Malcolm Gladwell har noen gode tanker. Han insisterer bare litt for mye på at de vil forandre lesernes liv.
Denne anmeldelsen av Malcolm Gladwells David og Goliat sto i Morgenbladet 3. januar.
Noen få forfattere er så heldige å bli udødeliggjort i form av adjektiver, som proustian og kafkaesque. I vår samtid er gladwellian blitt en vanlig betegnelse på den sjangeren som også betegnes som «Big Idea Books». Ifølge historiker Marshall Poe bygger slike bøker på en «entusiastisk formulert tese, vanligvis av typen «Dette forandrer alt og vil gjøre deg rik, lykkelig og vakker.» Den store idéen bør dessuten være kontraintuitiv, og den skal helst underbygges med både forskning og fengende anekdoter.
Malcolm Gladwells første bok, The Tipping Point, brukte prinsipper fra epidemiologi for å forklare hvorfor noen ting blir populære og andre ikke. Blink fortalte hvordan viktige avgjørelser tas i et mikrosekund. Outliers formidlet at suksess kan komme av flaks og 10 000 timers innsats.
Ballistikk. David and Goliath: Underdogs, Misfits, and the art of Battling Giantsavslører at de underprivilegertes svakheter i virkeligheten er deres største styrke. Stikk i strid med den allmenne oppfatning hadde Bibelens David overtaket på Goliat hele tida, kan Gladwell fortelle. Han opplyser oss om slyngens ballistiske og taktiske egenskaper, og konkluderer at store og langsomme Goliat aldri hadde en sjanse. David lagde sine egne regler, og vant.
Blant mer moderne eksempler på «dårlige utgangspunkt som viste seg å være fordeler» presenterer Gladwell dyslektiske gründere som Ingvar Kamprad (Ikea) og Richard Branson (Virgin). De ble herdet av tidlig motgang og kompenserte ved å utvikle andre styrker, og Gladwell har funnet en undersøkelse som sier at så mange som én av tre gründere har lesevansker.
Den store intuisjonen. En vanlig kritikk mot Gladwell har vært at innsiktene hans ikke er så kontraintuitive når det kommer til stykket. Er det ikke opplagt at David så å si kom med pistol til en nevekamp? Og prinsippet bak de andre suksesshistoriene, er de ikke alt innskrevet i vår kollektive intuisjon gjennom ordtak som «Motgang gjør sterk»? For ikke å snakke om tallrike hollywoodfilmer om enkle helter som vinner mot alle odds?
Det er mer komplisert enn som så. «Matteus-effekten» fra Bibelen, som Gladwell selv omtalte i Outliers som accumulative advantage, sier at den som har mye skal få mer, og motsatt – omtrent det motsatte av «Motgang gjør sterk». Og alle vet intuitivt at feelgood-filmene ikke forteller sannheten.
Motstridende ordtak og fortellinger kan tydeligvis virke like intuitivt riktige. Delvis fordi verden er et uryddig og motsetningsfylt sted, og delvis på grunn av den psykologiske effekten hindsight bias, som leder oss til i ettertid å tenke på alle utfall, inkludert de usannsynlige, som noe «vi intuitivt visste hele tidena». (Som jeg selv tenkte underveis i denne bokens innledning: «Så klart David hadde overtaket, det har jeg da alltid ment.»)
Regel og unntak. Å styre leserens forventninger er en nødvendig kunst for en historieforteller, og Gladwell er forførende dyktig til å plante rett intuisjon i leserens hode. Først etablerer han hva «vi» vanligvis tenker og tror, før han leder oss gjennom eksempler som viser «det motsatte».
For eksempel tror vi alle at de gjeveste skolene gir best jobbutsikter. Men Gladwell kan fortelle historien om den lovende studenten «Caroline Sacks» som mistet motet da hun møtte den harde konkurransen ved Brown University, og presenterer deretter en studie som viser at de beste elevene ved middels skoler publiserer flere artikler etter endt utdannelse enn de middels gode fra toppskolene – det kan være bedre å være en stor fisk i en liten dam enn å være gjennomsnittlig blant andre storfisk.
Men vent – denne historien kunne også blitt presentert som en gjendrivelse av bokens egen «motgang gjør sterk»-hypotese. Hvorfor prøvde ikke Caroline bare hardere, som David og dyslektikerne, og utviklet andre styrker? Når det gjelder dyslektikerne innrømmer Gladwell selv, sånn i forbifarten, at det faktisk er langt flere av dem som ender opp i fengsel enn som sjef for Goldman Sachs. Av og til gjelder regelen hans bare for unntakene.
Ledende spørsmål. Å skrive gladwellsk er like mye en stilistisk som en analytisk øvelse. Noen ganger leder de retoriske spørsmålene leseren så insisterende gjennom teksten at man får lyst til å rive armen til seg, særlig når de kombineres med både vi-formuleringer og kursiv: «What do we mean when we call something a disadvantage?»
Selv om Gladwell har fått en formidlingspris fra den amerikanske sosiologiforeningen, har hans kildebruk tidvis møtt sterk kritikk fra vitenskapsfolk. Psykologiprofessor Mark Seidenberg mener for eksempel at dysleksistudien Gladwell henviser til i David and Goliath overhodet ikke støtter hans konklusjoner.
Og er akademisk publisering det rette kriteriet for å måle Ivy League-suksess, når så mange av studentene derfra rekrutteres til høyt gasjerte næringslivsjobber?
Gladwells suksess er blitt akkompagnert av en tiltagende kritikk. En gang passet han kanskje i rollen som David – en spinkel journalist som pløyer seg gjennom tung akademisk litteratur på hvermannsens vegne og gjør kunnskapen tilgjengelig for oss. Nå er han en Goliat – et millionselgende merkenavn som sprer feilinformasjon til massene, mens både forskernes varselrop og kritikernes steiner går ubemerket hen.
Ukuelig feelgood. Leserens egen intuisjon om forfatteren former lesningen. Den som leser om Gladwells store ideer, og tenker at han virkelig hevder deres allmenne gyldighet og lovmessighet, kan fort dømme ham som en sjarlatan. Andre vil lese betegnelsene hans som metaforer og sjarmerende spissformuleringer, og tenke at de på engasjerende vis gjør oss oppmerksomme på forskjellige perspektiver, som vi står fritt til å godta eller forkaste.
Den siste lesningen ville ligget nærmere om Gladwell ikke hadde insistert sånn på ideene sine. Både Outliers og David and Goliath ville vært like fengende og interessant lesning om han presenterte dem som «a couple of related mid-size ideas»-bøker. Men det ville neppe ha vært en like god salgspitch, og han ville ikke blitt så etterspurt som motivasjonstaler for næringslivet.
Uten de store ideenes tvang kunne anekdotene få lov til å skurre mot hverandre, og nedslående effekter av de samme prinsippene kunne få plass (slik sammenhengen mellom intuisjon og fordommer faktisk fikk i Blink). Som det er, flyter boken formelig over av feelgood-historier som tunglabbet manøvreres til å bekrefte de samme premissene. Det gjør boken unektelig oppløftende (det er flott at dyslektikere kan gjøre det bra), den er underholdende og full av interessante fakta, og vil utvilsomt bli en folkekjær selvhjelpsmanual, som sine forgjengere. Men en del kritisk anlagte lesere vil nok uvilkårlig gripe etter slyngen.
