Ideer vs. bøker

Marshall Poe skriver i denne Atlantic-artikkelen om den prosessen han ble sendt igjennom i den amerikanske forlagssfæren da han skulle skrive en «Big Idea»-bok. For å kunne selge mye i USA må en populærvitenskapelig bok ha 1. en idé om en ny ting som «forandrer alt», 2. den må ha en catchy tittel, 3. gjerne være kontraintuitiv, 4. og denne ideen må kunne gjøre leseren rik, lykkelig eller vakker.

Dessverre er det gjerne sånn at mange ideer blir kjedeligere av å forenkles og strømlinjeformes. Om man kan summere en idé i noen få setninger, kan man jo spørre seg hva man egentlig skal fylle boken om den ideen med. Noen av de beste idé-bøkene, som Malcolm Gladwells Blink, fungerer bra nettopp fordi de egentlig handler om mange små fenomener som er forbundet av et motiv. Bøker som James Surowieckis The Wisdom of Crowds, får man gjerne følelsen av at man ikke trenger å lese mer enn baksideteksten på.

Ideer er billige, selv de gode. I alle fall om man skal lage en bok. Ideen er bare unnskyldningen for det reelle innholdet, som består av eksempler, personer, fortellinger, innsikter og koblinger. Da Gladwell fikk spørsmålet om hva Blink handlet om, var det opplagte svaret rapid cognition, men han understreket også at den i løpet av de første fire kapitlene tok for seg blant annet «marriage, World War Two code-breaking, ancient Greek sculpture, New Jersey’s best car dealer, Tom Hanks, speed-dating, medical malpractice, how to hit a topspin forehand, and what you can learn from someone by looking around their bedroom.»

Forskjellen mellom de som skriver bøker for å understøtte og selge en enkel idé og de som bruker ideen som utgangspunkt for en reise (Gladwell kaller sine bøker «intellectual adventure stories») kan minne om det gamle skillet mellom forklarere og undersøkere. Selv synes jeg Mary Roach er en super representant for den undersøkende typen forfattere, og hun kan kanskje knapt beskyldes for å skrive ide-bøker i det hele tatt. Hun skriver om ånd i Spook og romreiser i Packing for Mars, men kommer hele tida unna med lange digresjoner om prompekunstnere i Paris på 1800-tallet, eller amerikanske stiftelser for anti-gravitasjonsarbeid. Om en streng redaktør hadde luket ut alle disse irrelevante avstikkerne, ville bøkene vært mye kjedeligere. Og heldigvis prøver Roach verken å gjøre leseren tynn eller velstående. Men hun gjør meg litt lykkelig.

Se hva jeg gjør nå

I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en av forfatterens Geoff Dyers spalter i New York Times, hvor han denne gangen tar for seg en bestemt akademisk skrivemåte. Det jeg vil fremheve er at Dyer påpeker interessante trekk ved denne konvensjonen, som går ut på å fortelle at man skal gjøre noe, før man gjør det. Av disse særegenhetene vil jeg nevne det mest påfallende: at denne skrivemåten muliggjør en markert økning av tekstens lengde, uten betydelig tilførsel av innhold, noe jeg også mener å ha demonstrert i det foregående.

Skitt (og meg) på radio!

Jeg er intervjua om Skitt på Radio Nova-programmet «Grenseløst» av Olav Alteren, og nå er det lagt ut på nettet, og kan både lyttes til og delvis leses, her.

Dataspill i Adresseavisen

Min medforfatter Maren Agdestein er intervjua i dag i Adresseavisen. Der snakker hun om den ferske boka vår, Dataspill, og sier kloke ting som:

– For det første fantes det ingen slik faktabok for unge om dataspill, selv om det er den aldersgruppen som bruker dataspill mest. Dataspill er også mediet den gruppen bruker mest av de ulike underholdningsmediene. Boken tar for seg både spillsjangere og den teknologiske utviklingen. Vi vil at folk skal lære mer om dataspill, og få folk til å reflektere rundt bruken. Den er fin for foreldre som ikke vet helt hva barna driver med når de spiller, slik at de kan bli kjent med barnas hobby.

og

– Dataspill kan være så mye forskjellig, ikke bare voldelige skytespill. Det finnes også lærerike spill med gode og spennende fortellinger. Det er viktig at foreldre setter seg ned med barna, og kanskje spiller sammen med dem.

James Wood om fine setninger

Nærmere bestemt Alan Hollinghurst sine. Jeg tillater meg å gjengi første avsnitt fra denne New Yorker-anmeldelsen.

«Most of the prose writers acclaimed for “writing beautifully” do no such thing; such praise is issued comprehensively, like the rain on the just and the unjust. Mostly, what’s admired as beautiful is ordinary; or sometimes it’s too obviously beautiful, feebly fine—what Nabokov once called “weak blond prose.” The English novelist Alan Hollinghurst is one of the few contemporary writers who deserve the adverb. His prose has the power of re-description, whereby we are made to notice something hitherto neglected. Yet, unlike a good deal of modern writing, this re-description is not achieved only by inventing brilliant metaphors, or by flourishing some sparkling detail, or by laying down a line of clever commentary. Instead, Hollinghurst works quietly, like a poet, goading all the words in his sentences—nouns, verbs, adjectives, and adverbs—into a stealthy equality. I mean something like this, from his novel “The Line of Beauty” (2004):

“Above the trees and rooftops the dingy glare of the London sky faded upwards into weak violet heights.” We can suddenly see the twilit sky of a big city afresh, and the literary genius is obviously centered in the unexpected strength of the adjective “weak,” which brings alive the diminishing strata of the urban night sky, overpowered by the bright lights on the ground. The effect is paradoxical, because we usually associate heights not with weakness but with power or command. And the poetry lies not just in what the sentence paints but in how it sounds: there is something mysteriously lovely about the rhythm of “weak violet heights,” and the way the two adjectives turn into a plural noun that is really just another adjective; the sentence does indeed seem to drift away into the far distance.»

Read more http://www.newyorker.com/arts/critics/books/2011/10/17/111017crbo_books_wood#ixzz1dIQdi2ne

Skitt i Frankfurt og på NRKs bokblogg

Knut Hoem blogger fra bokmessen i Frankfurt på NRKs bokblogg, og under tittelen «Disse bøkene snakket vi om i Frankfurt» nevner han blant annet Skitt, og henviser til agent Eirin Hagen, som plasserer boka i kategorien «US-trendy» og mener den kan bli samtaleemne i Manhattans barer.
Blant mange andre forfattere som trekkes fram i bloggposten er Jussi Adler-Olsen i sjangeren nordisk krim, og Kjersti Annesdatter Skomsvold, hvis debut Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg nå er solgt til Tyskland, Sverige, Portugal, Spania, USA og Danmark!

Bokessay i Prosa

Siste nummer av Prosa er ute, og coversaken er bokessayet Den menneskelige faktor. Der tar jeg for meg tre bøker som handler om mennesker og teknologi: Brian Christians The Most Human HumanClifford Nass og Corina Yens The Man who Lied to his Laptop og Jaron Laniers You are not a Gadget.

Essayet er ikke tilgjengelig på nett, men her er en tidligere sak jeg skrev for Prosa, om prosessen med å skrive Skitt, og under kan du lese en smakebit fra teknoessayet.

Mens den tradisjonelle kristne livskjeden plasserte oss mellom dyr og engler, er vi nå havnet i klem på en skala mellom dyr og maskiner, som i Matrix-filmene, og det er kanskje en mer interessant posisjon å være i. I den gamle todelingen var det ganske opplagt at vi aspirerte til å bli engler, det ultimate lå utenfor vår rekkevidde i dette livet. I valget mellom dyr og maskin framstår det tydeligere at løsningen ikke ligger i å søke den ene eller andre retningen, men heller i å søke en stadig balanse, en stadig utforskning av det menneskelige. Og sammenlignet med maskinene ligger våre styrker i det følelsesmessige og kroppslige som tidligere har vært nedvurdert. Enhver som har sett humanoide roboter som kan “etterligne ansiktsuttrykk” eller “gå”, kan bevitne at de framstår som ganske stive sammenlignet med sine menneskelige referanser.

 

 

 

Dataspill

Dataspill er i trykken, og vil komme i butikkene tidlig i november. Sammen med medforfatter Maren Agdestein og illustratør Rune Markhus skal jeg presentere boka på ungdomsbokarrangementet til Cappelen Damm i Oslo den 2.11:

Gå hit for å lese mer på Marens blogg.Dataspill er en bok om dataspill for barn og unge – og foreldrene deres. Kim og katten Ludo blir fanget inni et dataspill og må spille seg tilbake til virkeligheten. Leseren tas med på en leken reise gjennom dataspillets historie, med tekst og illustrasjoner inspirert av dataspill.

(klikk bildet for mer info)

Skitt anmeldt i Stavanger aftenblad

Sigrun Hodne har anmeldelt Skitt i Stavanger aftenblad. Teksten er tilgjengelig på nett her,

og flere anmeldelser av boka ligger her.

«Som Frykman & Löfgren har også Stenvik klart å skrive en underholdende, opplysende og humoristisk kulturhistorisk bok.»

«Det er ikke primært sin egen forskning han formidler, hans intensjon med boka er å knytte sammen andre folks tanker og tekster til en spennende vev. Han siterer tung filosofi og lett underholdning: Platon, Descartes, Freud, Kristeva, Žižek, Iggy Pop, Tom Waits, Vivienne Westwood og Ole Bull, det finnes ingen grenser for hvem han tar med på lasset.»