I dag trykker Morgenbladet min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til igår. Men den ligger ikke ute på nettet, så da benytter jeg anledningen til å legge ut den forrige artikkelen jeg hadde i Morgenbladet:
SANNHETEN OG LIVET
Katherine Boos National Book Award-vinner lar oss se Mumbais slum gjennom beboernes egne øyne. Eller gjør den det?
Katherine Boo (f. 1964)
Fast skribent for The New Yorker, tidligere ved Washington Post.
Kjent for sine reportasjer om fattige i USA, som er blitt påskjønt med en Pulitzer-pris, et MacArthur Fellowship og en National Magazine Award.
Bak den vakre fasaden er debutboka hennes, og vant the National Book Award i 2012.
Fortellinger fremmer empati og forståelse, lyder en populær berettigelse for litteratur, for den som trenger slikt. Og aller mest prisverdig er innlevelse i den virkelige verden der ute: Zola og Dickens’ fattigdomsskildringer, Harriet Beecher Stowes fortelling om snille onkel Tom og Upton Sinclairs fortelling om kjøttindustrien i The Jungle – alle disse bøkene brakte virkeligheten inn i stua ved å fortelle historier, ikke med statistikk og plansjer. Med 60-tallets New Journalism fikk den realistiske romanen konkurranse av narrativ som gjorde krav på enda større grad av faktisk sannhet, og utøveren Tom Wolfe hevdet selv at dokumentaren seilte opp som romanens naturlige arvtager.
Å skulle fortelle sannheten om andres liv er imidlertid ikke helt uproblematisk, noe vi nordmenn ble påminnet med rettsprosessen etter Bokhandleren i Kabul. Åsne Seierstad hadde i New Journalism-stil beskrevet sine objekters indre liv, og påstand sto mot påstand om hvorvidt framstillingen av Suraia Rais’ tanker var riktige. Var teksten en nedlatende outsiders diktning, med et skinn av autentisitet? Eller var tekstens innlevelse et eksempel på solid journalistisk håndverk, som ga oss tilgang til det som forties mest i Afghanistan: kvinners følelser?
Katherine Boos debutbok Bak den vakre fasaden er blitt behørig utstyrt med forlagenes drømmebeskrivelse for en dokumentarbok: at den er «som en roman» å lese. Boos roman, unnskyld, dokumentar, har alt: Håp, mord, sjalusi, skurker og helter. Vi møter et rikt persongalleri i Annawadi, en slum som ligger ved Chhatrapati Shivaji, Mumbais internasjonale flyplass, i slående kontrast til luksushotellene like ved.
Boka åpner dramatisk og formalt tilfredsstillende: Husain-familien har skrapt sammen et eksistensminimum på samling, sortering og salg av søppel, og nærer et håp om å klore seg ut av slummen – de har alt betalt første avdrag på en tomt i en bedre bydel. Enn så lenge krever Mor Zehrunisa i sin ærgjerrighet at slumskuret deres skal utstyres med en kjøkkenbenk og fliser, som på de enorme «Beautiful forever»-reklameplakatene som skjermer flyplasstrafikken fra synet av elendigheten. Under installeringen truer den skjøre veggen til naboskuret med å rase sammen, og den misunnelige, enbeinte nabokona havner i en opphetet krangel med Husain-familien. Hun tenner på seg selv, og dermed kastes familien ut i en gjennomkorrupt etterforskning og rettsprosess hvor alle vil ha pengene deres, og familiens håp fortrenges av frykten for ruin og fengsel.
Allvitende. Flere familier og enkeltindivider følges gjennom Bak den vakre fasaden, men Den enbentes selvpåtennelse blir et omdreiningspunkt som teksten stadig vender tilbake til. Det er ikke vanskelig å se hvorfor– her finnes jo både drama, symbolikk og allegori på ett brett – noe som begeistrer leseren, samtidig som en del av bevisstheten spør seg hvilke hendelser som ble valgt bort fordi de ikke var like litterære.
Som Seierstad er Boo fraværende i teksten, og vi får historiene fortalt gjennom øynene til en rekke forskjellige slumboere. Dette vekker også leserens perspektivanalytiske nysgjerrighet underveis, samtidig som hennes opplevende bevissthet forsvinner inn i livene vi får ikle oss: Den tause unge søppelsortereren Abdul, foreldreløse Sunil, den ambisiøse og korrupte slumdronningen Asha og hennes rettskafne datter Manju. Etter å ha gjennomlevd de forskjellige perspektivene ender vi likevel opp med en ganske klar forståelse av hva sannheten, for eksempel om selvmordsbrannen, er. Så hvem er denne allvitende fortelleren som både kjenner alles innerste tanker og den objektive sannhet?
Forklaringen kommer i etterordet, der Katherine Boo forklarer hvordan hun har brukt fire år til å dokumentere og overvære de fleste situasjonene i boka, selv og ved hjelp av assistenter og oversettere. Vi får beskrevet nitid faktasjekking av den typen Boo er vant til hos sin faste arbeidsgiver The New Yorker, et magasin som er beryktet for å etterprøve kjensgjerningene selv i diktene de trykker. I tilfellet med den dramatiske brannen var ikke Boo selv tilstede, men baserer seg på «gjentatte intervjuer med 168 personer, foruten skriftlig materiale fra politiet, sykehuset, likhuset og domstolene.»
De tauses stemmer. Boos bok dokumenterer hvordan en rekke prisverdige tiltak blir utnyttet til økonomisk og politisk vinning. En av bokas hovedpersoner, Asha, er selv innblandet i opprettelsen av fiktive skoler for å løse ut utviklingsmidler, og opererer som lånehai med mikrolån-penger. I en annen bok kunne disse faktaene plassert Asha i skurkerollen, men vår fordømmelse stagges når vi ser verden fra hennes perspektiv: hvordan hun har kjempet seg opp fra en enda tarveligere tilværelse på landet og løftet familien sin opp på tross av mannens udugelighet, hvordan den systemiske korrupsjonen gjør alternativer urealistiske.
Men så prisverdig dette enn framstår fra et empatistandpunkt, kan det være sant? Må man ikke stille samme spørsmål som den amerikanske nyjournalistikkens kritikere stilte på 1960-tallet: Driver disse journalistene bare med oppspinn når de dikter seg inn i andres hoder og tanker? For eksempel når Boo lar Abdul Husain tenke at «Vann og is var egentlig det samme stoffet (…) Men (…) Is var annerledes – og etter hans oppfatning bedre – enn det den var laget av. Han ville også bli bedre enn det han var laget av. I det skitne vannet i Mumbai ville han være is. Han ville ha idealer.»
Boos eget svar i etterordet er at hun intervjuet Abdul i time etter time mens hun fulgte ham rundt i flere år, og at dette var den eneste måten å få tilgang til perspektivet til en virkelig person som ellers gjorde og sa lite spektakulært, men ikke desto mindre hadde et rikt indre liv. En journalist som har dårlig tid, eller bare skal beskrive det hun ser og hører som «flue på veggen», vil gjerne trekkes mot formuleringskåte og «fargerike» individer. Men de er ikke nødvendigvis mer representative for slumvirkeligheten enn sine duknakkede sidemenn, de som, lik Abdul, trenger seks måneders opptøing før de begynner å dele tankene sine.
Manglende kontekst. I et essay om Boos bok i The Times Literary Supplement fordømmer Martha Nussbaum prosjektet fordi den ikke gir mer kontekst og historie, den skaper empati uten å levere den tilhørende forståelsen. Ville politiske analyser gjort boka tyngre på labben, mer didaktisk? De ville i alle fall gjort det litt vanskeligere å klistre på den tidligere nevnte favoritt-blurben om romanaktighet. Philip Lopate er en av det personlige essayets nestorer i USA, og har i sin bok Showing and Telling spurt hvorfor alt på død og liv skal ligne på en roman nå om dagen. Noen kunne jo finne på å synes et par fakta og en tankerekke også var fengende lesning, og hva er galt med litt analyse?
Et svar kan være at forskjellige verktøy gir tilgang til forskjellige deler av sannheten. Boo har valgt å se svært nøye på noen individers liv, og gir avkall på de store sveipene gjennom Indias sosiale strukturer. Til gjengjeld gir hun et detaljert bilde av hvordan store prosesser iverksatt av visjonære filantroper havarerer på dørstokken til individene som skulle nyte godt av dem. Det framstår som utmerket materiale for de store tenkebøkene å tygge på i neste omgang.
Kartet og terrenget. Etter skandalene rundt kreative reportere som Jayson Blair og Stephen Glass og deres oppdiktete kilder og scener, nærer lesere en sunn skepsis til journalistikkens fortellinger, og dokumentasjonskravene er skjerpet. Samtidig forstår de fleste at en fortelling, selv uten synlig jeg, både er tilrettelagt og subjektiv. Blant Boos notater, lydopptak og 6000 timer med videodokumentasjon fantes sikkert mengder alternative historier, skjønt få lesere i sin godstol ville foretrekke en harddisk full av research framfor Boos bearbeidete versjon.
Etter det betryggende etterordet blir bevisstheten om dette bakgrunnsmaterialet likevel en del av leseopplevelsen, den gir Boos velformulerte prosa en ekstra resonans. Livsfyldens summing i bakgrunnen bryter opp bokas romanaktighet, vi ser igjennom fortellingene, glimt av kaos og meningsløse tragedier minner oss om at den som etablerer motiver og omdreiningspunkt i teksten er leseren like så mye som Boo.
Som lesere er vi i stand til å se skjønnheten i et meningsløst mylder eltet og knadd gjennom kompetente hjerneknuter og tastetrykk. Og selv om det er Boos ansikt på forfatterportrettet, er det verdt å sende en tanke til oversetterne og assistentene hun takker, og ikke minst til institusjonene og midlene som har etablert etterretteligheten og tillatt en journalist å legge ned så mange års arbeid for å lage et stykke tekst.
Bak den vakre fasaden
Oversatt av Gunnar Nyquist.
299 sider. Gyldendal, 2012.
