Ekte trendsettere kler seg ikke trendy (eller gjør de det?)

BildeIngen vil være en kopi, alle vil være originaler. Noe som i moderne tid fører til paradokset som Natt&Dag en gang kalte flokkindividualismen. En fersk sak i New York Magazine tar for seg den nye trenden normcore, som tar fenomenet på alvor. De hippeste i New Yorks gater må nå kle seg helt vanlig  for å skille seg ut. Eller for å si det på en annen måte, de viser sin overlegne trendfølsomhet ved å kle seg utrendy. Skjønt i det øyeblikket de gjør det, blir de selvfølgelig trendy.

Eller for å si det på en tredje måte: De har innsett at de ikke er spesielle, og kler seg deretter – og det gjør dem spesielle (håper de). Fenomenet formelig flyter over av finurlighet.

Derfor går nå hipsterne kledd i gamle fleecejakker, dongeribukser med dårlig passform, sokker i sandalene, som sine egne foreldre, eller som noe ut av en gammel Seinfeld-episode. Det er selvfølgelig ikke noe nytt i prinsippet, men den samme prosessen som hipsterne tidligere utsatte trailercapsen og sjømannstatoveringene for. De ønsker å signalisere ekte status, ved å demonstrere at de ikke trenger å støtte seg til synlige klesmerker eller etablerte trendmarkører.

Sett med biologenes briller, ut fra signaling-teori (som jeg skriver litt om i Bløff), kunne man si at de risikerer med vilje å bli forvekslet med ufikse nolduser, bare for å vise sin overlegne savoir, på samme vis som alfahannen reiser hodet og blotter strupen sin bare for å demonstrere egen overlegenhet.

Et annet aspekt, som jeg allerede skrev om i boka Skitt, er at dette er en ny runde i den evige prosessen hvor estetisk dritt blir konvertert til gull. Den gangen viet jeg et kapittel til dongeribuksas alkymiske historie: Arbeidernes røffe dongeribukser ble statussymbol, og når arbeider-autentisitetspotensialet var uttømt, var det de skitne og revnete buksene som ble klesbransjens neste bytte, etc.

http://nymag.com/thecut/2014/02/normcore-fashion-trend.html

Rørende kunstfilm var ikke kunstfilm, og ikke rørende heller, egentlig. Men var det bare juks, det vi følte, da?


Screenshot 2014-03-12 12.46.49I de siste døgnene har svært mange delt en «fin» og «rørende» video av fremmede som kysset for første gang. Mange fikk, som meg, kanskje ikke med seg at den egentlig var en reklamefilm for klær, og at de fine menneskene i videoen var spesialplukkete skuespillere, modeller og musikere. Det var nok også bevisst underkommunisert for å gi en mer «autentisk» aura, selv om jeg husker at jeg tenkte «du verden så pene de tilfeldige menneskene fra gata er blitt nå for tida».

Så kom gledesdreperne fra Slate på banen og opplyste ettertrykkelig om hvordan det egentlig hang sammen, og videoen endret karakter for mange, og fikk en bismak av bløff. Plutselig var det ikke lenger en kunstnerisk ytring, men en utstudert taktikk for å selge et produkt.
Eksemplet er ikke enestående: I de siste åra har vi stadig sett morsomme og sprø videoer som deles på nett, og deretter blir mye mindre morsomme når noen gjør oppmerksom på at de bare er en viral markedsføringskampanje for ett eller annet. Videoen er akkurat den samme, men når vår opplevelse av intensjonen bak forandrer seg, føler vi oss lurt. Slik det er med så mange kulturprodukter, og med mellommenneskelige forhold: Når noen prøver å selge oss noe, blir det vanskelig å le av vitsene deres, samme hvor morsomme de er, og vi forblir kalde når vi hører deres rørende historier.

Syngende gjest i Kulturhuset

ImageI dag har jeg gjort min foreløpig merkeligste gjesteopptreden på radio, som kan høres på nett eller lastes ned her. Kulturhuset skulle snakke om musikalformen i anledning den nye norske filmen Ta meg med! som har blitt behandlet lite ærbødig av anmelderne. Og hva var da mer naturlig enn å utforme intervjuet (i alle fall deler av det) som en musikal?

Programleder Ragnhild Sandvik formulerte sine spørsmål til melodier av Eggum/Sivertsen, og av hensyn til min egen dialekt valgte jeg Tre små kinesere-låter som utgangspunkt for mine tilsvar. Forhåpentligvis vrir ikke eminente Ulf Risnes seg alt for mye i sin lenestol om han får høre radbrekkingen. Mens jeg skrev på svarene, slo det meg for øvrig at Risnes sikkert har vært i minst ett utviklingsmøte på Trøndelag Teater om å lage en musikal av materialet sitt, en såkalt «jukeboks-musikal». Dette fenomenet er noe av det som nevnes i innslaget, etter endt syngespillsekvens.

Image Read more of this post

Gjest på Trygdekontoret

ImageI går var jeg gjest på Trygdekontoret, sammen med blant andre villmarksjournalist Kjetil Østli, foreldreblogger Susanne Kaluza og humorist Bård Tufte Johansen, og vi samtalte om hverdagsliv, illusjoner og livsløgner. Programmet kan ses på nett-tv her.

Om Andreas Wabø, bløff, biologi og status

BildeEn av de store snakkisene det siste døgnet har vært GK-sjef Andreas Wabøs utskjelte innlegg om «crazy ones» og «storydoing». I en tekst spekket med engelske låneord og full av HR-entusiasme forteller han om hvor viktig det er at folk i en bedrift «walk the walk» – med andre ord at de ikke bare forteller fine historier, men også lever livene sine i henhold til dem.

Saken er en fascinerende illustrasjon av flere av prinsippene jeg skriver om i den kommende boka Bløff. For det første er det han snakker om, sammenlignbart med det som i biologien omtales som ekte og falsk signalisering. Antilopene som gjør høye sprang i nærheten av løveflokker, gjør det for eksempel for å demonstrere at de virkelig er spenstige, og ikke bare ser sånn ut. Praksisen minner selvfølgelig også om det gamle forfattermantraet show, don’t tell. Det de alle har til felles er at de er strategier for å overbevise en mottager om at en selv er ekte vare, eller viser autentisitet, som det kanskje er mer nærliggende å si i kommunikasjonsbransjen.

Responsen er enda mer interessant. Da jeg først klikket på en link fra riks-avkleder Karl Fredrik Tangen og så Wabøs innlegg for et par dager siden, smilte jeg godt i skjegget, som de fleste andre, og tenkte at her røper Wabø seg, nettopp fordi han i et dødelig paradoks ikke framtrer som overbevisende i sin egen kommunikasjon, men overfladisk og frasete.

Fra Wikipediaartikkelen om Signalling theory.

Fra Wikipediaartikkelen om Signalling theory.

Read more of this post

Bløff i horisonten

Bløff_ny_forside_2_screenBløff_ny_forside_1_screenDet nærmer seg slipp for den nye boka mi, BløffFor øyeblikket befinner den seg et sted i trykkeprosessen, og alle involverte er veldig spente på hvordan den vil se ut. Omslaget er designet av dyktige Eivind Platou, som brukte mye tid sammen med trykkeriet på å finne akkurat den rette typen rød plast. I tråd med emnet er nemlig boka selv utformet som en aldri så liten illusjon.

Omslaget vil være utstyrt med et gjennomsiktig rødt plastcover som gjør alt som er tegnet med rødt på selve boka usynlig, et grep som tidligere er utnyttet på fint vis blant annet av designeren Stefan Sagmeister på boka Made You Look og H.P. Zinke-CD-en Mountains of Madness. Den heldige leser som finner på å kikke bak plastfasaden, får i vårt tilfelle et glimt av den sanne, bedragerske Pinocchio.

Image

Stefan Sagmeisters egendesignete bok Made You Look. Rødt blir usynlig gjennom det røde plastcoveret, grønt blir svart.

Bonusanekdote: Jeg intervjuet faktisk Sagmeister en gang, og han fortalte at han fikk ideen til sine varianter over temaet en dag han satt på T-banen i New York og så ei jente som hadde rødt vareomslag på skoleboka si – og akkurat sånt omslag hadde jeg på bøkene mine også, en gang på ungdomsskolen.

Som oppvarming før slippet og i tida etter kommer jeg til å blogge litt om ulike aspekter av juks og bedrag – interessante ting jeg ikke fant plass til i boka, som passer fint i en bloggkontekst. Første eksempel er saken under, om Riedel-glass, vinsnobberi, og de som gjerne vil avsløre.

Er fine vinglass bløff?

ImageEtter hvert som stadig flere nordmenn har gått på vinkurs, må den som inviterer venner på middag venne seg til å bli spurt om hvorvidt man har Riedel-glass i huset. Og hvis ikke, må man forvente at gjestene har med seg et lite reisesett av disse spesialutformede drikkeinstrumentene. Utformingen skal lede væsker og gasser rett til nesen og tungens mest sensitive områder, og gi det aller beste utbyttet av forskjellige vintyper.

Kulinariske gleder er imidlertid ikke bare styrt av smak og lukt. Stemning og assosiasjoner har også sitt å si, og det er gjort en rekke tester hvor eksperter blir «lurt», for eksempel ved å servere hvitvin som er farget rød, eller samme vin fra henholdsvis billig og dyr flaske. Resultatet er stort sett at ofrene smaker det de tror de vil få smake.

Så er det selvfølgelig også gjort tester på Riedels vinglass. I Daniel Zwerdlings fascinerende artikkel «Shattered myths» i Gourmet magazine skildrer han disse forsøkene, hvor testobjektene fikk hodene fastspent og øynene tildekket, og ble servert vin av forskjellige glass holdt av robotarmer som svirret den for dem. Resultatet var at ulike glassformer ikke hadde noen merkbar effekt på lukt, og kun store forskjeller i form gjorde utslag på smaken. Så lenge du ikke drikker vinen fra norgesglass, men noe som har en eller annen vinglass-aktig form, er det lite sannsynlig at det er formen som utgjør forskjellen. I alle fall i et vitenskapelig eksperiment.

Screenshot 2014-02-27 11.50.40

“Take your favorite Riedel glasses along for dining out, vacation, or business.”

Men så kan man jo vanligvis beundre glassenes form når man sitter der ved matbordet, og man vet hvor mye de kostet, og all denne kunnskapen vil sannsynligvis føre til en placeboeffekt som gjør at vi tror vinen smaker bedre. Og er ikke det faktisk det samme som at den smaker bedre?

Særlig når det gjelder vinsmaking er det en egen glede som knyttes til å «avsløre ekspertene», disse snobbene som sier de kan kjenne forskjellene bedre enn oss andre. Så tilfredsstillende er det å si at keiseren er naken, at en del nyanser kan gå tapt. En av vinkjennerne selv, John Szabo, har forfattet et velskrevet forsvar for connaiseurenes evner på winealign.com, hvor han går gjennom en del av de mest siterte testene som «beviser» at de er lurendreiere. Han sier at noen av eksemplene ikke egentlig inkluderte ekte eksperter, og medgir at vinsmaking er vanskelig, men påpeker at det ikke betyr at ikke ekspertene er flinkere enn oss andre. Et annet forkludrende element er at eksperter og vanlige folk, som innen andre kulturelle felt, rett og slett ikke synes de samme tingene er bra. En alminnelig blindsmaker vil kanskje synes en billig vin smaker bedre, mens en trent gane foretrekker den dyre og mer utfordrende. Det betyr ikke at noen av dem blir lurt eller bløffer.

Men hva med den forskjellen som det samme mennesket kan oppleve bare ved å få ulik info om prislapp og aura knyttet til vin og glass? Å si at «det er bare placebo» innebærer en viss skadefryd og selvhevdelse, og det kan være villedende å snakke om «bare» placebo, siden placebo faktisk fungerer. Den er en særdeles viktig del av verden og hvordan vi oppfatter den, selv om den i vitenskapen stort sett betraktes som en feilkilde.

Sannsynligvis har små mentale effekter ekstra stor påvirkning i tilfeller hvor marginene er små, som i vinsmaking. Selv om man greier å lure ekspertene når man går inn for det, betyr ikke det at de «egentlig» ikke kan kjenne forskjell på god og dårlig vin. Det viser bare at psykologiske faktorer spiller en stor rolle, selv for dem. Og det sannsynliggjør at Riedel-glass virkelig gir en bedre smaksopplevelse for de fleste som kjøper dem og tror på effekten.

Og hvem kan si at de blir «lurt» så lenge opplevelsen er virkelig?

Fikse ideer

Malcolm Gladwell har noen gode tanker. Han insisterer bare litt for mye på at de vil forandre lesernes liv.

Image

Denne anmeldelsen av Malcolm Gladwells David og Goliat sto i Morgenbladet 3. januar.

Noen få forfattere er så heldige å bli udødeliggjort i form av adjektiver, som proustian og kafkaesque. I vår samtid er gladwellian blitt en vanlig betegnelse på den sjangeren som også betegnes som «Big Idea Books». Ifølge historiker Marshall Poe bygger slike bøker på en «entusiastisk formulert tese, vanligvis av typen «Dette forandrer alt og vil gjøre deg rik, lykkelig og vakker.» Den store idéen bør dessuten være kontraintuitiv, og den skal helst underbygges med både forskning og fengende anekdoter.

Malcolm Gladwells første bok, The Tipping Point, brukte prinsipper fra epidemiologi for å forklare hvorfor noen ting blir populære og andre ikke. Blink fortalte hvordan viktige avgjørelser tas i et mikrosekund. Outliers formidlet at suksess kan komme av flaks og 10 000 timers innsats.

Ballistikk. David and Goliath: Underdogs, Misfits, and the art of Battling Giantsavslører at de underprivilegertes svakheter i virkeligheten er deres største styrke. Stikk i strid med den allmenne oppfatning hadde Bibelens David overtaket på Goliat hele tida, kan Gladwell fortelle. Han opplyser oss om slyngens ballistiske og taktiske egenskaper, og konkluderer at store og langsomme Goliat aldri hadde en sjanse. David lagde sine egne regler, og vant.

Read more of this post

Intervju i A-magasinet

A-magasinet spurte meg hva jeg tenkte om at nordmenn vasker mindre selv enn før. I dag er saken på trykk. Dette er mitt bidrag. Bilde

Verden rundt på 500 sider

Min anmeldelse av Jared Diamonds Verden fram til i går sto på trykk i Morgenladet 31. oktober, og kan også leses her:

ImageJared Diamond har skrevet en selvhjelpsbok for dem som ikke liker selvhjelpsbøker.

Jared Diamond, mannen bak mursteinene Våpen, pest og stål og Kollaps, har kommet med et nytt verk som etter endt lesning kan legges oppå de to andre og erstatte et manglende sengebein. Der de tidligere bøkene beskrev hvordan moderne sivilisasjoner vokste frem og hvordan ulike samfunn har gått under, tar Verden fram til i går for seg ulike trekk ved tradisjonelle samfunn – slike som tidligere ble kalt «primitive» eller til og med «barbariske» – og sammenligner dem med våre moderne måter å gjøre ting på. For å dempe forventningene som vekkes av ordet «VERDEN» tvers over omslaget i versaler, erkjenner han i introduksjonen at det er umulig å beskrive temaet uttømmende. I stedet har han plukket et knippe temaer, nærmest for småsaker å regne: helse, alderdom, barneoppdragelse, språk, krig, risiko og religion.

Read more of this post