Bår Stenvik

Første anmeldelse er ute: Sindre Andersen skriver i Klassekampen blant annet at «Informasjonen er både smart og underholdende, og (…) føles som å lytte til et skikkelig langt og godt radioprogram»

En ny bok er ferdigskrevet, og denne gangen er det en roman, utgitt på Tiden norsk forlag.

Informasjonen har offisiell lanseringsdato 22. januar, og skal feires med en slippfest 1. februar på Last Train i Oslo.

Her er Tidens beskrivelse av boka:

Sven har flyttet fra Nora. Hva gikk egentlig galt i forholdet deres?
Sven burde vite det. Han er ekspert på det mellommenneskelige, og veileder forretningsfolk om de skjulte signalene vi sender – med hendene, munnen, øynene. I et nytt prestisjeprosjekt får han jobben med å lære kroppsspråk og følelsesuttrykk til den kunstige intelligensen SAM, en eksperimentell digital coach.

Etter hvert som Svens kunnskap overføres til SAM, kommer maskinen og mennesket stadig nærmere hverandre. Men hvor pålitelig er egentlig kunnskapen hans? Hvorfor er han plaget av blackouts? Hva vil egentlig selskapet med ham? Og hva skjedde med Nora?

Informasjonen er en kjærlighetsdrama mellom en mann, en kvinne og et dataprogram. En historie om mennesket i informasjonsalderen. Og fortellingen om å ville bli en bedre versjon av seg selv.

De siste par åra har jeg brukt nymotens filmmusikk som bakgrunnslyd mens jeg skriver. Den er veldig grei til sånt, fordi den har en viss framdrift, uten at den tar for mye oppmerksomhet. Jeg leste et sted at Joss Whedon gjør det samme, fordi moderne filmmusikk er så herlig generisk, du kan knapt gjette hvilken scene eller film et gitt tema hører til, den bare ruller og går. Men er det egentlig bra for dagens filmer? Og hvorfor er det blitt sånn?
Tony Zhou har tatt for seg dette temaet i sin fantastiske serie videoessays om film på youtube, «Every Frame a Painting». Han spør hvorfor vi alle kan nynne melodiene som hører til Supermann, Indiana Jones og Star Wars. Men ingen kan huske et eneste tonefølge fra en Marvel-film, selv om de er fullstendig dominerende i dag.
Med filmene som eksempel går Zhou grundig gjennom og ser hvilke teknologiske og kulturelle premisser som ligger under den generiske lavrisikoideologien filmene benytter seg av, og med noen slående eksempler demonstrerer han hvordan mer spennende valg i lydsporet ville gjort scener mer engasjerende.

På PULF-festivalen i år gjorde Ane Dahl Torp og jeg en liten performance, der hun leste opp sitater fra «Å bli en annen» i improvisert rekkefølge. Utsagnene stammet både fra henne selv og de andre skuespillerne som er med i boka. Her er en smakebit. Den som vil, kan jo gjette hvem som har sagt hva.

Ane Dahl Torp leser replikker fra «Å bli en annen» from Bår Stenvik on Vimeo.

Da «Å bli en annen» ble lansert, hadde jeg en interessant samtale med fire av skuespillerne på scenen på Det Norske Teatret, foran et forbløffende stort og ungt publikum. Nå har teatret gjort en redigert versjon av samtalen tilgjengelig som podcast. I løpet av en halvtimes tid kan man blant annet høre Ane Dahl Torp snakke om hvorvidt man kan være skuespiller uten personlige traumer, Helen Vikstvedt forklare hvorfor det var irriterende å ha meg i hælene, Kristofer Hivju om hvorfor Al Pacino lager så gode filmer, Juni Dahr om skjebnesvangre valg, og mye mer.