Category Archives: Ukategorisert

Kunsten er død, leve kunsten

Skrik er på finanssidene. Men slik ser kunstfeltet ut gjennom linkene jeg tilfeldigvis plukker opp i flyten på Facebook i løpet av denne uka:

1) Jeg får vite at Andy Rooney avskrev moderne kunst i 2008.

2) En eller annen ung hipster i Vice med frekk språkbruk har nå omsider sluttet seg til Rooneys analyse.

Klikk på bildet for å komme til artikkelen

3 )Men heldigvis ble kunsten likevel reddet av en dogme-lofi-renessanse-diva på do i lufta (vennligst se bort fra det villedende faktum at artikkelen om serien av en eller annen grunn befinner seg på en humorside.).

Klikk på bildet for å komme til saken

Vagant med nye hjemmesider

Vagant har lagt ut sine nye hjemmesider idag, på vagant.no, og de er ikke bare veldig fine, men også fulle av interessante artikler og intervjuer. En av de mange nysatsningene fra forrige inkarnasjon er redaksjonsbloggen, hvor jeg har fått lov å publisere som nummer to, med en post om transhumanistiske perspektiver på etikk.

Papirversjonen av Vagant er for tida ute, med et temanummer om transhumanisme som byr på flere artikler om framtidsscenarioer, teknologi og mennesker – i forbindelse med det har jeg på redaksjonsbloggen skrevet om hvordan filmer som Captain America: The First Avenger, Rise of the Planet of the Apes og A Clockwork Orange tar opp disse problemstillingene, sett i forhold til den vitenskapelige diskusjonen som pågår akkurat nå om moralsk forbedring med teknologiske midler. Er vi klare for moralpillen?


David Foster Wallace-arrangement på Litteraturhuset

I morra, fredag klokka seks, skal John Erik Riley og Ane Farsethås og jeg snakke om David Foster Wallace på Litteraturhuset.

I den anledningen plukket jeg fram denne teksten som jeg skrev for Dagbladet i 2007, som er litt underlig å se igjen etter at han tok sitt eget liv i 2008, men som jeg limer inn her uredigert for den som ønsker en liten påminnelse om hvordan Wallace framsto (i alle fall for undertegnede) den gangen.

Image

Den inderlige ironikeren

David Foster Wallace vinner humorpriser for bøkene sine, men hevder selv at han prøver å skrive noe trist.

En pussig skrue. Det er det første man tenker når man ser et TV-intervju med David Foster Wallace. Ganske utilpass og klart nevrotisk. Rykninger i ansiktet, langt lurvete hår, gjerne med et tørkle knyttet rundt, og briller i «gal professor»-sjangeren. Men når han åpner munnen, viser det seg at han ikke bare snakker i lange, velformulerte setninger, men også er skikkelig morsom, på en ironisk og vittig måte. Faktisk er han blitt beskrevet av New York Times som «David Letterman med en doktorgrad og diksjon.» Det er også blitt sagt at han «var for litteraturen det som Jim Carrey var for komikken». Samtidig som han har denne statusen som hip ironiker, er han også blitt kjent som flaggbærer for en generasjon ny-inderlige forfattere som er skeptiske til nettopp ironi, som ønsker å «risikere sentimentalitet og melodrama». Read more of this post

Alisons liv

Fotograf Jack Radcliffe har dokumentert sin datters oppvekst fra fødselen i ’78 til voksent dagligliv i 2011. Veldig vanskelig å slutte å kikke på når man først har klikket på et bilde. Lett å føle litt Truman Show-ambivalens etterpå. Funnet via Squidge.

Faksimile fra Radcliffes hjemmeside, klikk på bildet for å komme dit og kikke på bildene.

Det heter ikke magefølelse uten grunn

Det skjer mye vitenskapelig i tarmene for tida – forskerne skjønner i alle fall stadig mer av det som alltid har foregått der. Bakteriekulturen der inne viser seg å påvirke langt mer enn det tarmspesifikke – noen mener at genene i bakteriene kan påvirke om vi får diabetes og hvor tjukke vi blir, for eksempel.

I et nylig Radiolab-innslag ble John Cryan intervjuet om sine eksperimenter med mus (også publisert i Nature, som viste at de ble i bedre humør og mindre stressa om de ble foret med visse probiotika. For å sjekke om det virkelig var bakteriene i magen som påvirket hjernen, gjorde de også forsøk med en gruppe mus som hadde fått klippet av vagus-nerven – hovedinformasjonskabelen mellom mage og hjerne – og fant at denne gruppen var like stressa også med bakteriekoloni i tarmen.

Image

Faksimile fra New Scientist

Nye undersøkelser viser også at menneskebarn ikke befinner seg i et sterilt miljø i livmora, men etter alt å dømme får overført tarmbakterier fra mora, som allerede kan inspiseres i barnets første bæsj. Det betyr også at en mors livsstil påvirker barnets immunsystem før det blir født. Ett av funnene til forskerne ved Complutense-universitetet i Madrid var at mødre med universitetsutdannelse føder barn med overvekt av laktobakterier, mens uutdannede mødre føder barn med flest enteriske bakterier. I praksis betyr det for eksempel at barn med kultiverte foreldre har høyere risiko for å få astma, mens barn av folket heller får eksem.

Menn trekkes mot risiko, men forstår de den?

I anledning den kommende kvinnedagen, trykket DNs lørdagsmagasin nettopp en artikkel hvor en rekke kjente menn fikk uttale seg om kvinnedag og likestilling. Forretningsmann og politiker Henning Holstad påpeker at menn alltid vil gjøre det bedre i bransjer som involverer risiko, siden de ikke forstår seg på slikt: «Menn både skjønner og tar risiko. For å si det slik, med bare kvinner i en bedrift ville det ikke blitt tjent mye penger.»

Utsagnet fikk meg til å tenke på psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahnemans ferske bok Thinking: Fast and Slow, hvor han vier stor plass til å vise at ledere i næringslivet, og da særlig menn, gjerne har altfor høye tanker om sin egen evne til å håndtere risiko, og skader selskapene med sin uforsiktighet – paradoksalt nok i enda større grad om de selv har investert i firmaet.

En av kildene Kahneman henviser til i sin bok er en studie fra 2001 av Brad Barber og Terrance Odean, Boys will be Boys. De to forskerne undersøkte investeringsatferden til tusenvis av amerikanere, og fant ut at menn hadde større tro på sin egen kompetanse, og dermed stadig handlet feil, mens kvinner var mer fornuftige og langsiktige, og dermed tjente mer i lengden, funn som senere er bekreftet av andre, og sammenfattet i denne NYTimes-artikkelen.

Jeg har for øvrig skrevet litt om Kahnemans forskning på lykke og velvære tidligere.

Knausgårds bæsj

Image

Det danske tidsskriftet Victor B. Andersens maskinfabrik trykker i sitt siste nummer et essay som måtte klippes ut av Karl Ove Knausgårds siste Min Kamp-bind for at boka skulle kunne få plass mellom permene. Det handler om bæsj.

Norske forfattere har skrevet om bæsj før, som det kom fram i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum for noen år siden. Mange husker sikkert Jon Øystein Flinks åpningsscene i Ole-Kristian Oksrød, hvor en dresskledd herre akkurat som Knausgård sliter med å holde den pressende avføringen inne. Tidligere har Prøysen gjort det, om enn litt mer subtilt, i Jørgen Hattemaker-visa. Frode Sander Øien skrev om malerier malt med bæsj i Fantastiske Pepsi Love. Jo Nesbø har en bæsj-scene i Hodejegerne, det er velpløyd mark.

I motsetning til de andre dukker imidlertid Knausgård litt lenger ned i avføringens filosofiske potensial. I essayet tar han for seg hvordan bæsjen gjør oss oppmerksom på kroppen, og blir et møtepunkt mellom kropp og ånd. Ikke minst hvordan den minner oss om vår egen dødelighet. Avskyforskerne Paul Rozin og Jonathan Haidt, som jeg skriver om i min bok Skittforklarer vår motvilje mot kroppsekskresjoner med at de minner oss om at vi, på tross av våre store hjerner, har de samme kroppsfunksjonene som alle dyr. Såkalt animal reminder disgust. 

For Knausgård er det tydeligvis ikke bare ubehag som kommer ut av å være bæsjetrengt på vei hjem fra butikken, men også mange sider med essayistikk. Noe som minner meg om en kobling mellom ekskresjon og tankeaktivitet, en av de mange tingene jeg ikke fikk plass til da jeg skrev Skitt: 

Luk Warlop  og Mirjam Tuk ved universitetet i Leuven mottok i fjor Ig Nobel-prisen for sin forskning på full blære og økonomiske beslutninger. Ig Nobel-prisen må ikke forveksles med Nobelprisen. Den deles ut til forskning som «først får deg til å le, og så til å tenke,» som de sier, og tidligere vinnere har vært studier av hvorfor hakkespetter ikke får hodepine og om forskjellen på å svømme i vann og i sirup.

Warlop og Tuk undersøkte om tissetrengte folk foretok mer fornuftige økonomiske langtidsvurderinger enn de som hadde lettet seg. Det gjorde de. Å forklare hvorfor er vanskeligere, men en teori går ut på at å holde igjen tisset aktiverer en del av hjernen vår som har som jobb å utøve selvkontroll, og at denne aktiviteten smitter over på de finansielle vurderingene. Når vi holder igjen i blæra, holder vi også igjen våre usunne økonomiske impulser.

Disse undersøkelsene er på en måte antitesen til Dan Arielys resultater, som han beskriver i sin bok Predictably IrrationalAriely pakket inn laptoper i gladplast etter at han hadde lagt inn erotiske bilder på dem, deretter fikk forsøkspersonene med seg maskinene hjem, med instrukser om at de skulle onanere foran skjermen, og svare på en rekke spørsmål mens de var som mest opphisset. De gjorde dårlige økonomiske vurderinger i den sinnstilstanden, viste det seg.

Sånn sett er det nesten merkelig at så mange flere bøker beskriver sex enn å være bæsjetrengt, om det er den siste opplevelsen som stimulerer til økt kritisk bevissthet.

Eller kanskje er det nettopp derfor.

Vemmelse i vinden

New York Times melder om at avsky er på moten, bare kort tid etter at Cosmopolitan kalte boka mi om skitt trendy. Og kun få dager etter New York Times-anmeldelsen av en annen ekkel bok, Rachel Herz’ That’s Disgusting!

Avsky er blitt et mer stuerent emne for forskning og populærvitenskapelige bøker de siste årene, og flere er blitt interessert i hvor mye av livet som berøres av denne følelsen. Fra beskyttelse av kroppen mot skjemt mat og sykdommer, til hersketeknikk i skolegården, og politiske og etiske vurderinger. Og ikke minst merker vi det i underholdning og estetikk, fra Goya og Bosch til dagens horrorfilmer og familiekomedier. Avant garde-kunst og Jack-ass kan av og til framstå som to sider av samme sak. Og den saken er ofte avsky.

Times-artikkelen er ledsaget av en liste med nylige avsky-bøker – alle så ferske at jeg jeg ikke rakk å lese dem før Skitt gikk i trykken, og sikkert med mye interessant stoff for den som har sans for det avskyelige.

Biblioteklønsj på Deichmanske om Skitt lørdag 14. januar

Jeg skal tegne og forklare om Skitt neste lørdag på Deichmans hovedfilial i Oslo, klokka 14.00.

Skitt blant årets bøker i Bokmagasinet

Klassekampens bokmagasin lanserer i dag årets kritikerfavoritter, og Skitt er med, inne mellom Fatland, Jacobsen og Espedal.