I aviser og kommentarfelt raser for tiden debatten om hvorvidt Marit Larsen og andre artister er ærlige og ekte når de sier at de er «ærlige» og «ekte», foranlediget av Jon Mikkel Broch Ålviks ferske Doktorgrad om kjønnsroller i popmusikk. I den forbindelse, som ofte når populærmusikk og autentisitet diskuteres, henviser man ofte til Hugh Barker og Yuval Taylors Faking it: The Quest for Authenticity in Popular Music. Og det er jo en god grunn til å republisere artikkelen jeg skrev i Dagbladet da boka kom ut, i 2007. For øvrig ikke eneste gang jeg har skrevet om musikk og autentisitet.
EKTE VARE
Hvorfor er det så viktig for oss å tro at rockemusikere er autentiske?
Hugh Barker og Yuval Taylor «Faking It: The Quest for Authenticity in Popular Music» 304 sider W.W. Norton
Det er jo litt trist, men vi har solgt flere Ramones-skjorter enn det Ramones har solgt plater,» uttalte punkveteranen Arturo Vega under årets Bylarm. Det er sannsynligvis mange som deler hans oppfatning om at verken punken eller rocken er særlig opprørsk lenger. Men uansett om man tror på en svunnen gullalder eller fremdeles setter sin lit til undergrunnen, lever ideen om det autentiske i rocken stadig videre. Artister som The White Stripes, for eksempel, skaffer seg historisk autentisitet gjennom å covre gamle blueslåter, kulturell autentisitet gjennom å posisjonere seg i «opposisjon til musikkbransjen» og personlig autentisitet gjennom måten de framstiller seg selv i tekster og image.
Read more of this post
