Tag Archives: Bår Stenvik

Noen liker Skitt

I dag har jeg fått veldig mye hyggelig oppmerksomhet fordi boka mi, Skitt, ble tildelt Bokhandlerforeningens fagbokpris. Prisen er nyopprettet, og gis annethvert år til en oversetter og en forfatter, og deles ut i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Jeg er den første forfatteren som mottar den, i fjor gikk den til oversetteren Alexander Leborg.

Aftenposten/Adresseavisen gjorde et lite intervju med meg i anledning prisen.

Selve overrekkelsen skjer fredags kveld på Oslo Bokfestival, og da skal jeg også ha et lite skitt-foredrag – den som måtte ha lyst til å stikke innom kl 19.15 i Saras telt i Spikersuppa, er hjertelig velkommen.

Sight, spillifisering og skumle visjoner

Jeg har skrevet en ny post på Vagants redaksjonsblogg, om kortfilmen Sight, augmented reality, spillifisering, apper, BF Skinner, framtida og sånn.

 

Intervju i Natt&Dag

Jeg har blitt intervjua i siste nummer av gratisavisa Natt&Dag. Siden jeg har skrevet om rent og urent og utafor og innafor i Skitt, ville de ha meg til å snakke om månedens emne: kosher. Klikk på intervjuet for å få det i lesbar størrelse.

Ekstrem forvandling

I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.

Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?

13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?

Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.

Read more of this post

Vagant med nye hjemmesider

Vagant har lagt ut sine nye hjemmesider idag, på vagant.no, og de er ikke bare veldig fine, men også fulle av interessante artikler og intervjuer. En av de mange nysatsningene fra forrige inkarnasjon er redaksjonsbloggen, hvor jeg har fått lov å publisere som nummer to, med en post om transhumanistiske perspektiver på etikk.

Papirversjonen av Vagant er for tida ute, med et temanummer om transhumanisme som byr på flere artikler om framtidsscenarioer, teknologi og mennesker – i forbindelse med det har jeg på redaksjonsbloggen skrevet om hvordan filmer som Captain America: The First Avenger, Rise of the Planet of the Apes og A Clockwork Orange tar opp disse problemstillingene, sett i forhold til den vitenskapelige diskusjonen som pågår akkurat nå om moralsk forbedring med teknologiske midler. Er vi klare for moralpillen?


David Foster Wallace-arrangement på Litteraturhuset

I morra, fredag klokka seks, skal John Erik Riley og Ane Farsethås og jeg snakke om David Foster Wallace på Litteraturhuset.

I den anledningen plukket jeg fram denne teksten som jeg skrev for Dagbladet i 2007, som er litt underlig å se igjen etter at han tok sitt eget liv i 2008, men som jeg limer inn her uredigert for den som ønsker en liten påminnelse om hvordan Wallace framsto (i alle fall for undertegnede) den gangen.

Image

Den inderlige ironikeren

David Foster Wallace vinner humorpriser for bøkene sine, men hevder selv at han prøver å skrive noe trist.

En pussig skrue. Det er det første man tenker når man ser et TV-intervju med David Foster Wallace. Ganske utilpass og klart nevrotisk. Rykninger i ansiktet, langt lurvete hår, gjerne med et tørkle knyttet rundt, og briller i «gal professor»-sjangeren. Men når han åpner munnen, viser det seg at han ikke bare snakker i lange, velformulerte setninger, men også er skikkelig morsom, på en ironisk og vittig måte. Faktisk er han blitt beskrevet av New York Times som «David Letterman med en doktorgrad og diksjon.» Det er også blitt sagt at han «var for litteraturen det som Jim Carrey var for komikken». Samtidig som han har denne statusen som hip ironiker, er han også blitt kjent som flaggbærer for en generasjon ny-inderlige forfattere som er skeptiske til nettopp ironi, som ønsker å «risikere sentimentalitet og melodrama». Read more of this post

Det heter ikke magefølelse uten grunn

Det skjer mye vitenskapelig i tarmene for tida – forskerne skjønner i alle fall stadig mer av det som alltid har foregått der. Bakteriekulturen der inne viser seg å påvirke langt mer enn det tarmspesifikke – noen mener at genene i bakteriene kan påvirke om vi får diabetes og hvor tjukke vi blir, for eksempel.

I et nylig Radiolab-innslag ble John Cryan intervjuet om sine eksperimenter med mus (også publisert i Nature, som viste at de ble i bedre humør og mindre stressa om de ble foret med visse probiotika. For å sjekke om det virkelig var bakteriene i magen som påvirket hjernen, gjorde de også forsøk med en gruppe mus som hadde fått klippet av vagus-nerven – hovedinformasjonskabelen mellom mage og hjerne – og fant at denne gruppen var like stressa også med bakteriekoloni i tarmen.

Image

Faksimile fra New Scientist

Nye undersøkelser viser også at menneskebarn ikke befinner seg i et sterilt miljø i livmora, men etter alt å dømme får overført tarmbakterier fra mora, som allerede kan inspiseres i barnets første bæsj. Det betyr også at en mors livsstil påvirker barnets immunsystem før det blir født. Ett av funnene til forskerne ved Complutense-universitetet i Madrid var at mødre med universitetsutdannelse føder barn med overvekt av laktobakterier, mens uutdannede mødre føder barn med flest enteriske bakterier. I praksis betyr det for eksempel at barn med kultiverte foreldre har høyere risiko for å få astma, mens barn av folket heller får eksem.

Skitt i Kulturbanken, Stavanger

Torsdags kveld skal jeg snakke om rent og urent, med utgangspunkt i boka Skitt, på Kulturbanken i Stavanger.

Håndfaste metaforer

Hvis noen kaller en person sleip, får jeg da mindre lyst til å ta på ham?

I Jan Kjærstads seneste roman, Normans Område, settes handlingen igang i det en forlagsredaktør blir kvalm av å lese middelmådige manus. Altså ikke i metaforisk forstand – han blir fysisk kvalm, i den grad at han må løpe på toalettet for hver klisjé, og tvinges til å ta permisjon og reise på landet.

Rettere enn å si at kvalmen ikke er metaforisk, er det kanskje å si at metaforen blir fysisk – eller at den kollapser, slik Finn Skårderud har sagt det om den sinnslidende som må gå med solbriller fordi hans kjæreste er blendende vakker.

Spørsmålet om hvor konkrete eller symbolske metaforer er, står også sentralt i forskningen omkring avsky. Ligner moralsk kvalme i det hele tatt på fysisk kvalme, eller er det bare en språkfigur? I sin klassiske bok Hverdagslivets metaforer og flere senere verker argumenterer George Lakoff og Mark Johnson for at alle våre begreper først er fysiske, og at de abstrakte er bygd på dette fundamentet (for å si det med en metafor). Dermed har også metaforene våre avgjørende betydning for hvordan vi tenker og resonnerer.

Kritikere som Steven Pinker har angrepet Lakoff og Johnson med argumenter om at metaforene vi bruker når vi snakker om «å veie våre ord» eller «hun sank i anseelse» er så automatiserte at vi ikke lenger forbinder noe fysisk med dem, som kan påvirke hvordan vi tenker. Mens Lakoff vil hevde at de former både politikk og økonomi.

En studie fra Emory University gir imidlertid støtte til tanken om at metaforen strekker seg langt over mot det fysiske. De la noen studenter i en hjernescanner, og testet responsen deres på uttrykk knyttet til tekstur, som «rough day» – på norsk ville kanskje «sleip type» gjort nytten. Voila – uttrykkene satte i gang aktivitet ikke bare språksentrene i hjernen, men også områder som er knyttet til følelse og tekstur.

Nå er det en stor forenkling å gi inntrykk av at det finnes gitte områder for forskjellige oppgaver i hjernen, men resultatene bekrefter tidligere undersøkelser som indikerer at vår abstrakte, språklige tenkning nettopp ikke bare foregår i de nye, avanserte delene av hjernen, men også i de mer basale. Vi har dyret med oss i våre sofistikerte vurderinger, og håndfaste fornemmelser følger oss når vi bruker abstrakte vendinger. Noe som vil si at forrige setning muligens aktiverte fornemmelsen av å bære med seg et dyr, og bli fulgt av noe mens vi vender på noe annet.

Jan Kjærstad selv har i essayet «Sole, spundet av vand» gått ut til forsvar for metaforen, mot dem som fordømmer den som ren pynt og ornamentikk i språket. Kanskje er det rett og slett er veldig vanskelig for oss å forstå noe abstrakt uten å gå til metaforene (nok en metafor). Da jeg intervjuet Mark Johnson om temaet til boka Skittsnakket han om et stort paradoks i den vestlige tanketradisjon: Store deler av religiøs og fysisk tenking verdsetter sjelen eller sinnet høyt, og nedvurderer kroppen og det materielle – men ingen klarer å snakke på en forståelig måte om sjelen eller teoretiske problemstillinger uten å gripe til fysiske metaforer.

Når man så tenker på hvor ofte selve leseakten omtales med uttrykk som «teksten flyter lett», eller «det lugger litt», er det kanskje heller ikke rart at Kjærstads hovedperson blir litt uvel av vasne klisjéer og sukkersøt romantikk.

Knausgårds bæsj

Image

Det danske tidsskriftet Victor B. Andersens maskinfabrik trykker i sitt siste nummer et essay som måtte klippes ut av Karl Ove Knausgårds siste Min Kamp-bind for at boka skulle kunne få plass mellom permene. Det handler om bæsj.

Norske forfattere har skrevet om bæsj før, som det kom fram i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum for noen år siden. Mange husker sikkert Jon Øystein Flinks åpningsscene i Ole-Kristian Oksrød, hvor en dresskledd herre akkurat som Knausgård sliter med å holde den pressende avføringen inne. Tidligere har Prøysen gjort det, om enn litt mer subtilt, i Jørgen Hattemaker-visa. Frode Sander Øien skrev om malerier malt med bæsj i Fantastiske Pepsi Love. Jo Nesbø har en bæsj-scene i Hodejegerne, det er velpløyd mark.

I motsetning til de andre dukker imidlertid Knausgård litt lenger ned i avføringens filosofiske potensial. I essayet tar han for seg hvordan bæsjen gjør oss oppmerksom på kroppen, og blir et møtepunkt mellom kropp og ånd. Ikke minst hvordan den minner oss om vår egen dødelighet. Avskyforskerne Paul Rozin og Jonathan Haidt, som jeg skriver om i min bok Skittforklarer vår motvilje mot kroppsekskresjoner med at de minner oss om at vi, på tross av våre store hjerner, har de samme kroppsfunksjonene som alle dyr. Såkalt animal reminder disgust. 

For Knausgård er det tydeligvis ikke bare ubehag som kommer ut av å være bæsjetrengt på vei hjem fra butikken, men også mange sider med essayistikk. Noe som minner meg om en kobling mellom ekskresjon og tankeaktivitet, en av de mange tingene jeg ikke fikk plass til da jeg skrev Skitt: 

Luk Warlop  og Mirjam Tuk ved universitetet i Leuven mottok i fjor Ig Nobel-prisen for sin forskning på full blære og økonomiske beslutninger. Ig Nobel-prisen må ikke forveksles med Nobelprisen. Den deles ut til forskning som «først får deg til å le, og så til å tenke,» som de sier, og tidligere vinnere har vært studier av hvorfor hakkespetter ikke får hodepine og om forskjellen på å svømme i vann og i sirup.

Warlop og Tuk undersøkte om tissetrengte folk foretok mer fornuftige økonomiske langtidsvurderinger enn de som hadde lettet seg. Det gjorde de. Å forklare hvorfor er vanskeligere, men en teori går ut på at å holde igjen tisset aktiverer en del av hjernen vår som har som jobb å utøve selvkontroll, og at denne aktiviteten smitter over på de finansielle vurderingene. Når vi holder igjen i blæra, holder vi også igjen våre usunne økonomiske impulser.

Disse undersøkelsene er på en måte antitesen til Dan Arielys resultater, som han beskriver i sin bok Predictably IrrationalAriely pakket inn laptoper i gladplast etter at han hadde lagt inn erotiske bilder på dem, deretter fikk forsøkspersonene med seg maskinene hjem, med instrukser om at de skulle onanere foran skjermen, og svare på en rekke spørsmål mens de var som mest opphisset. De gjorde dårlige økonomiske vurderinger i den sinnstilstanden, viste det seg.

Sånn sett er det nesten merkelig at så mange flere bøker beskriver sex enn å være bæsjetrengt, om det er den siste opplevelsen som stimulerer til økt kritisk bevissthet.

Eller kanskje er det nettopp derfor.