Det danske tidsskriftet Victor B. Andersens maskinfabrik trykker i sitt siste nummer et essay som måtte klippes ut av Karl Ove Knausgårds siste Min Kamp-bind for at boka skulle kunne få plass mellom permene. Det handler om bæsj.
Norske forfattere har skrevet om bæsj før, som det kom fram i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum for noen år siden. Mange husker sikkert Jon Øystein Flinks åpningsscene i Ole-Kristian Oksrød, hvor en dresskledd herre akkurat som Knausgård sliter med å holde den pressende avføringen inne. Tidligere har Prøysen gjort det, om enn litt mer subtilt, i Jørgen Hattemaker-visa. Frode Sander Øien skrev om malerier malt med bæsj i Fantastiske Pepsi Love. Jo Nesbø har en bæsj-scene i Hodejegerne, det er velpløyd mark.
I motsetning til de andre dukker imidlertid Knausgård litt lenger ned i avføringens filosofiske potensial. I essayet tar han for seg hvordan bæsjen gjør oss oppmerksom på kroppen, og blir et møtepunkt mellom kropp og ånd. Ikke minst hvordan den minner oss om vår egen dødelighet. Avskyforskerne Paul Rozin og Jonathan Haidt, som jeg skriver om i min bok Skitt, forklarer vår motvilje mot kroppsekskresjoner med at de minner oss om at vi, på tross av våre store hjerner, har de samme kroppsfunksjonene som alle dyr. Såkalt animal reminder disgust.
For Knausgård er det tydeligvis ikke bare ubehag som kommer ut av å være bæsjetrengt på vei hjem fra butikken, men også mange sider med essayistikk. Noe som minner meg om en kobling mellom ekskresjon og tankeaktivitet, en av de mange tingene jeg ikke fikk plass til da jeg skrev Skitt:
Luk Warlop og Mirjam Tuk ved universitetet i Leuven mottok i fjor Ig Nobel-prisen for sin forskning på full blære og økonomiske beslutninger. Ig Nobel-prisen må ikke forveksles med Nobelprisen. Den deles ut til forskning som «først får deg til å le, og så til å tenke,» som de sier, og tidligere vinnere har vært studier av hvorfor hakkespetter ikke får hodepine og om forskjellen på å svømme i vann og i sirup.
Warlop og Tuk undersøkte om tissetrengte folk foretok mer fornuftige økonomiske langtidsvurderinger enn de som hadde lettet seg. Det gjorde de. Å forklare hvorfor er vanskeligere, men en teori går ut på at å holde igjen tisset aktiverer en del av hjernen vår som har som jobb å utøve selvkontroll, og at denne aktiviteten smitter over på de finansielle vurderingene. Når vi holder igjen i blæra, holder vi også igjen våre usunne økonomiske impulser.
Disse undersøkelsene er på en måte antitesen til Dan Arielys resultater, som han beskriver i sin bok Predictably Irrational. Ariely pakket inn laptoper i gladplast etter at han hadde lagt inn erotiske bilder på dem, deretter fikk forsøkspersonene med seg maskinene hjem, med instrukser om at de skulle onanere foran skjermen, og svare på en rekke spørsmål mens de var som mest opphisset. De gjorde dårlige økonomiske vurderinger i den sinnstilstanden, viste det seg.
Sånn sett er det nesten merkelig at så mange flere bøker beskriver sex enn å være bæsjetrengt, om det er den siste opplevelsen som stimulerer til økt kritisk bevissthet.
Eller kanskje er det nettopp derfor.