Karl Fredrik Tangen – Gledesdreperen

Har intervjuet Karl Fredrik Tangen for Forskerforum, klikk på bildet for å lese intervjuet:
Skjermbilde 2015-05-05 20.39.43

Bløff ute i paperback!

Nytt fint omslag av Miriam Edmunds!

IMG_3164

Konversasjonsleksikon!

IMG_2971For et års tid siden fikk jeg en henvendelse fra Pil Cappelen Smith i Cappelens Forslag. Han hadde tenkt å gi ut et konversasjonsleksikon som skulle starte samtaler i stedet for å avslutte dem. Artiklene skulle ikke gi objektive definisjoner eller fakta – slikt har man jo nå internettet til –men heller sette igang tankene. Disse artiklene skulle skrives av en mengde bra folk, fra Knut Nærum via Ole Robert Sunde til Fenriz. Og de skulle samles i en håndinnbundet flott skinnutførelse, med deilig sats og fint papir. Alt finansiert via crowdfunding fra entusiastiske bokelskere som ville ha verket i sin bokhylle.

Nylig kom vidunderet fra trykkeriet, og det er virkelig fint. Noen smakebiter nedenfor her. Forslaget holdt en stor fest med maratonopplesning av rundt 30 av forfatterne, og vi som hadde bidratt fikk øl og en utgave med personlig gravering. Utrolig flott å få være med på et prosjekt som vitner om så mye kjærliIMG_2975ghet til bøker og bokkultur!

Anmeldelsene har så vidt begynt å komme, Arne Borge var svært positiv i dagens Bokmagasinet. En av de andre bidragsyterne, Ola Jostein Jørgensen, har skrevet litt om prosjektet og slippet her. Visstnok finnes det fortsatt noen eksemplarer igjen av førsteopplaget, som vil bli lagt ut for salg på Tronsmo og hos Forslaget mandag 15. desember. IMG_2972IMG_2974

IMG_2973

Bløff i Bergen

Screenshot 2014-11-05 10.20.08

Studentersamfunnet i Bergen har invitert meg til å snakke om sosial status og autentisitet i kveld, og jeg skal få dele scenen med ingen ringere enn poet/psykologiprofessor Karl Halvor Teigen og professor i sosiologi Johannes Hjellbrekke. Jeg føler meg beæret over selskapet, og håper jeg kan bidra med noe fornuftig.

Sist jeg selv begikk noe akademisk-aktig var da jeg deltok i Morgenbladets Elster-utfordring i fjor. Teksten jeg skrev da handler faktisk om noe som er relevant i kveldens anledning, nemlig hvordan en sosial strategi kan være ubevisst. Jon Elster kritiserte Pierre Bourdieu for å ha tatt for lett på dette paradokset i sin Distinksjonen. Jeg prøver å antyde et mulig svar ved hjelp av teorier om emergente mønstre i hjernen og det sosiale rommet.

Hele teksten er publisert her. Men jeg kan kanskje gi et kort sammendrag ved å plukke to eksempler fra den:

To venner som lekeslåss gemyttlig på dansegolvet vil, uten å tenke over eller registrere det, tvinge dansere i periferien til å rygge ut av arenaen.

 

For å gripe tilbake til det tidligere eksemplet med de to som lekeslåss på dansegolvet: Hvis slik eller lignende aktivitet fortrenger andre mer timide individer, vil individene ubevisst registrere et mønster hvor de får bedre plass på golvet, og at andre ser på dem med aktelse eller frykt og går unna veien. Hvis slike positive sanksjoner har større verdi i Bourdieus «sosiale marked» enn de negative, som de andres irritasjon eller ukvemsord, vil atferden forsterkes og gjentas.

 

Magi og vitenskap med Toril Johannessen

Screenshot 2014-09-22 09.40.25

Klikk på bildet for å lese intervjuet

Toril Johannessens kunst handler ofte om illusjoner. Om hvordan øynene våre ikke forteller oss hele historien om det vi ser. Den handler også gjerne om vitenskap.

Hun har rekonstruert et rotteeksperiment med publikum i rollen som forsøksdyr, og hun har intervjuet en død fysiker via et medium. Verkene hennes har fått oppmerksomhet verden over, hun deltok blant annet på dOCUMENTA 13, og i år var hun festspillkunstner i Harstad.

Jeg fikk nylig sjansen til å intervjue henne for magasinet Forskerforum, og intervjuet kan enten leses ved å laste ned hele nummeret av bladet som pdf fra Forskerforums egne sider, eller bare ved å klikke på bildet til venstre.

Gjest i Ekko på P2

Screenshot 2014-09-01 10.58.32Screenshot 2014-09-01 10.57.01Jeg har vært gjest i Ekko, og snakket om «å finne seg sjæl», sammen med idehistoriker Ellen Krefting og Psykolog Svein Øverland. Praten gikk om hvorvidt ideen om et «sant jeg» er ny, om den er reell, hva leter vi egentlig etter, og burde vi heller godta at vi har mange selv, hva tenker ungdommen, er alt bare fasade i dag, etc. Og nå ligger altså episoden ute som podcast og i NRKs nettspiller!

Åja? Dette er deg!

Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?

Bilde

Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.

Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.

TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»

Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.

Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?

Read more of this post

Gjest i Verdibørsen!

Screenshot 2014-08-31 08.23.47Jeg greide å legge beslag på 30 minutter av Verdibørsen i går, i passiar med Kai Sibbern om juks, bedrag, mistillit og tillit. Nå er episoden lagt ut på NRKs nettspiller og som podcast.

 

Jeg og Sissel Gran om kjærlighet i P2

Screenshot 2014-08-31 08.27.06For noen uker siden var jeg på besøk i Ekko på P2 sammen med psykolog og parterapeut Sissel Gran, som også skriver om samliv i Morgenbladet. Vi hadde en fin samtale om den store kjærligheten, ekte kjærlighet, falsk kjærlighet og slikt, og nå er det hele lagt ut på nett her.

Ja, men hvorfor må popartistene være så ekte da?

Screenshot 2014-08-28 12.27.34

I aviser og kommentarfelt raser for tiden debatten om hvorvidt Marit Larsen og andre artister er ærlige og ekte når de sier at de er  «ærlige» og «ekte», foranlediget av Jon Mikkel Broch Ålviks ferske Doktorgrad om kjønnsroller i popmusikk. I den forbindelse, som ofte når populærmusikk og autentisitet diskuteres, henviser man ofte til Hugh Barker og Yuval Taylors Faking it: The Quest for Authenticity in Popular Music. Og det er jo en god grunn til å republisere artikkelen jeg skrev i Dagbladet da boka kom ut,  i 2007. For øvrig ikke eneste gang jeg har skrevet om musikk og autentisitet.

 

EKTE VARE

Hvorfor er det så viktig for oss å tro at rockemusikere er autentiske?

Screenshot 2014-08-28 12.27.58Hugh Barker og Yuval Taylor «Faking It: The Quest for Authenticity in Popular Music» 304 sider W.W. Norton

Det er jo litt trist, men vi har solgt flere Ramones-skjorter enn det Ramones har solgt plater,» uttalte punkveteranen Arturo Vega under årets Bylarm. Det er sannsynligvis mange som deler hans oppfatning om at verken punken eller rocken er særlig opprørsk lenger. Men uansett om man tror på en svunnen gullalder eller fremdeles setter sin lit til undergrunnen, lever ideen om det autentiske i rocken stadig videre. Artister som The White Stripes, for eksempel, skaffer seg historisk autentisitet gjennom å covre gamle blueslåter, kulturell autentisitet gjennom å posisjonere seg i «opposisjon til musikkbransjen» og personlig autentisitet gjennom måten de framstiller seg selv i tekster og image.

Read more of this post