Hvis noen kaller en person sleip, får jeg da mindre lyst til å ta på ham?
I Jan Kjærstads seneste roman, Normans Område, settes handlingen igang i det en forlagsredaktør blir kvalm av å lese middelmådige manus. Altså ikke i metaforisk forstand – han blir fysisk kvalm, i den grad at han må løpe på toalettet for hver klisjé, og tvinges til å ta permisjon og reise på landet.
Rettere enn å si at kvalmen ikke er metaforisk, er det kanskje å si at metaforen blir fysisk – eller at den kollapser, slik Finn Skårderud har sagt det om den sinnslidende som må gå med solbriller fordi hans kjæreste er blendende vakker.
Spørsmålet om hvor konkrete eller symbolske metaforer er, står også sentralt i forskningen omkring avsky. Ligner moralsk kvalme i det hele tatt på fysisk kvalme, eller er det bare en språkfigur? I sin klassiske bok Hverdagslivets metaforer og flere senere verker argumenterer George Lakoff og Mark Johnson for at alle våre begreper først er fysiske, og at de abstrakte er bygd på dette fundamentet (for å si det med en metafor). Dermed har også metaforene våre avgjørende betydning for hvordan vi tenker og resonnerer.
Kritikere som Steven Pinker har angrepet Lakoff og Johnson med argumenter om at metaforene vi bruker når vi snakker om «å veie våre ord» eller «hun sank i anseelse» er så automatiserte at vi ikke lenger forbinder noe fysisk med dem, som kan påvirke hvordan vi tenker. Mens Lakoff vil hevde at de former både politikk og økonomi.
En studie fra Emory University gir imidlertid støtte til tanken om at metaforen strekker seg langt over mot det fysiske. De la noen studenter i en hjernescanner, og testet responsen deres på uttrykk knyttet til tekstur, som «rough day» – på norsk ville kanskje «sleip type» gjort nytten. Voila – uttrykkene satte i gang aktivitet ikke bare språksentrene i hjernen, men også områder som er knyttet til følelse og tekstur.
Nå er det en stor forenkling å gi inntrykk av at det finnes gitte områder for forskjellige oppgaver i hjernen, men resultatene bekrefter tidligere undersøkelser som indikerer at vår abstrakte, språklige tenkning nettopp ikke bare foregår i de nye, avanserte delene av hjernen, men også i de mer basale. Vi har dyret med oss i våre sofistikerte vurderinger, og håndfaste fornemmelser følger oss når vi bruker abstrakte vendinger. Noe som vil si at forrige setning muligens aktiverte fornemmelsen av å bære med seg et dyr, og bli fulgt av noe mens vi vender på noe annet.
Jan Kjærstad selv har i essayet «Sole, spundet av vand» gått ut til forsvar for metaforen, mot dem som fordømmer den som ren pynt og ornamentikk i språket. Kanskje er det rett og slett er veldig vanskelig for oss å forstå noe abstrakt uten å gå til metaforene (nok en metafor). Da jeg intervjuet Mark Johnson om temaet til boka Skitt, snakket han om et stort paradoks i den vestlige tanketradisjon: Store deler av religiøs og fysisk tenking verdsetter sjelen eller sinnet høyt, og nedvurderer kroppen og det materielle – men ingen klarer å snakke på en forståelig måte om sjelen eller teoretiske problemstillinger uten å gripe til fysiske metaforer.
Når man så tenker på hvor ofte selve leseakten omtales med uttrykk som «teksten flyter lett», eller «det lugger litt», er det kanskje heller ikke rart at Kjærstads hovedperson blir litt uvel av vasne klisjéer og sukkersøt romantikk.