Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?
Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.
Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.
TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»
Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.
Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?
Imitasjonskunsten oppfattes gjerne som en litt primitiv form for humor, kanskje fordi den er tilgjengelig for alle som har en kropp. Alle har en eller annen nyttårsaften sagt «kjære landsmenn», og allerede som små hermet vi lærerne og klassekameratene våre for å få noen øyeblikks oppmerksomhet i skolegården. En imitasjon kan ses som den grunneste formen for humor, nest etter bananskallsketsjen. Man hermer etter noen, det ligner, man ler. Og så er det ikke noe mer, ikke noen tanke bak som kan verdsettes, ikke noen godt fortalt historie. Eller?
Platon og Aristoteles kalte de to grunnleggende estetiske prinsippene mimesis og diegesis. Det siste betyr fortelling, mens mimesis betyr etterligning – dog i grekernes versjon etterligning av verden rundt oss, ikke hollywoodskuespillere. Men imitasjon i parodiøyemed er nettopp – med mer moderne begreper – bare «showing» og ingen «telling». Målestokken er den fysiske likheten som kan frambringes. Og i motsetning til en realistisk maler, har imitatoren bare sin egen kropp som palett – de som må ty til kostymer og rekvisitter for å ligne på sine modeller, blir i dag gjerne sett på som underlegne.
Trond Kirkvaag er allment kjent som den norske imitatorkongen. Samtidig var han i sine glansdager ikke redd for å utnytte NRKs sminkeressurser til fulle for å ligne på Thorbjørn Mork og Yngve Hågensen, og dermed gjorde han seg mer sårbar for kritikk enn dagens live-orienterte komikere som Rune Andersen og Gustav Nilsen, som kan briljere ved å gå fra imitasjon til imitasjon bare ved hjelp av mimikk og stemmebånd. En lignende back-to-basics-bevegelse har man sett innenfor tryllekunsten, hvor 80- og 90-tallets ekstravagante scene- og tv-show har veket plassen for gatemagiens umiddelbare fingernemhet.
Imitasjonens enkelhet gjør den både imponerende og nådeløs: enten treffer man, eller så gjør man det ikke, og man får bare en sjanse, som i et trapesnummer på sirkus. Mens en vits blir kjedelig i det øyeblikket man forklarer den, skjer det pussige at Coogan og Brydons imitasjoner ikke blir mindre morsomme når de bryter dem ned til sine enkelte bestanddeler. Imitasjonen minner mer om akrobatikk enn tryllekunst: Selv om vi vet akkurat hvordan de gjør det,
selv om Coogan røper at han snakker gjennom nesa for å lyde som Michael Caine, er det akkurat like imponerende for seeren, som uansett ikke kan kopiere prestasjonen, like lite som han kan slå en trippel salto.
Men en film (for ikke å snakke om en serie) kan likevel ikke leve på sirkustriks alene, og når man ser nærmere etter, får imitasjonene i The Trip ekstra dybde fra de andre lagene i historien. Brydons ustoppelige imitasjoner kan være et tegn på at han har noe å bevise overfor den mer suksessrike komikeren Coogan. Coogan higer på sin side etter å spille i mer seriøse filmer, noe vi forstår av hans frustrerte telefonsamtaler med manageren sin. Dette dilemmaet kommer så til uttrykk gjennom en høyst ambivalent holdning til Brydons imitasjoner.
Som komikere har de begge satset sitt være eller ikke være på om de kan være morsomme eller ikke. Og med dette bakteppet blir kjeklingen ikke lenger triviell, men en kamp på liv og død for to skuespillere på vei mot middagshøyden. Tullingen og hermingen er uløselig knyttet til deres egen identitet. Og deres egen identitet er uløselig knyttet til å konstant ikle seg masker, noe som i The Trip også får tragiske overtoner, når Coogan alene på rommet sitt henvender seg til speilet: «I don’t care about funny voices,» sier han med tullestemme.
Sigmund Freud mente at humor var utløsningen av energi fra fortrengte impulser. «Overlegenhetsteorien» sier at vi ler når vi føler oss bedre enn andre. «Inkongruensteorien» mener at latteren er hjernens måte å takle at ulike tolkninger av det vi ser og hører kommer i konflikt. Kognisjonsforskeren Matthew M. Hurley sier om imitasjoner at de er morsomme fordi de utgjør bittesmå historier med en konstant spenning mellom forventning og utkomme: Du hører en kjent stemme komme ut av feil ansikt, og du gjenkjenner visse manerer og tics, men på en overdreven måte. Dermed må hjernen jobbe for å skape orden på alle overraskelsene, og latterens velvære er sinnets måte å belønne seg selv for dette slitsomme kognitive arbeidet.
Men selv når de hermer for meg ukjente personer, ler jeg altså. Kanskje fordi jeg straks skaper meg et bilde av denne personen som en type – straks vet jeg akkurat hvordan han er, og i en logisk loop oppfatter jeg imitasjonen som fremragende. Når det kommer til de kjente karakterene, er også de til syvende og sist typer. Al Pacino er representert av sine mest voldsomme fakter i ekstremversjon, og i Michael Caine-debatten er komikerne uenige om det er den yngre eller eldre Caine som skal framstilles – hvor ligger hans essens?
Kanskje er det denne jakten på menneskelige essenser som gjør imitasjoner så fascinerende for oss. Michael Winterbottom kunne neppe lagd en lignende serie hvor snekkere, fiolinister eller arkeologer diskuterer de små finessene ved sitt yrke. Humor og herming er noe vi alle kjenner intimt. Som barn lærer vi å bli mennesker gjennom å etterligne våre foreldre, vi blir sosiale vesener gjennom å le og herme i skolegården. Gjennom latteren takler vi motgang og mangler, og vi forbedrer oss ved å etterligne våre forbilder. Imitasjonen viser oss dette spillet mellom selvet og det mulige.
Bår Stenvik er journalist og forfatter.
«Gode imitasjoner bærer det uhyggeliges kyss … vi hører den rette stemmen komme fra feil kropp. Og underveis blir vi vist noe nytt om den som blir imitert.»
– John Powers
Hermegener
Filosofen Denis Dutton har i boka The Art Instinct gitt en evolusjonsbiologisk forklaring på all kunst: Det er noe man gjør for å demonstrere sine overlegne gener og ferdigheter. Kanskje passer det særlig på imitasjonskunsten, med sin fokus på prestasjoner som ikke kan skyldes juks og hjelpemidler, men egen mimikk og stemmekontroll.
Imitasjonens død?
I et essay for National Public Radio om The Trip, lanserer kritiker John Powers tanken om at dagens skuespillere ikke lar seg parodiere på samme vis som de gamle stjernene. Mens James Stewart og Clint Eastwood alltid var gjenkjennelige, overdrevne typer, er moderne skuespillere enten relativt nøytrale i klangen, som Natalie Portman, eller de skifter stil fra film til film, som Daniel Day Lewis.
