Kristofer Hivju beskriver ofte seg selv som en intens type. Når folk har slike mantra om seg selv, avslører de gjerne mer om håp enn fakta, men da jeg fulgte ham i arbeidet med «Å bli en annen» lot jeg meg raskt overbevise om at «intens» var riktig ord. Hivju holder deg fast med blikket, og snakker med hele kroppen. Lenge uten stopp.
Det kan høres ut som en slitsom person å være sammen med. Men slik var det ikke i Hivjus tilfelle, og etter hvert forsto jeg hvorfor. Han var ikke bare en oppmerksomhetssyk brumlebasse, taleflommen var strukturert. Han lyttet faktisk til spørsmål og innspill, og besvarte dem – på underholdende og spissformulerte måter. Dette talentet gjorde ham til et usedvanlig godt intervjuobjekt. Han svarte ikke med ja, nei eller generaliteter, men med engasjerende historier og eksempler.
Denne egenarten henger nøye sammen med arbeidsmåten hans som skuespiller. Hivju ser på seg selv som en historieforteller, og for å lage den perfekte historien, leter han alltid etter struktur og funksjon. Bak all intensiteten virker hele tiden et analytisk intellekt.
I utdraget fra boka som er lagt ut på Forlagsliv
i dag, møter vi Hivju både på Birkebeinerne-settet, sammen med regissør Ruben Östlund, og får høre litt om å forvalte en filmkarriere.
Mitt vendepunkt som skuespiller inntraff da jeg gikk fra å føle meg som en brikke i regissørens spill, til å bli en historieforteller.
– Kristofer Hivju
Da «Å bli en annen» ble lansert, hadde jeg en interessant samtale med fire av skuespillerne på scenen på Det Norske Teatret, foran et forbløffende stort og ungt publikum. Nå har teatret gjort en redigert versjon av samtalen tilgjengelig som podcast. I løpet av en halvtimes tid kan man blant annet høre Ane Dahl Torp snakke om hvorvidt man kan være skuespiller uten personlige traumer, Helen Vikstvedt forklare hvorfor det var irriterende å ha meg i hælene, Kristofer Hivju om hvorfo
