I morra, fredag klokka seks, skal John Erik Riley og Ane Farsethås og jeg snakke om David Foster Wallace på Litteraturhuset.
I den anledningen plukket jeg fram denne teksten som jeg skrev for Dagbladet i 2007, som er litt underlig å se igjen etter at han tok sitt eget liv i 2008, men som jeg limer inn her uredigert for den som ønsker en liten påminnelse om hvordan Wallace framsto (i alle fall for undertegnede) den gangen.
Den inderlige ironikeren
David Foster Wallace vinner humorpriser for bøkene sine, men hevder selv at han prøver å skrive noe trist.
En pussig skrue. Det er det første man tenker når man ser et TV-intervju med David Foster Wallace. Ganske utilpass og klart nevrotisk. Rykninger i ansiktet, langt lurvete hår, gjerne med et tørkle knyttet rundt, og briller i «gal professor»-sjangeren. Men når han åpner munnen, viser det seg at han ikke bare snakker i lange, velformulerte setninger, men også er skikkelig morsom, på en ironisk og vittig måte. Faktisk er han blitt beskrevet av New York Times som «David Letterman med en doktorgrad og diksjon.» Det er også blitt sagt at han «var for litteraturen det som Jim Carrey var for komikken». Samtidig som han har denne statusen som hip ironiker, er han også blitt kjent som flaggbærer for en generasjon ny-inderlige forfattere som er skeptiske til nettopp ironi, som ønsker å «risikere sentimentalitet og melodrama». Read more of this post
