Tag Archives: kunstig intelligens

Binære relasjoner

I Spike Jonzes nye film «Her» får Joaquin Phoenix en kjæreste som virkelig kan multitaske: Et operativsystem spilt av Scarlett Johansson. Vi elsker dingsene våre – men kan de elske oss?

her

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Dagbladet 18. februar.

 

Forfatteren Jonathan Franzen beskrev i et New York Times-essay for noen år siden sin egen kjærlighetsaffære med smarttelefonen sin, og antydet at dagens forbrukere ikke lenger takler ekte mellommenneskelige forhold – vi foretrekker digitale relasjoner med sexy dippedutter. Slike som bare er til behag og aldri stiller krav. Spike Jonzes nye film «Her» er fortellingen om hva som skjer når de teknologiske hjelpemidlene blir likeverdige partnere.

Filmens molefonkne hovedpersonen Theodore Twombly bor i et subtilt forandret framtids-L.A., med høyere bygninger og pendlertog. Han strever med å takle bruddet med kona, og får en redningsline når han kjøper et nytt operativsystem, den kunstige bevisstheten OS1. Programmet tilpasser seg umiddelbart eierens særegenheter, utstyrer seg med Scarlett Johanssons varme stemme og navnet Samantha, og synes etter kort tid å ha utviklet mer personlighet enn Theodore selv.

Filmer som «Terminator», «Matrix» og «2001: en romodyssé» har lenge portrettert intelligente datamaskiner av den mekaniske og morderiske sorten. En annen tradisjon, representert ved «Star Wars» og «Star Trek», har skildret kunstige intelligenser som tjenestevillige og underdanige administratorer og hjelpere. Etter verdenskrigene og industrialiseringen var det naturlig å se teknologi som kilde til umenneskeliggjøring og død på den ene siden, og opplysning og framskritt på den andre. Det som var mangelvare i begge disse sci-fi-visjonene, er blitt hovedingredienser i «Her»: Intimitet og følelser. Read more of this post

Ekstrem forvandling

I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.

Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?

13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?

Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.

Read more of this post