I kveld er det premiere i Oslo på My Fair Lady. Som mange vet, er musikalen en slags feelgood-versjon av George Bernard Shaws stykke Pygmalion, og en av endringene som ble gjort for å minske tyggemotstanden, var å mørne det hele med en happy ending. I George Bernard Shaws versjon kommer nemlig ikke den søte piken tilbake til professoren, avskjeden hennes er permanent.
Shaws teaterpublikum hadde for ikke særlig sans for realistiske slutter, de heller. Stykket ble mye mer populært da regissøren innførte noen grep for å antyde at de to hovedpersonene likevel ville bli sammen til slutt, blant annet ved å la professoren kaste en blomsterbukett til sin elev, og la henne komme inn igjen. Shaw ble rasende, og skrev en ettertekst til senere oppsetninger som slo fast at en romantisk finale var utenkelig.
La meg benytte anledningen til å gjentrykke denne teksten om vår kulturs preferanse for happy endings før og nå, og hvorfor det voksende hjemmekinomarkedet kan forandre filmsluttens vesen:
Read more of this post
