Jeg ble invitert til Komponistforeningen sitt fagseminar for å snakke om KI, kreativitet og makt. Hva kan kreative arbeidere lære av automatisering i andre sektorer, og er det teknologien i seg selv som er farlig, eller monopolisering og multinasjonale selskaper?
Om du vil se hvor flink KI er til å transkribere trøndersk, er det bare å skru på teksting:)
Det snakkes mye om problemene med sosiale medier. Jeg vil gjerne snakke litt mer om hvordan vi gjør dem bedre, og gir brukerne mer frihet og egen kontroll. Derfor kommer en litt lang artikkel her. Den er basert på det jeg har lært i arbeidet med to bøker om digitalisering og sosiale medier, og inneholder mitt forslag til akkurat hva politikerne bør gjøre, og hva vi bør kreve at de skal snakke om nå før valget.
Det er nemlig høyst mulig å forbedre sosiale medier, og jeg tror vi har en gyllen mulighet akkurat nå, takket være ingen ringere enn Donald Trump.
Første trinn er å innse at alle problemer med avhengighet, polarisering, falske nyheter etc, i stor grad skyldes at de store selskapene sitter med all makta. Vi kan i liten grad forstå eller påvirke algoritmen selv, eller velge alternative plattformer som ivaretar våre interesser bedre. Vi er fratatt den forbrukermakten vi teoretisk sett skulle hatt.
For eksempel: Dattera mi på 14 år slettet nylig Snapchat. Som mange andre på hennes alder synes hun appen er stressende og et tidssluk. Men uten appen befinner hun seg utenfor alle de løpende samtalene mellom klassekameratene. Det er en høy pris å betale. Jeg har et lignende problem: Jeg er kritisk til Facebook sin innvirkning på offentligheten og min egen tidsbruk – men det er vanskelig å logge av når alle venner, grupper og konsertsteder er der.
Dette dilemmaet er velkjent i samtaler i hjem, klasserom og mediedebatter. Nå er det på tide å slutte å snakke om problemet, og begynne å snakke om løsningen. I arbeidet med den siste boka mi oppdaget jeg heldigvis at problemet er høyst løsbart.
Egentlig er det merkelig at vi har godtatt de sosiale medienes festnings-aktige konstruksjon. Forestill deg for eksempel at Telenor lot deg ringe utelukkende til venner som også brukte Telenor. Det er utenkelig, for nordmenn er stort sett beskyttet mot lukkede systemer og monopoldannelse à la Facebook og Snapchat, takket være regulering.
Dette er en gammel og velprøvd løsning: regulering som begrenser monopolmakt og gir valgfrihet til brukerne, og påbud om interoperabilitet. Merk deg det litt kronglete ordet, for det byr på en lys framtid på sosiale medier:
Med interoperabilitet vil du selv kunne velge den sosiale appen som du liker best – og når du skifter til den appen, vil brukeren din automatisk ha alle likes, meldinger og poster som du hadde på den gamle Facebook-brukeren din, og du ville følge de samme konsertstedene og svømmegruppa. Inni den nye appen vil du også kunne sende og få meldinger fra vennene dine på Snapchat, og se videoene fra de du tidligere fulgte på Tiktok. Alt på et sted, under din kontroll, på dine premisser.
Ifølge ekspertene jeg har intervjuet i forbindelse med mine bøker, er ikke dette spesielt komplisert å få til, og det ville gi mye sunnere konkurranse. Alle kan velge app fritt, og de som gir best verdi og opplevelse til brukeren vil vinne fram. I tillegg vil vi slippe de evinnelige diskusjonene om foreldregruppa skal kommunisere på Facebook, WhatsApp eller Signal. Alle ville bruke sin foretrukne app, og motta poster og meldinger sømløst.
Det som mangler, er politisk vilje til å stå opp mot selskapene. Heldigvis er tida nå moden for at politikerne kan gjøre mer.
Politikere har lenge vært skeptisk til kinesisk teknologi, men i en tid der USAs demokrati er ustabilt, skjønner mange at det ikke er så smart å være prisgitt hverken kinesiske eller amerikanske algoritmer i den digitale offentligheten. Vi vil ikke at andre lands myndigheter skal sitte på sensitive data om oss alle. Heller ikke at de skal styre hvilke meninger som blir løftet fram og dysset ned. Her om dagen sa direktør Tore Tennøe i Teknologirådet til Morgenbladet at vi bør bli mindre avhengig av amerikanske systemer. Danmarks cyberrådgiver Jacob Herbst har sagt at Danmark må «frigjøre seg».
Noen tar nå til orde for å bygge egne europeiske plattformer. Men interoperabilitet er en raskere vei: Nå som Donald Trump har bestemt seg for å kaste om på alle avtaler om toll og handel, kan Norge og EU velge å svare, ikke med toll på amerikanske produkter, men med sterkere krav om interoperabilitet: De store sosiale mediene må åpne protokollene sine og gi brukerne transparens og valgfrihet. Det vil gi ny europeisk innovasjon, når grundere lager nye apper og nettverk som kan koble seg på dataene som vi har lagret på Facebook eller Snapchat. Det er våre data, og vi bør få bruke dem som vi vil. Tjenestene vi benytter må være bra for oss forbrukere å benytte. Så dersom de amerikanske selskapene ikke retter seg etter det, stenger vi dem ute. Det er bedre om de følger EUs standard enn Trump sin.
Sosiale medier er en fantastisk kilde til interessant innhold og godt samhold. Kimene til interoperabilitet og mer brukerstyrte sosiale medier finnes allerede. Fra Bluesky til Mastodon, norske nettverk som Hudd eller Underskog, eller den nystiftede Tiktok-utfordreren Tao Social. Så hva kan gjøres for å få fart på denne prosessen?
Krev interoperabilitet. Norge må presse på for at kravene om interoperabilitet som ligger inne i EUs Digital Markets Act, må utvides til å gjelde sosiale medier. Her kan norske politikere være pådrivere.
Skap Interoperabilitet. Norge kan gå foran med pilotprosjekter for åpne protokoller. Et slikt forslag var framme i regjeringens høringsrunde til norsk digitaliseringsstrategi i 2023: Opprettelsen av et «Senter for normativ teknologiutvikling».
Bruk offentlig anskaffelsesmakt. Norske offentlige tjenester og institusjoner kan gå foran ved å bruke verktøy og plattformer som verdsetter åpenhet og ikke manipulerer brukerne. Kutt også annonsering på de store selskapene. Bruk europeiske tjenester som Mistrals Le Chat istedet for Chat GPT, eller åpne plattformer i stedet for lukkede, som Mastodon i stedet for Facebook. Støtt etterrettelige og åpne tjenester, gjerne norske.
Straff regelbrudd. Bøtene som EU ilegger de store selskapene fungerer ikke, siden de uansett er små summer for selskapene. Politikerne må i stedet gi mandat til utestengelse. Om Meta og de andre ikke følger reglene som gjelder i Norge, får de heller ikke lov til å selge annonser i Norge. En bonus med dette tiltaket er at annonsepengene da vil gå til norske aktører i stedet.
Lag en NOU. Litt kjedelig, men viktig: en offentlig utredning med spesielt fokus på hvordan norske borgere kan få sosiale medier der de har mer påvirkning, bedre kvalitet og større valgfrihet.
Fram mot valget bør politikerne snakke mer om hvilke konkrete grep de vil ta, og vi velgere bør følge med og stemme deretter. Og om du mener at mine forslag er bare tull, vil jeg gjerne høre om noen noen som er bedre:)
Lanseringa for «Hvem styrer feeden min?» bøde på en innholdsrik og seriøs samtale på scenen med Anne Gunn Halvorsen og Tiktok-profil Synnøve Dørum. Men jeg har tradisjon for å skrive en låt til hver bok, så da måtte jo kvelden avrundes med litt humpete trøndersk amatør-kabaret med ska-elementer.
Klassekampen trykket en helsides anmeldelse av boka mi i Klassekampen, ført i pennen av Espen Stueland! Han bemerker blant annet at boka «er ikke en fordekt selvhjelpsbok som vil omvende noen». Samtidig beskriver han den som «lærerik og bevisstgjørende».
Jeg tror faktisk et jeg selv en gang beskrev en av mine tidligere bøker som en «selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker». Det tror jeg var fordi boka het Bløff, og hadde det lystige budskap at vi mennesker er fulle av selvbedrag og ikke så smarte som vi tror.
Selvhjelpsboken er en utskjelt sjanger med god grunn, forbundet med skråsikkerhet og kjappe løsninger. Men å lese gode bøker (også) som selvhjelpsbøker tror jeg kanskje at jeg gjør i stadig større grad. Kanskje fordi jeg i større grad føler at jeg trenger hjelp – kanskje fordi verden blir mer forvirrende. I alle fall er det sikkert at jeg skriver bøker som en form for selvhjelp – i betydningen å gå gjennom en «lærerik og bevisstgjørende» prosess. Så da er det jo hyggelig at det kanskje reflekteres også i sluttproduktet.
Jeg har begynt å legge ut noen videoer på sosiale medier med #hvemstyrerfeedenmin, der jeg forklarer noen av mekanismene fra boka «Hvem styrer feeden min», som «spillifisering», «nettverks-effekter», «Voksensmokk» og «Enshittification». Nå har jeg også samlet dem i en spilleliste med samme navn på youtube. Flere kommer etterhvert!
Her er den nye boka mi, som kommer ut om en måneds tid. Der finner du svar på spørsmål som «Hva innebærer det egentlig å bruke GPT til skolestilen?», «Lytter telefonen til meg?» Og «Hva er greia med at jentenes feed er full av sminkevideoer og guttenes av bitcoin og proteinpulver?» Sosiale medier er kaotiske, overveldende og fascinerende – og det er ikke dumt å forstå de teknologiske, psykologiske og økonomiske prinsippene som former det vi får opp på skjermen. Hvis du forhåndsbestiller en bok, skriver jeg gjerne en personlig hilsen (eller en upersonlig), så får du boka rett i postkassa, uten å betale porto. Jeg har også fått beskjed om at bokhandlene bruker lenken på et vis for å få en pekepinn om interessen, så bruk den gjerne også om du ønsker bok helt uten signatur, alt er mulig, bare klikk deg inn her:
Jeg ble nylig invitert til Litteraturhuset i Trondheim sammen med Inga Strümke (kunstig intelligens-forsker og forfatter av suksessboka «Maskiner som tenker»). Vi hadde en samtale om bøker, forfattere og kunstig intelligens, mesterlig ledet av Arild Brandrud Næss. Utgangspunktet var et essay av meg som kan leses gratis på Vagant, og hele samtalen er nå ute som podcast, for alle som vil høre oss snakke om hvorvidt forfatterne (og alle andre) bør bekymre seg for GPT og lignende modeller, og eventuelt hvorfor.
Jeg har skrevet en artikkel! Tema: Hva vil ChatGPT, Gemini og andre språkmodeller gjøre med forfatterne og litteraturen? Å spå om framtida er risikosport, men det kan være nyttig å studere fortida for å se hva som har gått galt andre steder, og så trekke noen paralleller. Og hva kan vel være en bedre analogi for norske forfatteres situasjon i dag og i morgen, enn det som har skjedd med norske bønder de siste 50 årene?
Her om dagen ble jeg invitert til å holde et foredrag for Den norske forfatterforeningen om generativ KI, som ChatGPT og andre modeller som nå skaper frykt og avsky blant skapende arbeidere verden over.
Foto: Bjørn Vatne
Forfatterne viste stor interesse for å høre om både teknologien, maktperspektivene og (kanskje litt mer overraskende for noen) hvilke lærdommer forfattere kan trekke fra den norske bondens skjebne i møte med teknologiutviklingen det siste halve århundret.
Siden responsen var så bra, har jeg også lagt til et slikt foredrag om generativ KI på «Kurs og foredrag»-siden min, som kan tilpasses ulike grupper innen kulturlivet ved behov:
Hva betyr ChatGPT og annen generativ teknologi for kreative yrker og vår selvforståelse som skapende vesener? «Kreativ› KI som MidjJourney, ChatGPT og DallE har reist mange spørsmål for kunstnere, illustratører, forfattere og musikere. Vil det skapende mennesket bli erstattet av programmer? Finnes det noe særegent menneskelig som disse programmene aldri kan etterligne? Må kunstneren tenke helt nytt om sin rolle og eksistensberettigelse? I dette foredraget trekker forfatteren av «Det store spillet» linjer fra tidligere teknologirevolusjoner og andre samfunnsområder, og tenker høyt om hvordan dagens teknologi kan forandre kulturlivet, og hva vi bør tenke nøye gjennom akkurat nå.
