Min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til i går sto på trykk i Morgenladet 31. oktober, og kan også leses her:
Jared Diamond har skrevet en selvhjelpsbok for dem som ikke liker selvhjelpsbøker.
Jared Diamond, mannen bak mursteinene Våpen, pest og stål og Kollaps, har kommet med et nytt verk som etter endt lesning kan legges oppå de to andre og erstatte et manglende sengebein. Der de tidligere bøkene beskrev hvordan moderne sivilisasjoner vokste frem og hvordan ulike samfunn har gått under, tar Verden fram til i går for seg ulike trekk ved tradisjonelle samfunn – slike som tidligere ble kalt «primitive» eller til og med «barbariske» – og sammenligner dem med våre moderne måter å gjøre ting på. For å dempe forventningene som vekkes av ordet «VERDEN» tvers over omslaget i versaler, erkjenner han i introduksjonen at det er umulig å beskrive temaet uttømmende. I stedet har han plukket et knippe temaer, nærmest for småsaker å regne: helse, alderdom, barneoppdragelse, språk, krig, risiko og religion.
Sivilisatorisk selvhjelp. Tusenvis av år med menneskelig aktivitet har frembragt et mangfold av ulike tradisjonelle samfunn, og hvert av dem kan betraktes som et «naturlig eksperiment», ifølge Diamond. Nå er tiden moden for å høste resultatene og modellere våre egne liv etter de heldigste variasjonene, mens vi unngår fallgruvene. Diamond mener for eksempel at rutinemessige drap på spedbarn og gamle er ugunstige skikker, i likhet med storforbruk av salt og sukker, mens flerspråklighet, forsiktighet og hjelpsomme besteforeldre er bra.
Det høres kanskje ikke særlig overraskende ut. Og det kan være verdt å spørre hvorfor denne boken må være 500 sider lang. Hvorfor kunne den ikke bare bestå av de oppsummerende siste tretti sidene? Vel, de fleste av oss har stor kunnskap om selvinnlysende ting uten at vi tillegger dem særlig mye vekt i det daglige, og de mange sidene med tabeller og historiske og statistiske fakta har som funksjon nettopp å tilføre ekstra vekt.
Innimellom alle opplysningene får vi glimt av mennesker, små historier fra naturfolks dagligliv, som !kung-gutten Kashe som gjemmer seg i et tre mens faren dreper en gemsbukk, og etterpå leende forteller om hvor redde de var. Ifølge Diamond er nemlig mange krigerske og tøffe samfunn likevel fri for machismo. De er heller på den forsiktige siden, noe Diamond kaller «konstruktiv paranoia». Det er liten vits i å tøffe seg når verden er full av virkelige farer.
Diamond har skrevet en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker – de som trenger flere hundre sider med mørning før de er klare til å høre på mer og mindre opplagte råd. Pedagogikken fungerer for meg: For første gang har en bok fått meg til å tenke seriøst på å redusere saltinntak, alltid bruke sykkelhjelm, og aldri sette vannglass på samme bord som en datamaskin når det er barn i nærheten.
Kartet og terrenget. I alle fall siden 1600-tallet har to karikaturer av naturfolk stått i kontrast: Den ene fremstiller dem som blodtørstige villmenn, den andre (som ofte blir feilaktig tilskrevet Jean-Jacques Rousseau) påstår at de er fredsæle filosofer. I nyere tid har Steven Pinker forfektet urtilstandens grusomhet med sin bok The Better Angels of our Nature, og Diamond følger ham et stykke på vei. Begge har fått hard motbør fra folk som urbefolkningsaktivisten Stephen Corry, som mener tradisjonelle samfunn er fredelige sammenlignet med dem som sto bak verdenskrigene.
Jared Diamond bruker mest tid på de eksemplene som understreker hans poenger, og kunne sikkert nevnt mer enn i forbifarten den volden kolonistene har utøvd mot stammesamfunn. Likevel er bildet hans nyansert nok til at jeg først og fremst sitter igjen med en følelse av at de «tradisjonelle samfunnene» skiller seg mer fra hverandre enn de moderne statene vi kjenner fra mediebildet. Noen av småsamfunnene er krigerske, andre er fredsommelige, noen dreper foreldrene sine, andre dyrker dem, og noen stammer er seksuelt frilynte mens andre slett ikke er det.
For øvrig må leseren ta høyde for at «vår sivilisasjon» som beskrevet av Diamond stort sett er synonymt med USA. Strengt tatt burde vel de fleste samfunnsbetegnende adjektivene og betegnelsene i boken utstyres med hermetegn, og annenhver setning burde vært et forbehold. Men da ville boken blitt tung å lese. På tross av noen slående anekdoter kommer boken aldri like tett på naturfolkene som en sosialantropologisk studie. Flere antropologer har da også kritisert Diamond for å overse viktige unntak og forenkle motsetninger. Men det er vanskelig å forestille seg alternativet – Diamonds prosjekt har alltid vært å trekke de store linjene.
Syvende far i boka. Enhver bok er en reise inn i forfatterens bevissthet, og mens bokens tradisjonelle folk stort sett forblir punkter i oversiktsbildet, trer mennesket Jared Diamond tydeligere frem i løpet av teksten. Vi får høre om Diamonds mange reiser og den gangen han nesten druknet i en kanoulykke, hans mange bekjentskap med folk fra Ny-Guinea, og med jevne mellomrom kommer personlige betraktninger om forskjellene på USA og andre samfunn. Han henviser også stadig til sine bekjente, og tegner diskret et bilde av seg selv som en mann med venner i alle land og verdensdeler: både piloter, politimenn, jegere og sankere. Stadig assosierer jeg til James Salters utsagn om at en forfatters oppgave er å gjøre leseren misunnelig på det livet han tror forfatteren lever.
Forlaget omtaler boken som Diamonds «mest personlige bok», og passende nok for en mann i hans alder fremstår den som en oppsummering: «Her er det jeg har lært.» Ett av de mange spørsmålene han tar opp er hva slags rolle de eldre kan få i moderne samfunn, hvor skriftspråket overflødiggjør deres oppgave som levende hukommelse. Kanskje er denne boken Diamonds eget forsøk på et svar.
