I helgas utgave av Klassekampens bokmagasin skriver Joanna Rzadkowska en interessant anmeldelse av Ole Jacob Madsens «Det er innover vi må gå». Boka tar for seg selvhjelpskulturen, og Rzadkowska lesning tyder på at den framfører en solid kritikk av hvordan trender som «mindfulness». og andre velmente tips om positiv tenking har en tendens til å laste ansvaret for lykke og suksess over på enkeltindividet. Som Rzadkowska sier, det blir en mer fancy måte å si «skjerp deg!» Også på NAV har selvhjelpsfrasene sneket seg inn, påpeker hun, med plakater som sier «Det var ikke evner jeg manglet. Det var selvtillit.» og «Å gå fra stønad til jobb gjør mye for selvfølelsen.»
Kanskje er det ikke bare selvhjelpspropagandaen som er en bløff. Hele premisset om at vi har et sammenhengende «selv» som vi kan «forbedre» har også bedragerske trekk: Ideen om hva selvet består i har forandret seg mye gjennom historien. Akkurat som de mange tankene om ekte og falske selvframstillinger, «kjerne», «maske» og «fasade».
Om vi tar moderne forskning og buddhistiske innsikter på alvor, er kanskje sannheten nærmere at vi, om noe, har et høyst fragmentert selv i stadig forvandling. Noe som peker mot samme poeng som Rzadkowska og Madsen framfører: Hvis målet er å forbedre oss selv og verden rundt oss, kan det være mer å hente på å påvirke omkringliggende strukturer enn i beste selvhjelpstradisjon å prøve å løfte oss selv opp etter håret – særlig om håret er en hentesveis.
