Bår Stenvik

I dette blogginnlegget ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot en av forfatterens Geoff Dyers spalter i New York Times, hvor han denne gangen tar for seg en bestemt akademisk skrivemåte. Det jeg vil fremheve er at Dyer påpeker interessante trekk ved denne konvensjonen, som går ut på å fortelle at man skal gjøre noe, før man gjør det. Av disse særegenhetene vil jeg nevne det mest påfallende: at denne skrivemåten muliggjør en markert økning av tekstens lengde, uten betydelig tilførsel av innhold, noe jeg også mener å ha demonstrert i det foregående.

Nærmere bestemt Alan Hollinghurst sine. Jeg tillater meg å gjengi første avsnitt fra denne New Yorker-anmeldelsen.

«Most of the prose writers acclaimed for “writing beautifully” do no such thing; such praise is issued comprehensively, like the rain on the just and the unjust. Mostly, what’s admired as beautiful is ordinary; or sometimes it’s too obviously beautiful, feebly fine—what Nabokov once called “weak blond prose.” The English novelist Alan Hollinghurst is one of the few contemporary writers who deserve the adverb. His prose has the power of re-description, whereby we are made to notice something hitherto neglected. Yet, unlike a good deal of modern writing, this re-description is not achieved only by inventing brilliant metaphors, or by flourishing some sparkling detail, or by laying down a line of clever commentary. Instead, Hollinghurst works quietly, like a poet, goading all the words in his sentences—nouns, verbs, adjectives, and adverbs—into a stealthy equality. I mean something like this, from his novel “The Line of Beauty” (2004):

“Above the trees and rooftops the dingy glare of the London sky faded upwards into weak violet heights.” We can suddenly see the twilit sky of a big city afresh, and the literary genius is obviously centered in the unexpected strength of the adjective “weak,” which brings alive the diminishing strata of the urban night sky, overpowered by the bright lights on the ground. The effect is paradoxical, because we usually associate heights not with weakness but with power or command. And the poetry lies not just in what the sentence paints but in how it sounds: there is something mysteriously lovely about the rhythm of “weak violet heights,” and the way the two adjectives turn into a plural noun that is really just another adjective; the sentence does indeed seem to drift away into the far distance.»

Read more http://www.newyorker.com/arts/critics/books/2011/10/17/111017crbo_books_wood#ixzz1dIQdi2ne

Siste nummer av Prosa er ute, og coversaken er bokessayet Den menneskelige faktor. Der tar jeg for meg tre bøker som handler om mennesker og teknologi: Brian Christians The Most Human Human, Clifford Nass og Corina Yens The Man who Lied to his Laptop og Jaron Laniers You are not a Gadget.

Essayet er ikke tilgjengelig på nett, men her er en tidligere sak jeg skrev for Prosa, om prosessen med å skrive Skitt, og under kan du lese en smakebit fra teknoessayet.

Mens den tradisjonelle kristne livskjeden plasserte oss mellom dyr og engler, er vi nå havnet i klem på en skala mellom dyr og maskiner, som i Matrix-filmene, og det er kanskje en mer interessant posisjon å være i. I den gamle todelingen var det ganske opplagt at vi aspirerte til å bli engler, det ultimate lå utenfor vår rekkevidde i dette livet. I valget mellom dyr og maskin framstår det tydeligere at løsningen ikke ligger i å søke den ene eller andre retningen, men heller i å søke en stadig balanse, en stadig utforskning av det menneskelige. Og sammenlignet med maskinene ligger våre styrker i det følelsesmessige og kroppslige som tidligere har vært nedvurdert. Enhver som har sett humanoide roboter som kan “etterligne ansiktsuttrykk” eller “gå”, kan bevitne at de framstår som ganske stive sammenlignet med sine menneskelige referanser.