I siste episode av det eminente radioprogrammet This American Life, som har mange norske podcast-abonnenter, fortelles en fantastisk liten historie om autentisitet. NB: SPOILERE KOMMER nedi her: I USA drev byene tydeligvis mye med omdømmebygging på 80-tallet, og lagde cheesy sanger om hvor vennlige og flotte de var, med tilhørende videoer med blide familier og fotballspillere.
Ira Glass har imidlertid i dette programmet funnet en av de få personene som ikke ble ille berørt av hjembysangen sin – Ken Lima-Cuelho og andre Calgary-beboere syntes visst at «Hello Calgary» virkelig fikk fram egenarten deres og fikk dem til å føle seg spesielle.
Glass’ gjest blir tydelig skuffet når han får høre den nærmest identiske «Hello Milwaukee» – samme sang, bare med navnet og noen få ord byttet ut. Vel, imidlertid brukte de ikke samme vokalist, sier Lima-Cuelho. Hvorpå Glass spiller et potpourri av alle bysangene som både brukte samme melodi og vokalist som Calgary, med bare små justeringer, som at «the golden countryside» erstatter «the shimmering bay». Over hundre byer (!) kjøpte den samme sangen fra komponist Frank Gari den gangen.
Altså med tekstlinjen «Makes no difference where I go, you’re the best hometown I know», sunget av samme vokalist. De fleste vil føle at det skurrer litt.
Lima-Cuelhos reaksjon i programmet forteller oss noe om hvor viktig det er å føle at man er nær kilden, i befatning med noe ekte, og ikke et «produkt», dette ufyselige. Et annet interessant moment er at det er vanskelig å forestille seg at akkurat noe slikt ville være vanskeligere å gjennomføre i internett-alderen.
Finnes det forresten norske spesialskrevne sanger for bypromotering, med unntak for «Welcome to Lillehammer» og Jahn Bøhlers Groruddal-låt?
