Ingen vil være en kopi, alle vil være originaler. Noe som i moderne tid fører til paradokset som Natt&Dag en gang kalte flokkindividualismen. En fersk sak i New York Magazine tar for seg den nye trenden normcore, som tar fenomenet på alvor. De hippeste i New Yorks gater må nå kle seg helt vanlig for å skille seg ut. Eller for å si det på en annen måte, de viser sin overlegne trendfølsomhet ved å kle seg utrendy. Skjønt i det øyeblikket de gjør det, blir de selvfølgelig trendy.
Eller for å si det på en tredje måte: De har innsett at de ikke er spesielle, og kler seg deretter – og det gjør dem spesielle (håper de). Fenomenet formelig flyter over av finurlighet.
Derfor går nå hipsterne kledd i gamle fleecejakker, dongeribukser med dårlig passform, sokker i sandalene, som sine egne foreldre, eller som noe ut av en gammel Seinfeld-episode. Det er selvfølgelig ikke noe nytt i prinsippet, men den samme prosessen som hipsterne tidligere utsatte trailercapsen og sjømannstatoveringene for. De ønsker å signalisere ekte status, ved å demonstrere at de ikke trenger å støtte seg til synlige klesmerker eller etablerte trendmarkører.
Sett med biologenes briller, ut fra signaling-teori (som jeg skriver litt om i Bløff), kunne man si at de risikerer med vilje å bli forvekslet med ufikse nolduser, bare for å vise sin overlegne savoir, på samme vis som alfahannen reiser hodet og blotter strupen sin bare for å demonstrere egen overlegenhet.
Et annet aspekt, som jeg allerede skrev om i boka Skitt, er at dette er en ny runde i den evige prosessen hvor estetisk dritt blir konvertert til gull. Den gangen viet jeg et kapittel til dongeribuksas alkymiske historie: Arbeidernes røffe dongeribukser ble statussymbol, og når arbeider-autentisitetspotensialet var uttømt, var det de skitne og revnete buksene som ble klesbransjens neste bytte, etc.
http://nymag.com/thecut/2014/02/normcore-fashion-trend.html
