Kan kreft være morsomt? Ja, det og mere til, har Tig Notaro bevist.
Da den amerikanske komikeren Tig Notaro kom på scenen på klubben Largo i august i år, framsto det som starten på en helt vanlig stand up-forestilling. I rundt 20 sekunder. «Hei alle sammen,» sa hun til lyden av applaus, «takk, takk, hvordan går det? Jeg har kreft.»
Fra det øyeblikket fortonte showet seg ganske annerledes. En uke før hadde Notaro fått diagnosen dobbel brystkreft, og dagen i forveien fikk hun høre at kreften var i fase to og muligens hadde spredd seg til lymfekjertlene. Hun kunne ikke gå på scenen og levere de samme vitsene som vanlig, så hun fortalte sannheten. I en halvtime røpet hun ikke bare sine tanker om kreften, men også om at mora hennes nylig døde tragisk og at kjæresten forlot henne. På en morsom måte.
En vanlig teori om humor er at den opprinnelig er en forsvarsmekanisme, en av mange måter å takle vanskelige og farlige ting. Notaros evne til å omforme noe dypt tragisk og skremmende til humor er et eksempel på noe veldig menneskelig, og samtidig håndverk på ekstremt høyt nivå. Opptakene av forestillingen røper at publikum har vidt forskjellige måter å takle opptrinnet på, og det veksler hele tida. Noen gråter. Noen er stille. Noen ler. Andre hysjer på dem som ler.
Notaro improviserer hele tiden, hun lytter til salen, snur stemingen. Hun beroliger dem, hun får dem til å eksplodere i latter. Det er som om både hun og publikum utfører en kollektiv balansekunst over en avgrunn. Den kjente komikeren Louis CK var tilstede, og kalte etterpå forestillingen for en av de beste han hadde sett noen gang. Han har nå gjort den tilgjengelig for salg på sin nettside.
Både Notaro og CK er blitt intervjuet på radioprogrammet Fresh Air, og sier mye interessant om hva humor kan gjøre og være. Et utdrag av forestillingen kan høres på den siste podcasten til This American Life.
Da jeg skrev om skitt og humor i Skitt, kom jeg borti forskeren Robert Provine, som kunne fortelle at sjimpanser lager latter-aktige lyder når de lekeslåss. En teori er at de signaliserer til hverandre at de fortsatt bare leker, at det ikke er på alvor. Lykkeforskeren George Vaillant har rangert humor som en av de sunneste måtene å takle livets prøvelser på (andre teknikker i vårt arsenal er paranoia, stormannsgalskap og intellektualisering).
Pinlige situasjoner og prompehumor i film framkaller latter fordi det er ubehagelig, potensielt farlig – gjennom latteen forsikrer vi hverandre om at det går bra, vi skal ikke dø. Notaro tok det hele ett skritt lenger den kvelden på Largo. Hun skulle kanskje dø, og valgte humoren for å takle det.
I ettertid har Notaro fjernet begge brystene, og det ser ut som det skal gå bra. Forestillingen anbefales, den er full av intense øyeblikk. Som når hun roer ned en opprørt kvinne i salen: «Relax, it’s ok. You’ll be ok.» For så å snu om, komitragisk, som om hun kommer på det i samme øyeblikk: «I won’t, but you will.» Latter.
