Mens vi tidligere speilet oss i dyr og natur, ser vi nå til teknologien for å finne ut hva vi ikke er.
Bokessay, publisert i Prosa 4/2011
The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive – Brian Christian; Doubleday, mars 2011
I følge Harvard-psykologen Daniel Gilbert må enhver av hans kolleger i løpet av sitt virke formulere sin egen versjon av «Setningen». Setningen med stor S lyder «Mennesket er det eneste dyret som ______», og det tomme feltet skal fylles med den mest essensielle menneskelige egenskap eller aktivitet. I The Most Human Human: What Talking with Computers Teaches Us About What It Means to Be Alive henviser forfatter Brian Christian til Gilberts setning, og legger til at den alltid har blitt formulert, ikke bare av psykologer, men av filosofer og forskere, helt siden tenkningens røtter. Ja, mange vil sikkert være spissfindige nok til å formulere Setningen dithen at «mennesket er det eneste dyret som formulerer Setningen».
Som tittelen røper, dreier Christians bok seg nettopp om hva det er som gjør oss menneskelige. Han har studert både filosofi og poesi, men for å finne svaret på denne gåten, valgte han å vende seg mot sitt tredje fagfelt: datateknologi. En gang i året arrangeres The Loebner Prize i England, en konkurranse som følges med stor interesse av de av verdens programmerere som jobber med kunstig intelligens. Utfordringen er å passere den såkalte Turing-testen, som ble formulert av matematikeren og data-pioneren Alan Turing i 1950. Allerede i datamaskinenes barndom så Turing den teoretiske muligheten for at de en gang skulle kunne tenke på egen hånd, og forestilte seg en metode for å avgjøre når maskinene hadde nådd langt nok til å bli regnet som intelligente.
Testen går ut på at en person i et lukket rom kommuniserer med et menneske i et annet rom gjennom skriftlige beskjeder, og dessuten fører en tilsvarende «samtale» med en datamaskin, også i et annet rom, uten å vite hvem som er hva. Om ikke testpersonen kan avgjøre hvilken av samtalepartnerne som er menneske og maskin, må computeren krediteres som et tenkende vesen, mente Turing. I den moderne Loebner-versjonen utføres testen slik at et dommerpanel chatter med et utvalg av verdens beste chatteprogrammer via en dataterminal, i fem-minutters seanser. Innimellom chatter de også med et utvalg mennesker. Hvert år mottar det programmet som overbeviser flest dommere om at det er et menneske, prisen for «The Most Human Computer», mens det mest vellykkede mennesket – som altså er flinkest til å overbevise dommerne om sin menneskelighet – får prisen «The Most Human Human.»
I 2008 var det bare én stemme som hindret et dataprogram i å lure dommerne 30 prosent av gangene, den grensen Turing i sin tid satte. Da Brian Christian fikk høre det, bestemte han seg for å stille som menneskelig agent under The Loebner Prize i 2009, for å forsvare menneskenes ære mot datamaskinene. Beskjeden han fikk fra arrangørene var å dukke opp og «være seg selv». Men Christian ville gå grundigere til verks, og satte seg fore å finne ut hvordan han kunne framstå som mest mulig menneskelig. Boka følger ham i hans forberedelser, og forteller hva han lærte, supplert med ekskursjoner i mer hverdagslig omgang med datamaskiner.
Read more of this post
