Monthly Archives: August 2014

Åja? Dette er deg!

Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?

Bilde

Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.

Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.

TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»

Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.

Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?

Read more of this post

Gjest i Verdibørsen!

Screenshot 2014-08-31 08.23.47Jeg greide å legge beslag på 30 minutter av Verdibørsen i går, i passiar med Kai Sibbern om juks, bedrag, mistillit og tillit. Nå er episoden lagt ut på NRKs nettspiller og som podcast.

 

Jeg og Sissel Gran om kjærlighet i P2

Screenshot 2014-08-31 08.27.06For noen uker siden var jeg på besøk i Ekko på P2 sammen med psykolog og parterapeut Sissel Gran, som også skriver om samliv i Morgenbladet. Vi hadde en fin samtale om den store kjærligheten, ekte kjærlighet, falsk kjærlighet og slikt, og nå er det hele lagt ut på nett her.

Ja, men hvorfor må popartistene være så ekte da?

Screenshot 2014-08-28 12.27.34

I aviser og kommentarfelt raser for tiden debatten om hvorvidt Marit Larsen og andre artister er ærlige og ekte når de sier at de er  «ærlige» og «ekte», foranlediget av Jon Mikkel Broch Ålviks ferske Doktorgrad om kjønnsroller i popmusikk. I den forbindelse, som ofte når populærmusikk og autentisitet diskuteres, henviser man ofte til Hugh Barker og Yuval Taylors Faking it: The Quest for Authenticity in Popular Music. Og det er jo en god grunn til å republisere artikkelen jeg skrev i Dagbladet da boka kom ut,  i 2007. For øvrig ikke eneste gang jeg har skrevet om musikk og autentisitet.

 

EKTE VARE

Hvorfor er det så viktig for oss å tro at rockemusikere er autentiske?

Screenshot 2014-08-28 12.27.58Hugh Barker og Yuval Taylor «Faking It: The Quest for Authenticity in Popular Music» 304 sider W.W. Norton

Det er jo litt trist, men vi har solgt flere Ramones-skjorter enn det Ramones har solgt plater,» uttalte punkveteranen Arturo Vega under årets Bylarm. Det er sannsynligvis mange som deler hans oppfatning om at verken punken eller rocken er særlig opprørsk lenger. Men uansett om man tror på en svunnen gullalder eller fremdeles setter sin lit til undergrunnen, lever ideen om det autentiske i rocken stadig videre. Artister som The White Stripes, for eksempel, skaffer seg historisk autentisitet gjennom å covre gamle blueslåter, kulturell autentisitet gjennom å posisjonere seg i «opposisjon til musikkbransjen» og personlig autentisitet gjennom måten de framstiller seg selv i tekster og image.

Read more of this post