Etter hvert som stadig flere nordmenn har gått på vinkurs, må den som inviterer venner på middag venne seg til å bli spurt om hvorvidt man har Riedel-glass i huset. Og hvis ikke, må man forvente at gjestene har med seg et lite reisesett av disse spesialutformede drikkeinstrumentene. Utformingen skal lede væsker og gasser rett til nesen og tungens mest sensitive områder, og gi det aller beste utbyttet av forskjellige vintyper.
Kulinariske gleder er imidlertid ikke bare styrt av smak og lukt. Stemning og assosiasjoner har også sitt å si, og det er gjort en rekke tester hvor eksperter blir «lurt», for eksempel ved å servere hvitvin som er farget rød, eller samme vin fra henholdsvis billig og dyr flaske. Resultatet er stort sett at ofrene smaker det de tror de vil få smake.
Så er det selvfølgelig også gjort tester på Riedels vinglass. I Daniel Zwerdlings fascinerende artikkel «Shattered myths» i Gourmet magazine skildrer han disse forsøkene, hvor testobjektene fikk hodene fastspent og øynene tildekket, og ble servert vin av forskjellige glass holdt av robotarmer som svirret den for dem. Resultatet var at ulike glassformer ikke hadde noen merkbar effekt på lukt, og kun store forskjeller i form gjorde utslag på smaken. Så lenge du ikke drikker vinen fra norgesglass, men noe som har en eller annen vinglass-aktig form, er det lite sannsynlig at det er formen som utgjør forskjellen. I alle fall i et vitenskapelig eksperiment.
“Take your favorite Riedel glasses along for dining out, vacation, or business.”
Men så kan man jo vanligvis beundre glassenes form når man sitter der ved matbordet, og man vet hvor mye de kostet, og all denne kunnskapen vil sannsynligvis føre til en placeboeffekt som gjør at vi tror vinen smaker bedre. Og er ikke det faktisk det samme som at den smaker bedre?
Særlig når det gjelder vinsmaking er det en egen glede som knyttes til å «avsløre ekspertene», disse snobbene som sier de kan kjenne forskjellene bedre enn oss andre. Så tilfredsstillende er det å si at keiseren er naken, at en del nyanser kan gå tapt. En av vinkjennerne selv, John Szabo, har forfattet et velskrevet forsvar for connaiseurenes evner på winealign.com, hvor han går gjennom en del av de mest siterte testene som «beviser» at de er lurendreiere. Han sier at noen av eksemplene ikke egentlig inkluderte ekte eksperter, og medgir at vinsmaking er vanskelig, men påpeker at det ikke betyr at ikke ekspertene er flinkere enn oss andre. Et annet forkludrende element er at eksperter og vanlige folk, som innen andre kulturelle felt, rett og slett ikke synes de samme tingene er bra. En alminnelig blindsmaker vil kanskje synes en billig vin smaker bedre, mens en trent gane foretrekker den dyre og mer utfordrende. Det betyr ikke at noen av dem blir lurt eller bløffer.
Men hva med den forskjellen som det samme mennesket kan oppleve bare ved å få ulik info om prislapp og aura knyttet til vin og glass? Å si at «det er bare placebo» innebærer en viss skadefryd og selvhevdelse, og det kan være villedende å snakke om «bare» placebo, siden placebo faktisk fungerer. Den er en særdeles viktig del av verden og hvordan vi oppfatter den, selv om den i vitenskapen stort sett betraktes som en feilkilde.
Sannsynligvis har små mentale effekter ekstra stor påvirkning i tilfeller hvor marginene er små, som i vinsmaking. Selv om man greier å lure ekspertene når man går inn for det, betyr ikke det at de «egentlig» ikke kan kjenne forskjell på god og dårlig vin. Det viser bare at psykologiske faktorer spiller en stor rolle, selv for dem. Og det sannsynliggjør at Riedel-glass virkelig gir en bedre smaksopplevelse for de fleste som kjøper dem og tror på effekten.
Og hvem kan si at de blir «lurt» så lenge opplevelsen er virkelig?
