I de siste døgnene har svært mange delt en «fin» og «rørende» video av fremmede som kysset for første gang. Mange fikk, som meg, kanskje ikke med seg at den egentlig var en reklamefilm for klær, og at de fine menneskene i videoen var spesialplukkete skuespillere, modeller og musikere. Det var nok også bevisst underkommunisert for å gi en mer «autentisk» aura, selv om jeg husker at jeg tenkte «du verden så pene de tilfeldige menneskene fra gata er blitt nå for tida».
Så kom gledesdreperne fra Slate på banen og opplyste ettertrykkelig om hvordan det egentlig hang sammen, og videoen endret karakter for mange, og fikk en bismak av bløff. Plutselig var det ikke lenger en kunstnerisk ytring, men en utstudert taktikk for å selge et produkt.
Eksemplet er ikke enestående: I de siste åra har vi stadig sett morsomme og sprø videoer som deles på nett, og deretter blir mye mindre morsomme når noen gjør oppmerksom på at de bare er en viral markedsføringskampanje for ett eller annet. Videoen er akkurat den samme, men når vår opplevelse av intensjonen bak forandrer seg, føler vi oss lurt. Slik det er med så mange kulturprodukter, og med mellommenneskelige forhold: Når noen prøver å selge oss noe, blir det vanskelig å le av vitsene deres, samme hvor morsomme de er, og vi forblir kalde når vi hører deres rørende historier.
