Steve Coogans The Trip er en helaftens film bygd rundt tulling og herming. Hvor ligger egentlig imitasjonskunstens evige appell?
Denne saken sto på trykk i Dagbladet 20. desember 2011 i forbindelse med det norske slippet av The Trip. Temaet imitasjon er imidlertid evig aktuelt, særlig for den som akkurat har gitt ut en bok som blant annet handler om kopier og originaler.
Nå er dessuten oppfølgeren The Trip to Italy ute på kino, og serieversjonen snart tilgjengelig på DVD, hvor de to nok en gang gjør stor lykke med sine imitatoriske og humoristiske evner.
TIDLIG I FILMEN The Trip, som nylig ble sluppet på DVD i Norge, diskuterer hovedrolleinnehaverne Steve Coogan og Rob Brydon hvordan man best skal parodiere Michael Caine. «Nei nei,» sier Coogan etter å ha hørt Brydons Caine-imitasjon over restaurantbordet deres på en landlig restaurant. «Han snakker mye mer nasalt,» sier Coogan, i nasal Caine-modus, «– og du har ikke med … knekken i stemmen når han blir emosjonell!»
Filmens tittel henviser til hovedpersonenes gourmet-reportasjetur gjennom Nord-England, men matpraten trer raskt i bakgrunnen. Coogan og Brydon spiller seg selv, og vi er tilskuere til den nerdete kjeklingen mellom to profesjonelle skuespillere. Når de ikke krangler om Caines vokalklang, analyserer de Richard Geres mimikk, eller ABBAs høye s’er. To menn i førtiåra som konkurrerer om å være best, som tolvåringer.
Hvordan er det egentlig mulig å lage en fengende historie av noe sånt? Filmen er en nedklippet versjon av en BBC-serie regissert av Michael Winterbottom, som greier å underholde i seks hele episoder med to karer i en Range Rover, dårlig mobildekning, tulling og småkrangling. En grunn er at dette er ekstremt kompetent tull: Frydefullt presise imitasjoner av Woody Allen, Al Pacino, Richard Burton og Anthony Hopkins – men hvorfor i alle dager ler jeg høyt selv når de parodierer engelske TV-personligheter jeg ikke aner hvem er?
Read more of this post
