Dagens overbrukte ord i norsk offentlighet: Eskalere

Særlig vondt når det er brukt så upresist som her:

 

 

 

 

 

 

 

Geoff Dyer har på sin side problem med «Tireless», dog av litt andre grunner.

Håndfaste metaforer

Hvis noen kaller en person sleip, får jeg da mindre lyst til å ta på ham?

I Jan Kjærstads seneste roman, Normans Område, settes handlingen igang i det en forlagsredaktør blir kvalm av å lese middelmådige manus. Altså ikke i metaforisk forstand – han blir fysisk kvalm, i den grad at han må løpe på toalettet for hver klisjé, og tvinges til å ta permisjon og reise på landet.

Rettere enn å si at kvalmen ikke er metaforisk, er det kanskje å si at metaforen blir fysisk – eller at den kollapser, slik Finn Skårderud har sagt det om den sinnslidende som må gå med solbriller fordi hans kjæreste er blendende vakker.

Spørsmålet om hvor konkrete eller symbolske metaforer er, står også sentralt i forskningen omkring avsky. Ligner moralsk kvalme i det hele tatt på fysisk kvalme, eller er det bare en språkfigur? I sin klassiske bok Hverdagslivets metaforer og flere senere verker argumenterer George Lakoff og Mark Johnson for at alle våre begreper først er fysiske, og at de abstrakte er bygd på dette fundamentet (for å si det med en metafor). Dermed har også metaforene våre avgjørende betydning for hvordan vi tenker og resonnerer.

Kritikere som Steven Pinker har angrepet Lakoff og Johnson med argumenter om at metaforene vi bruker når vi snakker om «å veie våre ord» eller «hun sank i anseelse» er så automatiserte at vi ikke lenger forbinder noe fysisk med dem, som kan påvirke hvordan vi tenker. Mens Lakoff vil hevde at de former både politikk og økonomi.

En studie fra Emory University gir imidlertid støtte til tanken om at metaforen strekker seg langt over mot det fysiske. De la noen studenter i en hjernescanner, og testet responsen deres på uttrykk knyttet til tekstur, som «rough day» – på norsk ville kanskje «sleip type» gjort nytten. Voila – uttrykkene satte i gang aktivitet ikke bare språksentrene i hjernen, men også områder som er knyttet til følelse og tekstur.

Nå er det en stor forenkling å gi inntrykk av at det finnes gitte områder for forskjellige oppgaver i hjernen, men resultatene bekrefter tidligere undersøkelser som indikerer at vår abstrakte, språklige tenkning nettopp ikke bare foregår i de nye, avanserte delene av hjernen, men også i de mer basale. Vi har dyret med oss i våre sofistikerte vurderinger, og håndfaste fornemmelser følger oss når vi bruker abstrakte vendinger. Noe som vil si at forrige setning muligens aktiverte fornemmelsen av å bære med seg et dyr, og bli fulgt av noe mens vi vender på noe annet.

Jan Kjærstad selv har i essayet «Sole, spundet av vand» gått ut til forsvar for metaforen, mot dem som fordømmer den som ren pynt og ornamentikk i språket. Kanskje er det rett og slett er veldig vanskelig for oss å forstå noe abstrakt uten å gå til metaforene (nok en metafor). Da jeg intervjuet Mark Johnson om temaet til boka Skittsnakket han om et stort paradoks i den vestlige tanketradisjon: Store deler av religiøs og fysisk tenking verdsetter sjelen eller sinnet høyt, og nedvurderer kroppen og det materielle – men ingen klarer å snakke på en forståelig måte om sjelen eller teoretiske problemstillinger uten å gripe til fysiske metaforer.

Når man så tenker på hvor ofte selve leseakten omtales med uttrykk som «teksten flyter lett», eller «det lugger litt», er det kanskje heller ikke rart at Kjærstads hovedperson blir litt uvel av vasne klisjéer og sukkersøt romantikk.

Knausgårds bæsj

Image

Det danske tidsskriftet Victor B. Andersens maskinfabrik trykker i sitt siste nummer et essay som måtte klippes ut av Karl Ove Knausgårds siste Min Kamp-bind for at boka skulle kunne få plass mellom permene. Det handler om bæsj.

Norske forfattere har skrevet om bæsj før, som det kom fram i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum for noen år siden. Mange husker sikkert Jon Øystein Flinks åpningsscene i Ole-Kristian Oksrød, hvor en dresskledd herre akkurat som Knausgård sliter med å holde den pressende avføringen inne. Tidligere har Prøysen gjort det, om enn litt mer subtilt, i Jørgen Hattemaker-visa. Frode Sander Øien skrev om malerier malt med bæsj i Fantastiske Pepsi Love. Jo Nesbø har en bæsj-scene i Hodejegerne, det er velpløyd mark.

I motsetning til de andre dukker imidlertid Knausgård litt lenger ned i avføringens filosofiske potensial. I essayet tar han for seg hvordan bæsjen gjør oss oppmerksom på kroppen, og blir et møtepunkt mellom kropp og ånd. Ikke minst hvordan den minner oss om vår egen dødelighet. Avskyforskerne Paul Rozin og Jonathan Haidt, som jeg skriver om i min bok Skittforklarer vår motvilje mot kroppsekskresjoner med at de minner oss om at vi, på tross av våre store hjerner, har de samme kroppsfunksjonene som alle dyr. Såkalt animal reminder disgust. 

For Knausgård er det tydeligvis ikke bare ubehag som kommer ut av å være bæsjetrengt på vei hjem fra butikken, men også mange sider med essayistikk. Noe som minner meg om en kobling mellom ekskresjon og tankeaktivitet, en av de mange tingene jeg ikke fikk plass til da jeg skrev Skitt: 

Luk Warlop  og Mirjam Tuk ved universitetet i Leuven mottok i fjor Ig Nobel-prisen for sin forskning på full blære og økonomiske beslutninger. Ig Nobel-prisen må ikke forveksles med Nobelprisen. Den deles ut til forskning som «først får deg til å le, og så til å tenke,» som de sier, og tidligere vinnere har vært studier av hvorfor hakkespetter ikke får hodepine og om forskjellen på å svømme i vann og i sirup.

Warlop og Tuk undersøkte om tissetrengte folk foretok mer fornuftige økonomiske langtidsvurderinger enn de som hadde lettet seg. Det gjorde de. Å forklare hvorfor er vanskeligere, men en teori går ut på at å holde igjen tisset aktiverer en del av hjernen vår som har som jobb å utøve selvkontroll, og at denne aktiviteten smitter over på de finansielle vurderingene. Når vi holder igjen i blæra, holder vi også igjen våre usunne økonomiske impulser.

Disse undersøkelsene er på en måte antitesen til Dan Arielys resultater, som han beskriver i sin bok Predictably IrrationalAriely pakket inn laptoper i gladplast etter at han hadde lagt inn erotiske bilder på dem, deretter fikk forsøkspersonene med seg maskinene hjem, med instrukser om at de skulle onanere foran skjermen, og svare på en rekke spørsmål mens de var som mest opphisset. De gjorde dårlige økonomiske vurderinger i den sinnstilstanden, viste det seg.

Sånn sett er det nesten merkelig at så mange flere bøker beskriver sex enn å være bæsjetrengt, om det er den siste opplevelsen som stimulerer til økt kritisk bevissthet.

Eller kanskje er det nettopp derfor.

Religion for troløse

Alain de Botton er ute med en ny bok: Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion.  Den sveitsiske pop-filosofen er ute etter å grunnlegge en «Ateisme 2.0» som ikke bare avviser religiøse symboler og opplevelser, men tar det beste fra de religiøse tradisjonene opp i seg.

Selv var jeg nok en ganske typisk ung-ateist i oppveksten; jeg avviste alle ritualer. Gudstjenestene i jula var ikke noe for meg, og jeg følte et ubestemmelig ubehag ved andre ritualer, som skoleavslutninger, demonstrasjonstog og 17. mai. En fornemmelse av nedarvet, tanketom overtro.

Samtidig er det vanskelig å komme seg gjennom livet uten å lage sine egne ritualer – i moderne tid har mange sluttet å møtes i kirka, og kommer i stedet sammen for å dyrke sport på puben eller stadion, shopping i kjøpesentrene eller rockekonserter – noe antropologen Wendy Fonarow har beskrevet, og jeg kjenner meg godt igjen i.  Russetida er et annet rituale av den ukristelige sorten.

Vi trenger steder å møtes. Sånn sett er faktisk ritualene det minst overtroiske og mest pragmatiske med kirken. På samme måte som ateismen ikke så mye mangler en åndelig dimensjon, som en fysisk. Mens de religiøse møtes og rører på seg, sitter ateistene og  grubler, de skriver bøker og kritiserer jula, som Marius Lien påpekte for litt siden i Morgenbladet. Noe som kan framstå som ganske pietistisk.

Alain de Botton and Tom Greenall's proposed Temple to Perspective, right foreground.Alain de Botton ser ut til å ta et tilbakevendende ateist-dilemma på alvor, og kommer med konkrete forslag til hvordan ateister kan lage seg en mer komplett opplevelse, for intellekt, ånd og kropp. For eksempel med konkrete forslag til ateist-templer i England.

På sett og vis er det noe av dette Humanetisk forbund har gjort i Norge, og jeg satte i min tid stor pris på at den borgerlige konfirmasjonen lot meg delta i et sosialt rom uten at jeg måtte inn i kirka. Humanetikerne har også fått kritikk fordi de baserer seg på ritualer – som den forhatte kirken.

Men vi lager oss ritualer av en eller annen sort uansett, bevisst eller ubevisst, så spørsmålet er heller hvilken type ritualer vi ateister har lyst på. Og hvor effektive. Når det gjelder det siste har nok de Botton et poeng i at religionene er et interessant sted å plukke opp noen triks.

Våre skitne ritualer

I anledning Alain de Bottons nye bok om religion for ateister, legger jeg ut denne smakebiten fra ritual-kapitlet i min egen bok, Skitt – et utdrag som også ble trykket i Dagbladet i September 2011.

«Skitt, som vanligvis er destruktivt, blir noen ganger kreativt,» skriver sosialantropologen Mary Douglas i Rent og urent. I sine studier oppdaget hun at mange samfunn definerer gitte handlinger og størrelser som skitne, for så å gi dem en spesiell rolle og kraft i visse ritualer. «Incest er en uren handling hos Bushong-folket,» skriver hun, «men en ritualisert incest-dåd er påkrevd for å gjøre kongen deres hellig, og han sier at han er nasjonens avskum». Når noe ubehagelig og forbudt plasseres innenfor en spesiell ramme, får det brått en helt annen funksjon. Douglas bruker en landbruksmetafor for å beskrive denne mekanismen. Om alt ugress ble fjernet fra hagen, sier hun, ville jorden utarmes, og derfor finner kulturer metoder for å «kompostere» skitt og «pløye den ned», tilbake til jorda, så kraften kan utnyttes. Ikke ulikt den sykliske skitt-økologien som i oppveksten min på landet innbefattet både avføring og avdøde.

For å lage trygge rammer iscenesettes overgangsriter, hvor ett eller flere individer beveger seg fra en tilstand til en annen. I ursamfunn er slike ritualer ofte knyttet til overgangen mellom rollen som barn og voksen, og innebærer at man blir midlertidig «uren» i douglask forstand. Å tre utenfor de sosiale rollene forbindes med både fare, urenhet og kraft. På Andaman-øyene hender det at en av beboerne blir gal og vandrer rundt i skogen. Etter en stund vender han tilbake fra sitt eksil, nå med helende krefter: «Mannen som kommer tilbake fra disse utilgjengelige områdene, har med seg krefter som ikke er tilgjengelig for dem som har holdt seg trygt innenfor samfunnet og fornuftens grenser.»

Vi trenger ikke se til fjerne verdensdeler for å finne rituell bruk av skitt og smuss. Read more of this post

Vemmelse i vinden

New York Times melder om at avsky er på moten, bare kort tid etter at Cosmopolitan kalte boka mi om skitt trendy. Og kun få dager etter New York Times-anmeldelsen av en annen ekkel bok, Rachel Herz’ That’s Disgusting!

Avsky er blitt et mer stuerent emne for forskning og populærvitenskapelige bøker de siste årene, og flere er blitt interessert i hvor mye av livet som berøres av denne følelsen. Fra beskyttelse av kroppen mot skjemt mat og sykdommer, til hersketeknikk i skolegården, og politiske og etiske vurderinger. Og ikke minst merker vi det i underholdning og estetikk, fra Goya og Bosch til dagens horrorfilmer og familiekomedier. Avant garde-kunst og Jack-ass kan av og til framstå som to sider av samme sak. Og den saken er ofte avsky.

Times-artikkelen er ledsaget av en liste med nylige avsky-bøker – alle så ferske at jeg jeg ikke rakk å lese dem før Skitt gikk i trykken, og sikkert med mye interessant stoff for den som har sans for det avskyelige.

Hvordan leve livet?

Er vi til å stole på når vi blir bedt om å vurdere vår egen lykke og velvære? Nei, sier nobelprisvinner Daniel Kahneman. I sin ferske bok Thinking – Fast and Slow, elsker han å fortelle oss hvor irrasjonelle vi er. For eksempel at minnet om en opplevelse farges av hvordan den endte.

Et eksempel er eksperimentet hvor forsøkspersoner satt en gang i 60 sekunder med hånda i kaldt vann, og en gang i 90 sekunder. Forskjellen var at i 90-sekundersvarianten ble det gradvis sluppet inn litt varmere vann de siste 30 sekundene, noe som farget minnet deres av opplevelsen. De fleste valgte, da de ble spurt om hvilken variant de ville velge for det tredje og siste forsøket, å gjenta den versjonen med 30 sekunders unødig smerte på tampen.
Et Kahnemansk tankeeksempel formulerer en annen versjon av dilemmaet: Hvordan ville du forholde deg til å gjennomføre en operasjon som påførte deg ulidelig smerte i flere timer, om du ble garantert av legen at du ville få en glemselsmedisin etterpå, som fjernet ethvert minne om opplevelsen? De fleste har få bekymringer med det. Som Kahneman sier: “Odd as it is, I am my remembering self – my experiencing self, who does the living, is but a stranger to me.”
Dette skillet mellom de to selvene våre har også betydning i hverdagslivet, ikke bare i tankeeksperimenter. Tatt i betraktning at vi er delt mellom 1) det selvet som opplever hverdagen og 2) det som husker og evaluerer – hvilket skal vi ta hensyn til når vi legger opp livet vårt?
Om vi velger en ambisiøs jobb med mye pendling, vil vi utsette oss selv for mange timer med dårlig stemning i transit hver dag, som det erfarende selvet må lide seg gjennom. De få gangene vi blir spurt om hvor fornøyde vi er med livet, kan imidlertid det evaluerende selvet komme til orde og si at vi er fornøyd med hvor vi er endt opp karriere- og statusmessig.

Klikk for å lese Jennifer Seniors feature om «why parents hate parenting» i New York Magazine.

Et mer kontroversielt eksempel har fått en del medieoppmerksomhet de siste par åra: Å få barn fører for de fleste til mindre lykke i hverdagen. Vi tilbringer flere timer med å krangle, stresse og organisere, og færre med sysler vi synes er behagelige og tilfredsstillende. Men det huskende og evaluerende selvet vil vurdere lykken ikke ut fra hvordan livet føles når vi lever det, men hvordan det ser ut på avstand: familielykke, etterkommere og fine barndomsminner som gjentas.

Kahneman har ikke noen entydig løsning på denne knipa. Er det rasjonelt å leve et traurig liv så lenge det evaluerende selvet har en god historie å fortelle? Det opplagte svaret er nei, men så lenge opplevelsen vår heller ikke er rasjonell, blir spørsmålet straks mer komplisert. Så lenge jeg tror at jeg er lykkelig når noen spør meg, er ikke det den oppfatningen som teller?
Forskningen synes med andre ord å vise at selv om vi lever i nuet, bryr vi oss til syvende og sist fint lite om hvordan vi faktisk har det i nuet. Det fine er at denne mekanismen også kan brukes konstruktivt, på flere områder av livet, ved å flytte vurderingen bevisst fra det ene selvet til det andre. Et gammelt religiøst triks er at den troende jevnlig skal minne seg selv, gjennom bønn, om å være takknemlig for det hun har. En moderne versjon kunne være å stoppe opp en gang i blant når livet er kjedelig og leit, og fortelle seg selv at en lever i en velferdsstat med sosialt sikkerhetsnett og offentlig helsevesen, eller en annen større historie med heldig utfall.

Husvask og skitt

Romsdals budstikke har publisert en NTB-sak hvor jeg blir intervjuet om holdninger til renhet, skitt og husvask, og boka mi, Skitt.

«Husmorsjekken» som nevnes i saken har for øvrig også en opptreden i sosialantropologen Marianne Gullestads klassiske studie av bergenske husmødre: Kitchen-table Society. I en av bokens mest dramatiske scener er vertinnen ute på kjøkkenet for å hente kaker, og en av venninnene som er på besøk ser sitt snitt til å dra pekefingeren lynraskt over alle rette flater, på leting etter støv. Men det var på 70-tallet – jeg tviler på at det er stuerent i særlig grad i dag å tilkjennegi en sånn fascinasjon for husvask, skitt og sladder.

Hvordan akademia ødela språket mitt

Her om dagen leste jeg i Berit Hedemanns utmerkede lærebok i radiojournalistikk, Hør og se, om hvordan akademikere bruker abstrakte begreper der en vanlig person ville nevnt konkrete situasjoner. Hedemanns eksempel: Akademikeren sier «Jeg opplever meg ikke hovedsakelig som lykkelig nå,» mens en ikke-akademiker sier «Jeg ligger og vrir meg i senga flere timer før jeg får sove.» Bare det siste eksemplet skaper et bilde i lytterens hode.

Man kan betrakte akademia som en institusjon hvor studentene systematisk avlæres god språklig formidling. Gode retoriske og fortellende grep, som eksempler, bilder og metaforer, erstattes av abstraksjoner, forbehold og passivkonstruksjoner.

I morges slo det meg at den samme abstraktifiseringen skjer på mange flere og mer snikete måter, en påvirkning som man må kjempe mot hver dag om man jevnlig er i kontakt med det akademiske språket. Etter å ha sett et oppslag i Aftenposten spurte jeg samboeren min: «Er det sånn at man må jobbe i staten for å få lån i Husbanken?» og i det samme merket jeg at det hørtes helt idiotisk ut. Ordet «man» kan, selv etter mange års kamp, snike seg ubemerket inn i en skrevet tekst – men det stikker seg ut som en falsk tone når jeg sier det høyt.

Jeg har merket meg tidligere at ordet ikke klinger bra muntlig – for meg høres det bedre ut om jeg sier «Er det bare folk som jobber i staten som kan ha lån i Husbanken?» I dag slo det meg også at man-infeksjonen er et subtilt eksempel på det Hedemann nevner. Ingen kan se for seg «man», men man kan tross alt se for seg, til en viss grad, «folk som jobber i staten.» Eller, jeg kan i alle fall se dem for meg.

Og, selvfølgelig: alle forekomstene av «man» lenger oppi denne teksten kunne med fordel vært byttet ut. Hvem betrakter akademia i andre avsnitt? Jo det er jeg, som også skriver denne teksten, dermed kunne jeg like gjerne skrevet «Akademia er en instutusjon …» Hvem kjemper mot språket noen linjer lenger ned? Jo, det er også meg – jeg håper du kan se det for deg.

Biblioteklønsj på Deichmanske om Skitt lørdag 14. januar

Jeg skal tegne og forklare om Skitt neste lørdag på Deichmans hovedfilial i Oslo, klokka 14.00.