De siste par åra har jeg brukt nymotens filmmusikk som bakgrunnslyd mens jeg skriver. Den er veldig grei til sånt, fordi den har en viss framdrift, uten at den tar for mye oppmerksomhet. Jeg leste et sted at Joss Whedon gjør det samme, fordi moderne filmmusikk er så herlig generisk, du kan knapt gjette hvilken scene eller film et gitt tema hører til, den bare ruller og går. Men er det egentlig bra for dagens filmer? Og hvorfor er det blitt sånn?
Tony Zhou har tatt for seg dette temaet i sin fantastiske serie videoessays om film på youtube, «Every Frame a Painting». Han spør hvorfor vi alle kan nynne melodiene som hører til Supermann, Indiana Jones og Star Wars. Men ingen kan huske et eneste tonefølge fra en Marvel-film, selv om de er fullstendig dominerende i dag.
Med filmene som eksempel går Zhou grundig gjennom og ser hvilke teknologiske og kulturelle premisser som ligger under den generiske lavrisikoideologien filmene benytter seg av, og med noen slående eksempler demonstrerer han hvordan mer spennende valg i lydsporet ville gjort scener mer engasjerende.
