målet skal ha et hjem. Jeg vil komme  nærmere tilbake til strategibegrepet senere, men la oss ført se på det bevisste subjektet, eller snarere: se bort fra det.

For å finne svaret på Elsters spørsmål må vi nemlig først rette blikket bort fra subjektet, og ta i betraktning sosiologiske og psykologiske innsikter om viktige prosesser som foregår både på nivået under og over den individuelle bevisstheten. De fleste observante mennesker visste lenge før framveksten av moderne atferdspsykologi at de målene vi tillegger oss selv kan avvike fra de som indikeres av atferden vår. Siden Leon Festingers innflytelsesrike studier av kognitiv dissonans (1962) har disse intuisjonene blitt befestet av en rekke forskere, helt fram til dagens stjerner innen studier av irrasjonalitet og vikarierende motiver, som Daniel Kahneman (2011) og Dan Ariely (2008). Funnene har hatt sin parallell hos hjerneforskere som Michael Gazzaniga (2012) og David Eagleman (2011), som hevder at det vi oppfatter som våre «selv» i stor grad er etterrasjonaliseringer av våre egne handlinger. Atferden styres heller ikke av noen enhetlig «underbevissthet», men i realiteten av et mylder av prosesser og impulser som vi ikke har bevisst tilgang til.

På det over-individuelle nivået viser studier av for eksempel nabolagsdannelse og trafikkflyt i byer at komplekse mønstre kan oppstå uten at noen individer har satt seg bevisste mål eller avtalt strategier for å realisere dem. Når slike komplekse systemer kan oppstå som en følge av enkle valg på individplanet, beskrives det gjerne som emergens. Emergensmodeller søker å forklare hvordan målrettet aktivitet synes å kunne oppstå uten målbevisste subjekter, til og med uten bevissthet. I 2000 rapporterte den japanske forskeren Toshiyuki Nakagaki at han hadde lært en slimsopp å finne den korteste veien gjennom en labyrint for å finne mat. Slimsoppen består av mengder av encellede organismer som ved tilfeller kan slå seg sammen til en superorganisme, uten at noen av enkeltcellene bestemmer seg for det, faktisk uten noen hjernevirksomhet hos de enkelte bestanddelene. Da skulle man tro at et så komplekst system som menneskelig kultur kunne gi grobunn for enda mer komplekse strategier.

Smaksutøvelse innenfra og utenfra

La oss starte med et eksempel på individplanet: En person går bort til en liten gruppe i et selskap, hvor to akademikere stadig henviser til en fransk sosiolog ved å sitere ham på originalspråket. Nykommeren vil kunne oppfatte det som ekskluderende. Kanskje fornemmer han at de snakker om smak og klasseskiller, tema han synes er interessante, men han synes det går over hodet på ham, han tør ikke kaste seg inn i samtalen, og sniker seg heller videre til et mer gjestmildt klima. De som diskuterer, vil ha oppfattet situasjonen annerledes. De mener ikke å ekskludere, men foretrekker de franske frasene fordi enkelte nyanser forsvinner om de oversetter dem. De vil dessuten føle glede ved sin egen mestring av vanskelige konsepter. Vissheten om at de deler kunnskap og erfaringer som plasserer dem i samme felt, vil gi en følelse av tilhørighet og velvære. De vil slett ikke føle behov, eller tenke over muligheten, for å diskutere de mer grunnleggende prinsippene som begge er innforstått med.

En slik samtale kan sammenlignes med samspill i et miljø med jazzkjennere. Alle vil kjenne til konvensjonen med at det ligger et fast akkordskjema fra en gammel musikalmelodi under improvisasjonene, og det vil være et holdepunkt de knapt trenger å tenke over. Samtalen er for dem som som en stige, hvor de leker seg opp mot høyere innsikter, og de er så bekvemme at de starter like gjerne et stykke over golvet, båret av sin kulturelle plattform. De opplever ikke at de ekskluderer noen, men for den som befinner seg på bakkenivå, vil det oppleves som en ekskluderende strategi å få presentert en stige som begynner i løse lufta.

Bourdieus distinksjonsbegrep presenteres vanligvis som negativt: All smak definerer seg ved å skille seg fra smaken til dem man ikke vil identifisere seg med. Det innebærer tilsynelatende en avvisning. En strategi for sosial utestengelse høres fort ut som en sammensvergelse, hvor en gruppe har gått sammen for å utarbeide teknikker som holder andre ute. Men det er ikke nødvendig for dem å snakke sammen eller planlegge noen slik strategi, siden individenes valg på det bevisste (og ubevisste nivået) kan være motivert av ønsker om mestring, samhørighet og identitetsbygging. Stort sett vil ikke den bevisste motivasjonen være noe annet enn en mer diffus følelse av velvære. Som Bourdieu sier:

The art-lover knows no other guide than his love of art, and when he moves, as if by instinct, towards what is, at each moment, the thing to be loved, like some businessmen who make money even when they are not trying to, he is not pursuing a cynical calculation, but his own pleasure, the sincere enthusiasm which, in such matters, is one of the preconditions of successful investment. (s. 86)

Det føles godt å mestre noe, akkurat som det vil føles godt å snakke med andre som har like interesser. En sterkere følelse av identitet vil oppstå om ens egne sysler ikke deles av andre som man ellers ikke identifiserer seg med. Individer i samme gruppe bygger sine identiteter ved å konkurrere seg imellom om å demonstrere mestring av sin kulturelle kapital, om det er franske fraser eller bebop-licks. Denne mer og mindre vennskapelige knivingen innad kan være både bevisst og ubevisst, og den vil bidra til å ekskludere outsiderne enda mer, uten at det entrer insidernes bevissthet. To venner som lekeslåss gemyttlig på dansegolvet vil, uten å tenke over eller registrere det, tvinge dansere i periferien til å rygge ut av arenaen.

Akkumulasjonen av insidernes individuelle valg vil fra utsiden framstå som en strategi. Dette kan forstås som to forskjellige perspektiver på samme handlingsmønster. Jeg føler meg smart og tilfreds fordi jeg kan sitere franske tenkere på originalspråket. Som alt annet registreres et selvbilde mot en bakgrunn, og jo større kontrasten er, jo bedre. Det er vanskelig for meg å føle meg smart uten å sammenligne meg med noen andre, som er mindre smarte. Om jeg velger å fokusere på min egen opplevelse, som er positiv, vil den likevel være avhengig av den negerte referansen. For at jeg skal føle meg smart, er det en utilsiktet, men sannsynlig effekt at noen føler seg dumme. Fra den negertes perspektiv vil min mestring og uanstrengte lek framstå som eksklusjon. Og atferden vil ikke kunne forstås fullt ut uten å se den fra begge sider. Intensjonen tilhører subjektet, og strategien synes å skifte ut fra hvem sine øyne vi ser den gjennom. Men kan vi da overhodet si noe objektivt om en strategi?

Kulturelt utvalg

Bourdieu bruker metaforen om at kulturen er et «marked» hvor forskjellige smaksutøvelser og handlinger har ulik verdi. Selv om de subjektivt ikke utøves for sosial vinning, er den objektive effekten en slik gevinst. Dermed er de, objektivt sett, en strategi, uavhengig av hva subjektet måtte mene og tro. Bourdieus formulering om en «objektiv strategi» kan være villedende fordi den ikke ligner det vi vanligvis forstår med en strategi, og i alle fall ikke hva Jon Elster ser som en strategi. Økonomiske metaforer som Bourdieus er oftere brukt blant samfunnsvitere enn biologiske, men i denne sammenhengen tenker jeg det kan være klargjørende om vi gløtter litt mot evolusjon og naturlig seleksjon. Man kan se for seg at det finnes et metaforisk aspekt i Bourdieus bruk av ordet strategi, på samme måte som Richard Dawkins personifiserer genet i tittelen på sin bok The Selfish Gene. Genet har jo ikke egentlig noen intensjon, egoistisk eller ikke, og i forordet til sin bok klargjør Dawkins og unnskylder personifiseringen. Men Dawkins er slett ikke alene om å beskrive evolusjonen som om den var styrt av et subjekt med mål og strategier, det er tvert om en vanlig praksis. I realiteten vet vi alle at arter tilpasses sine habitater gjennom naturlig seleksjon og ikke bevisste planer, men å snakke om dem som strategier vil kunne være til hjelp både av pedagogiske grunner og som et analyseredskap, selv om man risikerer den samme typen forvirring som i Bourdieu-tilfellet ved å snakke om en intensjon der ingen finnes, eventuelt en intensjon uten aktører. Det er nok også en grunn til at Bourdieu ofte foretrekker å snakke om disposisjoner og praksiser framfor strategier, men strategi-begrepet har også sin verdi: det tydeliggjør at handlingene har effekter, og at de ikke er tilfeldige.

Når en maurkoloni lager sine ganger etter et fast mønster og plasserer dronningen nederst, kan vi tolke det som en strategi for å holde henne trygg fra inntrengere. Ingen individuelle maur er klar over noen slik strategi. Likevel har denne atferden blitt selektert fram nettopp fordi den har en gunstig virkning. På samme måte kan strategier gro fram i menneskelige samfunn og overføres sosialt i den grad de er vellykkede, uten at noen av deltakerne vil være bevisst dem, nettopp som del av den prosessen som Bourdieu beskriver med sitt habitus-begrep.

Habitusen består av summen av våre disposisjoner, og er formet sosialt. Når vi for eksempel velger hvilken restaurant vi skal gå på, vil valgene våre være begrenset av de tidligere restaurantopplevelsene. Noen vil ha vokst opp i et miljø hvor Peppes og Burger King var normen, andre vil ha tilbragt oppveksten på Pascal og Theatercafeen. Når ideen «spisested» aktiveres, vil disse gruppene få helt forskjellige spekter av assosiasjoner. Individets frie valg vil deretter utfolde seg innen disse nettverkene, eller habitusen, som ikke har vært oppe til revisjon i bevisste prosesser.

Til forskjell fra maurenes nedarvete koder, er de sosiale forskjellene i våre smakspreferanser kulturelt betinget. Hvordan har så disse mønstrene etablert seg i den fysiske verden, før de forplantet seg inn i hodene til folk? En rekke mekanismer er sannsynligvis inne i bildet. For eksempel er det naturlig for en person med en viss inntekt å velge seg et spisested og matvaner som befinner seg på et tilsvarende prisnivå, siden vi har en tendens til å «matche» skalaer fra forskjellige områder: Anser vi oss selv for å ligge på punkt 6 av 10 på inntektsskalaen, vil vi oppsøke mat som vi anser for å ligge på et tilsvarende punkt på mat-eksklusivitetsskalaen (Kahneman, loc 1593). Dette er bare en av de automatiske prosessene som er aktive i det Daniel Kahneman kaller «System 1», noe jeg straks vil komme nærmere tilbake til. Vi vil dessuten føle velvære når vi befinner oss på et sted hvor folk ligner på oss selv. For å komme dit følger vi ulike «spor», som strøk i byen (Grünerløkka vs. Frogner), design (er restaurantskiltet utformet i Helvetica eller De Stijl?) og lyd (asiatisk popmusikk eller klassisk?).

Slike mønstre vil virke selvforsterkende, og bringe mennesker fra samme felt sammen, uten at de selv går etter andre motiver enn egen velvære, på en måte som kan minne om hvordan maurtua struktureres ved at maurene følger konsentrasjoner av hverandres duftspor, eller måten individuelle konsumenter følger de forslagene som dukker opp i Amazon-butikken, basert på hva «folk som dem» har kjøpt tidligere. Visse sosiale talemåter og smaksmønstre vil forplante seg sosialt i den grad de skaper vellykket sosial identifikasjon for dem som bruker dem. For eksempel for vinkjennerne som snakker om terroir, eller akademikerne som snakker fransk. I praksis vil det skje en form for seleksjon. Ikke fordi de sosiale sjiktene skaper rendyrkede smaksmønster i utgangspunktet (da ville ikke seleksjon vært nødvendig eller mulig), men fordi det alltid vil finnes en del støy i systemet, slik at mønstrene kan forandre seg. Denne støyen, som tilsvarer mutasjoner innenfor den biologiske metaforen, kommer fra tilfeldigheter og fra folk som bevisst går på tvers av sin egen habitus, og dermed starter nye mønstre.

Det er selvfølgelig forskjell på maur og mennesker, siden mennesker har en mer kompleks bevissthet og selvbevissthet. En del av tida følger mennesker bevisste strategier og tar bevisste valg, og nettopp de valgene er med på å skape den støyen i systemet som gjør at smaksmønstrene kan utvikle seg. Seleksjon krever både replikasjon, konkurranse og variasjon.

Om du må spørre vil du aldri forstå

Bourdieu beskriver i Distinksjonen hvordan det er en forutsetning for distinksjonen at den i stor grad er ubevisst (s. 249). Den som bevisst søker det utilgjengelige og eksklusive vil bli avslørt fordi han er «for ivrig». Skjønt, ord som «avslørt» eller «røper seg» er ikke helt riktige, siden de synes å forutsette en bevisst vurdering og feilsøking fra de kultivertes side. Det er snarere snakk om at det tillærte vil høres «litt feil» ut, på samme måte som de som har norsk som morsmål vil kunne merke små variasjoner i tonefall, frasering og ordvalg hos en som har lært seg språket i voksen alder, og slik merke at han ikke er «en av dem» selv om grammatikken er prikkfri. Den som har lært seg reglene vil gjøre de riktige tingene på en annen måte enn den som har tilegnet seg språket ved herming og uformell læring fra barnsben, og det vil være vanskelig å oppnå en «naturlig flyt». (En parallell fra musikkens verden kan finnes i et populært visord blant profesjonelle musikere: «if you’re thinkin’, you’re stinkin’». Fra fablenes verden finnes en lignende historie om tusenbenet som var så flink til å danse, helt til noen spurte ham hvilken rekkefølge han løftet beina.)

Med en Dual Process-terminologi fra Daniel Kahneman kan vi si at forutsetningen for at distingverende praksiser skal virke distingverende er at de utøves av «system 1», de automatiske prosessene i hjernen. Det inkluderer ikke bare medfødte, men også tillærte automatiserte prosesser, som sykling eller «turntaking» i samtaler. Den som bevisst prøver å tilegne seg de sofistikertes skikker bruker i stedet «System 2», de mer langsomme bevisste prosessene, mens det er den uaffiserte effektiviteten ved en tankeløs etterfølgelse av smaksnormer som gir innpass i en gruppe. Siden mennesker søker innpass, vil atferd som bekrefter tilhørigheten framelskes og selekteres sosialt, med det resultat at nettopp automatiske prosesser, som virker «naturlige», premieres. Dette er hva Bourdieu kaller «the ideology of natural taste» (Bourdieu, s. 85). Utvelgelsen vil nødvendigvis skje på bekostning av tillærte prosesser, som er outsidernes redskaper, og dermed fungere som en eksklusjonsstrategi, uavhengig av individenes bevisste intensjoner.

Bevissthetens bestanddeler

Alt foregår selvfølgelig ikke ubevisst, heller ikke eksklusjonsstrategier. Under smaksutøvelse vil bevissthetsnivået kunne veksle fra person til person, og i enkelte kretser vil folk utvilsomt kunne la sin smak styres av bevisste vurderinger av hva som vil distingvere dem. Motebildet er et eksempel på at preferansene styres både av at man vil være som andre og skille seg fra dem. Tenåringer kan finne glede i å kjøpe de samme skoene som vennene sine, mens motebevisste voksne kan bruke mange timer på ebay og vintagebutikker nettopp for å finne noe de andre ikke har. Enhver modell bør ta høyde for at bevissthetsnivået varierer både med individer og sosiale lag, noe da også Bourdieu gjør i Distinksjonen.

Det er også en forenkling å framstille det som om individet enten tar bevisste eller ubevisste valg. Sosiologen Dave Elder-Vass har i sin artikkel «Reconciling Archer and Bourdieu in an emergentist theory of action» prøvd å klargjøre hvordan menneskelig agency kan fungere i Bourdieus habitusmodell ved å fylle i det han anser for manglende beskrivelser, og kombinere med Margaret Archers strukturforståelse og John Searles tanker om bevissthet (2007). Han leser både de sosiale strukturene og aktørenes bevissthet som emergente størrelser, med rom for indre motsetninger og støy. I populære tolkninger av Bourdieu kan det fort framstå som at alle mennesker er fullstendig styrt av sine sosiale omstendigheter, og i så fall blir det vanskelig å gjøre rede for viljebestemt handling. (Jeg liker egentlig taco og Bach bare fordi mine foreldre og klassekamerater gjør det). På den andre siden, om vi mener at alle sosiale aktører bare tar selvstendige og rasjonelle valg hele tiden, blir det vanskeligere å forklare hvordan omgivelsene påvirker oss. (Jeg liker taco og Bach fordi jeg selv har valgt det som en rasjonell aktør, det er helt tilfeldig at alle andre jeg kjenner liker det samme.)

Det store spørsmålet er, enkelt sagt, om strukturene styrer aktørene, eller om aktørene lager strukturene. Men dette er for enkelt, en falsk motsetning, siden verken aktørene eller strukturene er entydige og kompakte størrelser. Siden aktørenes bevissthet er emergente strukturer som består av mange underliggende prosesser, er det plass for både bevisste valg og sosial herming. Atferden rundt oss smitter noen ganger  fordi vi har lært oss den bevisst med prosesser som er del av System 2, andre ganger fordi prosesser i det ubevisste System 1 har plukket opp mønsteret og replikerer det automatisk. På den andre siden har de sosiale strukturene en viss stabilitet og treghet, men de er ikke skrevet i stein, siden de inneholder en mengde støy fra enkeltindividenes handlinger, som på sikt gir mulighet for forandringer og nye mønstre.

Fortidas visdom

Det andre spørsmålet Elster stiller til Bourdieus teori handler om hvordan handlinger kan forstås ut fra sine utilsiktede virkninger. Som det første spørsmålet, dreier dette seg delvis om individets intensjon eller mangel på sådan, og delvis om å spore konsekvensene av handlinger. Elder-Vass’ Archer-utvidete Bourdieu-tolkning gjør det lettere å forstå det tilsynelatende paradokset, ved hjelp av Archers teori om morfogenisk dualisme (Sawyer, 2001). Det er ikke sånn at de framtidige virkningene av nåtidige valg på magisk vis griper tilbake gjennom tida og blir årsaker til de samme valgene. Men nåtidige valg formes av virkningene av tilsvarende valg som andre individer eller en selv har gjort i fortida. Med andre ord «lærer» strukturene av det som har skjedd tidligere, fordi holdninger og praksis forplanter seg mellom individene.

For å ta et eksempel: Bourdieu hevder i Distinksjonen at selvforbedringsaktiviteter som kveldsskoler blir møtt med positive sanksjoner, og at det henger sammen med at selvhjelp står i motsetning til «kollektiv frelse» som fagforeningsarbeid, uten at han spesifiserer akkurat hvem som kommer med sanksjonene eller hvordan det skjer. En måte virkningene kunne forklare sanksjonene, var ved framsynte individers intensjoner om å oppnå de samme virkningene. Men det er i overkant konspirativt og naivt å forestille seg en overordnet som oppfordrer sine ansatte til å gå på kunsthistoriekurs mens han tenker «Ha ha, da rekker de ikke å bidra til fagforeningsavisa denne uka.» Kveldsskoler kan rent tidsmessig gå ut over kollektive prosjekter som fagforeningsarbeid, men Bourdieu legger større vekt på at aktivitetene er assosiert med to forskjellige livssyn. Det gir større mening å se etter en mer indirekte effekt som er del av større mønster: Om arbeidstakere som tidligere har vist tro på selvutvikling ellers har «fulgt spillereglene» for forfremmelser og belønning, vil de aktivitetene og individene gruppere seg sammen i sosiale mønstre og utgjøre et sjikt som blir positivt ansett. Et sentralt trekk ved den menneskelige hjernen er at den kan gjenkjenne mønster, og individet trenger slett ikke være bevisst mønstrene hjernen har funnet for å respondere konsekvent på dem (Eagleman, 66).  Atferdsmønstrene vil bli registrert av automatiske prosesser i hjernen, og de vil skape mentale assosiasjonsnett. Enkelte disposisjoner og holdninger vil konsistent sammenfalle med både politiske preferanser og sosial bakgrunn, og mønstrene vil være formet av en mengde individers tidligere valg. Dette er hva Bourdieu søker å forklare med sitt habitusbegrep, nettopp for å vise at individer innenfor et felt gjør intuitive vurderinger som danner forutsigbare mønster. Slike mønstre kan enkelt gjenkjennes av den som utøver en sanksjon mot en enkelthandling, og sanksjonen betinges av om atferden er assosiert med et mønster som vekker positive eller negative følelser.

For å gripe tilbake til det tidligere eksemplet med de to som lekeslåss på dansegolvet: Hvis slik eller lignende aktivitet fortrenger andre mer timide individer, vil individene ubevisst registrere et mønster hvor de får bedre plass på golvet, og at andre ser på dem med aktelse eller frykt og går unna veien. Hvis slike positive sanksjoner har større verdi i Bourdieus «sosiale marked» enn de negative, som de andres irritasjon eller ukvemsord, vil atferden forsterkes og gjentas.

I realiteten er denne seleksjonsmekanismen relativt lik den som dyrker fram ubevisste strategier. Franske fraser blant akademikere sprer seg som praksis fordi de er del av en habitus skaper gunstige situasjoner (behagelige, interessante og skjermet fra mindre dannede mennesker) for ytterligere spredning av samme praksis innen sitt felt. Positive holdninger til kveldskurs sprer seg fordi tidligere erfaringer viser at folk som er ambisiøse på personlig nivå er behagelige, hyggelige støttespillere (implisitt: i motsetning til bråkmakere og vriompeiser), og det føles oppbyggelig og sjenerøst blant de dannede å berømme slike aktiviteter, noe som gjør at slike holdninger sprer seg effektivt i form av uforpliktende gjensidig bekreftelse.

Opp og ned er ikke like langt

Sett gjennom brillene til klassebevisste akademikere som Thorstein Veblen og Pierre Bourdieu framstår smak som en slags blanding av bløffdetektor og inngangsbillett. En persons eiendeler og stil røper om han har reell tilhørighet i den gruppen han gir seg ut for å være en del av. I klassebaserte skildringer kan det fort virke som alle slike eksklusjonsprosedyrer fungerer bare én vei, som en støvelhæl mot dem som prøver å gripe neste sosiale stigetrinn. Men alle grupper har sine måter å avsløre outsidere, om det er arbeidere, fotballentusiaster eller tegneserienerder, og de er skeptiske til nykomlinger som prøver å få innpass på sviktende grunnlag. Alt fra språk til tatoveringer og religiøse skikker kan fungere som adgangsbevis til en viss krets, så lenge den er vanskelig nok å etterligne til at bløffmakere lett kan avsløres.

Men selv om alle grupper har sine koder og vil beskytte sine goder mot outsidere, er ikke alle gruppene like attraktive å få innpass i. Derfor vil det leses forskjellig om du prøver å få innpass i en ressurssterk eller en ressurssvak gruppe. Det klassiske eksemplet er «nyrike», som latterliggjøres både av de rike og de kultiverte fordi de har midlene uten å mestre kodene. Omvendt beskyldes politikere gjerne for å «snobbe nedover» når de framstår som folkelige. Forskjellen er at de som beskylder politikerne for bløff, neppe mistenker dem for å ha et reelt ønske om å slå seg til ro i de lavere klasser. For de nyrike er det nettopp det nakne ønsket om varig innpass i sosieteten som gjør dem sårbare for kritikk. En annen forskjell er at de øvre klassenes utstøtingsmekanismer enklere lar seg lese som strategier eller konspirasjoner. Selv om både sosietetsklubber og kriminelle gjenger har sine hemmelige håndtrykk, er det forskjell på nåløyene inn til Harmonien og B-gjengen.

Jon Elster etterlyser i sin Distinction-anmeldelse en detaljert modell for å forklare hvordan smaksforskjeller kan la seg forme av de positive effektene de har for individene som utøver smaken:

Imidlertid kan forskjellen (eller distinksjonen?) mellom en ikke-subjektiv distinksjon og en ren forskjell opprettholdes bare om man kan vise at de objektive smaksforskjellene formes av de differensierte belønningene de innbringer for medlemmene av de relevante klassene. Om Bourdieu var i stand til å demonstrere en kausal mekanisme med en slik effekt, ville han kunne rettferdiggjøre disse ideene om «ikke-bevisste strategier» og «ikke-subjektiv distinksjon».[2]

Etter min mening finnes mekanismen han etterlyser i hvordan enkeltindividets automatiske hjerneprosesser stadig detekterer sosiale atferdsmønstre, og implementerer dem i egen handling, samtidig som subjektets bevissthet noen ganger utøver kontroll ved system 2-prosesser, og andre ganger etterrasjonaliserer de automatiske valgene, eller ikke behandler dem i det hele tatt. De mest levedyktige disposisjonene vil være de som fremmer sin egen reproduksjon, på bekostning av andre. Disposisjoner som øker et subjekts opplevde status, vil ha en fordel.

Jon Elster framlegger i sin anmeldelse en mulig tolkning av Bourdieu hvor arbeiderklassens preferanser kan forklares med «høyt henger de og sure er de»-mekanismen, mens de høyere klassenes smak grunngis med distinksjon. Det stemmer godt med Bourdieus beskrivelse av hvordan arbeiderklassen har en tendens til å avfeie overklassens eksesser som unødvendige og overfladiske, blomster på bordet er for eksempel uinteressante fordi de ikke kan spises (Bourdieu, s. 197). Elsters forslag setter fingeren på at forskjellige klasser vil ha ulike motivasjoner for å rettferdiggjøre sin egen smak. De rikes hegning om sin egen smak kan være like ubevisst, men den tar farge av at de har større verdier å beskytte. Det vil være større press for å komme inn i de privilegertes rekker, og dermed også større press på framveksten av sanksjoner, både ubevisste og bevisste.

Videre mener Elster at Bourdieu er inkonsistent fordi han vil ha i pose og sekk: «Symbolsk handling i Bourdieus øyne forklares dobbelt opp: først som resultatet av en lumsk tilpasning til det nødvendige,  og dernest en kvasistrategisk og målrettet atferd.»[3] Den første mekanismen beskriver en rasjonalisering av ens egen atferd, den andre et mønster med en viss effekt. Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen inkonsistens, siden disse prosessene kan beskrive samme handling fra forskjellige vinkler. Den som kjøper en Audi, vil kunne gjøre narr av nabo Hansens overprisete Lexus, og samtidig nyte statusgevinsten han opplever sammenlignet med nabo Jensens Skoda. Den første tanken er bevisst, den andre kan være både bevisst og ubevisst. Uansett er dette nettopp en måte objektive smaksforskjeller formes av et statussymbols verdi for et individ i en gitt sosial posisjon, for å parafrasere Elster.

Som både Elster og Bourdieu synes å være enige om, er det viktig for en sosiologisk modell å ta høyde for at det finnes både strukturelle føringer og frie valg for individet. For noen er de strukturelle begrensningene store, for andre ligger verden mer åpen. Det samme individet kan gjøre gjennomtenkte valg en dag, og la seg styre av habitus den neste. Den beste måten å ta høyde for et så sammensatt bilde er å innse at både de sosiale strukturene og de indre er mangfoldige, og at mønstrene gror fram fra dette mangfoldet, over tid, og takket være stadig feedback. Det er like viktig å se på disse mønstrenes seleksjonssuksess som individenes uttalte og antatte intensjoner. Og heller enn å se oss blinde på subjektenes bevisstheter, bør vi se dem som et nivå blant flere.

 

Takk for innspill og kommentarer fra Jan Eivind myhre, Therese Tungen, Stian Wallum, Tone Liodden og Siri Leknes.

 

Bourdieu, Pierre (1984) Distinction: A social Critique of theJudgement of Taste. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.

Eagleman, D. (2011). Incognito : the secret lives of the brain: the secret lives of the brain. Array New York: Pantheon Books.

Elder-Vass, D. (2007) «Reconciling Archer and Bourdieu in an Emergentist Theory of Action». Sociological Theory, 25:4, 325-46.

Elster, Jon (1981), «Snobs» (Review of Pierre Bourdieu (1979), La Distinction), London Review of Books (November 5, 1981) vol. 3, no 20, pp.10–12.

Festinger, L. (1962). A theory of cognitive dissonance. Stanford, Calif: Stanford University Press.

Gazzaniga, M. S. (2011). Who’s in charge?: Free will and the science of the brain. New York, NY: HarperCollins.

Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York: Farrar, Straus and Giroux. Kindle Edition.

Sawyer, R. Keith. (2001) « Emergence in Sociology: Contemporary Philosophy of Mind and Some Implications for Sociological Theory». AJS Volume 107 Number 3: 551–85.