En av de store snakkisene det siste døgnet har vært GK-sjef Andreas Wabøs utskjelte innlegg om «crazy ones» og «storydoing». I en tekst spekket med engelske låneord og full av HR-entusiasme forteller han om hvor viktig det er at folk i en bedrift «walk the walk» – med andre ord at de ikke bare forteller fine historier, men også lever livene sine i henhold til dem.
Saken er en fascinerende illustrasjon av flere av prinsippene jeg skriver om i den kommende boka Bløff. For det første er det han snakker om, sammenlignbart med det som i biologien omtales som ekte og falsk signalisering. Antilopene som gjør høye sprang i nærheten av løveflokker, gjør det for eksempel for å demonstrere at de virkelig er spenstige, og ikke bare ser sånn ut. Praksisen minner selvfølgelig også om det gamle forfattermantraet show, don’t tell. Det de alle har til felles er at de er strategier for å overbevise en mottager om at en selv er ekte vare, eller viser autentisitet, som det kanskje er mer nærliggende å si i kommunikasjonsbransjen.
Responsen er enda mer interessant. Da jeg først klikket på en link fra riks-avkleder Karl Fredrik Tangen og så Wabøs innlegg for et par dager siden, smilte jeg godt i skjegget, som de fleste andre, og tenkte at her røper Wabø seg, nettopp fordi han i et dødelig paradoks ikke framtrer som overbevisende i sin egen kommunikasjon, men overfladisk og frasete.
Fra Wikipediaartikkelen om Signalling theory.
Read more of this post
