I anledning at Vagant for øyeblikket er ute med et temanummer om transhumanisme, hvor også jeg har bidratt litt, legger jeg ut min egen første artikkel om emnet, som i hine hårde sto på trykk i Dagbladet 14. september 2006. Til glede for nye lesere, som det heter.
Hvor mye kan menneskene forbedre seg selv før vi blir noe annet enn mennesker?
13. juli i år (2006) publiserte tidsskriftet Nature en artikkel om Matt Nagle. 25-åringen, som har vært helt lam i fem år etter en knivstikking, har nå fått hjernen koblet til en datamaskin, og via den klarer han å bevege en robotarm ved tankens kraft. Av bildene kunne man se at datapluggen var stukket inn i hjernen på toppen av hodet, og ikke i nakken som i «Matrix»-filmene. Likevel går tanken uvilkårlig til slike science fiction-scenarier, hvor skillet mellom menneske og maskin blir utydelig. Og vi vet at teknologier som først blir tatt i bruk for å hjelpe syke og svake, som regel finner flere bruksområder om etterspørselen er stor nok. Hvem kunne ikke tenke seg et par ekstra armer?
Om «menneske-med-robot-armer»-konseptet høres kjent ut, er det kanskje fordi du har sett det i «Spider-man 2». Kanskje har du også latt deg underholde av roboter med moralske kvaler i «I, robot», og mennesker med superkrefter i «Hulken». Vi kjenner teknologien fra fiksjonen, og av og til blir vi minnet på at noen jobber med å gjøre den til virkelighet. Etter hvert som de får det til, øker interessen for hva utviklingen kan gjøre med vår selvforståelse som mennesker.
